Biskopenes løsning er den beste

I Vårt Land 13. november konstaterer Halvor Moxnes: «Det finnes ikke noe annet ekteskap enn det som er ­bestemt av norsk lov.»

I juridisk forstand er dette naturligvis riktig, men utsagnet underslår at et teologisk og et juridisk perspektiv på ekteskapet ikke nødvendigvis er sammenfallende. I teologisk perspektiv forankres forståelsen av ekteskapet i Guds skapervilje slik den er uttrykt i Bibelen. At kirken i det hele tatt har funnet det naturlig å vie ektepar, henger sammen med at den bak ekteskapet som juridisk størrelse og sosial konstruksjon har sett en guddommelig innstiftelse. Slik har kirken vært med på å styrke ekteskapet, ved å gi det en dypere mening enn det staten alene kan greie.

Anerkjenner ikke. Forskjellen på et ­juridisk og et teologisk perspektiv på ­ekteskapet innebærer imidlertid at det kan oppstå konflikt mellom perspektivene. For mange i kirken er det dette som har skjedd når staten har endret sitt ekte­skapsbegrep til å inkludere likekjøn­nede samliv. Her ligger derfor bakgrunnen for motstanden mot å innføre vigsel for like­kjønnede i Den norske kirke. Selv om ­likekjønnede kan inngå ekteskap i juridisk forstand, anerkjenner vi det ikke som ekteskap i teologisk forstand.

Andre i kirken har kommet til en motsatt teologisk vurdering og mener det ikke er noe i veien for å anerkjenne like­kjønnede forhold som ekteskap i teologisk 
forstand. Bispemøtet understreker i sitt vedtak fra oktober at dette er to syn som er innbyrdes uforenlige, men at hensynet 
til kirkens enhet tilsier at «begge syn på likekjønnet ekteskap kan gis rom og ­komme til uttrykk i kirkens praksis.» Det betyr blant annet at prester både kan velge å vie likekjønnede par og velge å la det være, og at det utvikles liturgiske løsninger som gjør dette mulig.

I sitt innlegg (Vårt Land 14. november) utdyper Sturla Stålsett sin argumentasjon for hvorfor vigsler av både heterofile og homofile bør skje etter én felles vigsels­liturgi. Gjennom ulike valgmuligheter mener han en slik liturgi kan tilpasses både de ulike parene og ulike teologiske fortolkninger.

Etter min mening er en slik løsning ­vanskelig å leve med for oss som har en ekteskapsforståelse som ikke inkluderer 
likekjønnede par. Selv om man kan ­variere leddene, vil en liturgi likevel måtte bygge på en bestemt grunnforståelse av hva et ekteskap er. En liturgi som skal brukes både for likekjønnede og ulikekjønnede par, bygger rett og slett på en ekteskapsforståelse som vi ikke kan stå inne for. Å tvinge prester til å bruke den, er ikke å gi rom for begge syn.

Vondt. Jeg har vondt for å forstå hvorfor en ordning med to ulike liturgier, slik Bispemøtet skulle foreslå, i seg selv skulle være diskriminerende. Vi har i kirken lang tradisjon for å utvikle liturgier for ulike målgrupper og situasjoner, for eksempel egne liturgier for dåp av barn og dåp av voksne, for nattverd i gudstjenesten og nattverd på sykehjem.

Det som gjør at Stålsett og andre opp­lever en slik ordning som diskriminerende, 
er vel at noen av oss forstår det ene som ekteskap i kvalifisert teologisk forstand, det andre ikke. Så lenge det tradisjonelle 
synet har en plass i Den norske kirke, vil noen nødvendigvis føle seg diskriminert. Hvordan én liturgi skulle forandre på ­dette, har jeg vanskelig for å se.

Etter min mening er Bispemøtets forslag det som alt i alt best ivaretar muligheten for at to syn og to praksiser kan leve ved siden av hverandre i Den norske kirke, og det bør derfor ligge til grunn for ­Kirkemøtets arbeid med saken.

[ Les Sturla Stålsetts første innlegg: Én kirke, én dåp, ett ekteskap ]

[ Les Harald Hegstads første svar til Stålsett: Én eller to liturgier ]

[ Les også Per Magne Aadnanes: Er tida ute for folkekyrkja? ]

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.11.2015