Dropp skolegudstjenestene!

Det nærmer seg desember, måneden som er proppfull av tradisjon og forventning: ­Shopping, mat, pynt, musikk, barnåler, familiesammenkomster og det årlige kirkebesøket. Men før vi kommer så langt må vi gjennom den uunngåelige ­debatten om skolegudstjenester.

Humanetikken har gode tider 
i leserinnlegg om elever som må rydde på skolen mens ­andre ­sitter stuet sammen i benke­radene i den lokale kirken og synger julesalmer. Men ærlig 
talt — er det ikke på tide at Den ­norske kirke selv setter en ­stopper for denne debatten? Er det ikke på høy tid at vi legger ballen dø ved å avlyse skole­gudstjenester landet over en gang for alle? For hvilke grunner skulle ­kirken ha som kirke til å tviholde på privilegier fra fortiden i en tid der skillet mellom stat og kirke endelig ser ut til å bli en realitet?

Skolegudstjenester tilhører en tid der statsmakt og kirkemakt var nært sammenknyttet. Det var dermed også skole og kirke. Bibel­undervisning og kate­kisme var avgjørende da det norske skolevesenet ble opprettet. Og så lenge som vi har hatt en statskirke og det kun var et fåtall av borgerne som ikke tilhørte Den norske kirke, så kunne skolegudstjenester muligens forsvares og kanskje forstås.

Andre tider. Men nå er det ­andre tider. Den norske kirke må finne sin rolle som en ganske ­ alminnelig kirke på linje med sine venner katolikker og pinse­venner og frikirker i ymse utgaver i et sekularisert samfunn.

Skolens religionsundervisning har for årtier siden sluttet å være kirkens trosopplæring, og nå har vi også fått på plass en trosopplæringsreform. Stats­kirkens dager er talte. Men om den kirken som i århundrer har vært en maktfaktor i samfunnet gjennom sin kobling til staten skal beholde sin troverdighet, må vi vise at vi kan gi fra oss privilegier. Og vi må gjøre det frivillig og på eget initiativ.

For selv om tradisjoner er en like viktig del av norsk jul som de er for enhver kirkeutøvelse, så må de tradisjonene vi som kirke viderefører tåle kritiske 
spørsmål. Og skal vi virkelig overlate til humanetikere og ­andre kirkekritikere å stille dem? Skal vi også i år sette oss selv i en forsvarsposisjon der vi peker på norsk kulturarv og ­reduserer Jesus til en likandes kar for å forsvare at norske elever i ­
offentlig skole feirer gudstjeneste i skoletiden? Nei, la oss hive av oss nisse­lua, ta grautskjea i egen hånd og stille spørsmålene selv.

Fire spørsmål. Her er fire spørsmål som kan vise vei i ­vellinga:

1. Elevene som går på skolegudstjeneste — er de først og fremst elever eller er de guds­tjenestedeltagere? En guds­tjeneste er tross alt ikke en forestilling, men noe man gjør i felles­skap. Men om kirken ­regner elevene som vanlige guds­tjenestedeltagere og skolen ser på dem som elever, oppstår lett problemer. For hvem skal egentlig sette premissene for hva som skal foregå innenfor kirkedørene — skolen eller kirken?

2. Hva slags gudstjeneste er egentlig en skolegudstjeneste? Mange gudstjenester feires i 
Den norske kirke uten nattverd. Dessverre vil mange av oss si. Men kan vi se for oss en skole­gudstjeneste med nattverd? Dersom det ikke er mulig, hva er i 
tilfelle grunnen? Blir skolegudstjenestene redusert eller omgjort til sang, andakt og julespill i tilgjengelighetens navn, har vi ikke da redusert kirkegjengerne til et B-lag?

Tilhører. 3. Hvem tilhører gudstjenesten? Gudstjenesten er først og fremst menighetens gudstjeneste, men i en skolegudstjeneste er det jo ikke slik. Der er menigheten sjelden til ­stede. Det forsterker inntrykket av at gudstjeneste er noe de ­ansatte lager, og at de som får ­betalt for det lager kirke for andre. Er det en slik forståelse av guds­tjenesten vi vil gi elevene?

4. Er konfliktene skoleguds­tjenester skaper bra for kirken som kirke? For skolegudstjenester skaper konflikter 
mange ­steder. Sannsynligvis er ikke konflikt­nivået like stort 
i lokalsamfunnene rundt 
omkring i landet som i avisenes 
debatt­spalter. Det handler ikke om omdømme. Det handler 
ikke om hva et ­innleid pr-byrå måtte mene om den ­saken. Det er noe kirken kan ta med 
knu­sende ro. Det handler ­
derimot om teologi.

Fremmedelement. Det som skjer i kirken må skje på ­kirkens premisser. Kompromisser for å tekkes et flerkulturelt samfunn, tar verken gudstjenesten, ­kirken, andre religioner, livssyn eller konfesjoner på alvor. I et sekulært samfunn må kirken ta plass som kirke — ikke som kulturinstitusjon og tradisjonsbærer. I det sekulære Norge er skolegudstjenester derfor et fremmedelement.

La oss en gang for alle avslutte debatten om skolegudstjenester. La oss droppe den delen av juletradisjonen fra nå av. Slik kan vi befri oss selv og samtidig få siste ord i debatten: Amen!

[ LES PÅ VL.NO: Utdanningsdirektoratet innføre påmelding til skolegudstjenester ]

[ Les Helge Simonnes: Konflikten om skolegudstjenestene ]

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.11.2015