Verdidebatt

Redaktørplakat mot uforstand

Noen milliarder mennesker kunne kanskje tenke seg å vurdere å bo i Norge. Av disse igjen er det noen hundre millioner barn, slike som Negin, Natan, Neda, Farida og andre.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

(Innlegget ble først skrevet som en kommentar på Helge Simonnes sin tråd)

Redaktør Helge Simonnes er i innlegget «Barn av midlertidighet» kritisk til at politikerne samler seg om innstrammingstiltak i forhold til den store migrasjonen til Norge. Simonnes er særlig kritisk til at asylantene blir tilbudt mildertidig opphold.

Han tar utgangspunkt i de såkalte «asylbarna» sin situasjon: «Norske politikere er ikke mer følelseskalde enn at de forstår det samme som (advokat) Keiserud. Men de har også en annen oppgave. De skal roe ned befolkningen og de skal gi inntrykk av å ha kontroll.»

Hos mange skjer det åpenbart noe med vurderingsevnen når ordet «asylbarn.» nevnes. Det er noe magisk over selve begrepet, det er selve triggeren som gjør at ellers oppgående og vettuge folk tilsynelatende mister grepet. Selv en redaktør og en profesjonell kommentator som Simonnes kan miste perspektivene og realitetene av syne.

Simonnes mener tydeligvis og på ramme alvor at norsk asyl- og innvandringspolitikk blir til etter påtrykk fra folket. Da hadde ikke Jonas Gahr Støre med betydelig patos lansert landsmøtevedtaket: «Vi skal ta inn 10.000 syriske flyktninger  fem tusen i år og fem tusen neste år».

Dersom landsmøtene hadde lyttet til folket, hadde de i stedet vedtatt at det skulle settes inn massive tiltak for å hjelpe folk «der de er» slik at UNHCR om ikke annet hadde fått et minimum av midler til å gi et tilstrekkelig tilbud til flyktningene. Og så hadde det antakelig blitt vurdert å gjøre som Ungarn å stenge grensene.

Ok. Mye kan sikkert sies om slike tilnærminger. Men det viser at avstanden mellom den rådende poltikken og det som rører seg ute i befolkningen er svært stor. Lite tyder på at politikerne i særlig grad tar hensyn til befolkningens ønsker. I stedet er vi i alle blitt fortalt hvor feil vi tar, når vi uttrykker sterk skepsis til den rådende asyl- og innvandringspolitikken, hvor lite human en slik kritikk er og hvor uaktuelt det er å endre praksisen. For det har noe med liberale og humanistiske verdier og tradisjoner å gjøre og ikke minst handler det om menneskesyn.

Der altså her at Simonnes sitt resonnement svikter mest, det at uten et påtrykk fra opinion, så hadde ikke politikerne selv ment at situasjonen er så vanskelig at den ville kreve ekstraordinære tiltak. Dette er å frata politikerne fornuft og ansvarlighet.

Simonnes kan tolkes slik at når regjeringen og partiene på Stortinget alle nå er opptatt av dette, eventuelt tilsynelatende opptatt av det, så er det ikke fordi de selv mener at det er nødvendig – sånn egentlig, men fordi det er et påtrykk i befolkningen – en slags konsensuspopulisme.

Ja, politikerne har i mange år sviktet i asyl- og innvandringspolitikken, men det er å frata dem deres troverdighet og egen vurderingsevne å tillegge dem ren og skjær populisme i den rådende situasjonen – og at de plutselig skulle ha blitt nikkedukker for folket i denne saken.

Jo da, alle partier er til alle tider og i påkomne tilfeller populistiske. Det er en del av politikkens natur. Men av og til oppstår det situasjoner og politiske realiteter som er større enn politikernes kortsiktige egeninteresser. Dette er definitivt en slik sak.

Midlertidighet for asylantene, for de som søker trygghet er ikke et forslag som fremsettes for å tekkes befolkningen – et skuebrød for folket. Her er tre særlig gode grunner:

1.   Folk på flukt, og som trenger beskyttelse, er velkommen til Norge. Her vil de kunne leve trygt – så lenge de har behov for det. Dette er i beste humanistiske og liberale tradisjon. Å søke tilflukt, er implisitt å søke «midlertidighet». Håpet og drømmen er å vende hjem, så snart situasjonen tillater det. Jo før, jo heller.

2.   Det gir et klart signal om at Norge ikke er stedet å søke til for de som mest av alt ønsker seg et bedre liv og som ønsker ei framtid i landet med verdens beste velferdsordninger. Slik vil migrasjonen trolig avta med 70-80 %, og slik vil vi bli bedre i stand til å ta oss av de som virkelig trenger beskyttelse – og vi kan også frigjøre ressurser til å yte en formidabel innstas i nærområdene.

3.    Vedtaket vil også i større grad sikre vår egen økonomiske, sosiale og kulturelle bærekraft. Vi er, i det meste andre vi fortar oss innenfor økonomi, miljø og annet, opptatt av framtidige generasjoner. Det er vår plikt og vårt ansvar å gi best mulige betingelser til de som kommer etter oss. Den rådende asyl- og innvandringspolitikken gir det stikk motsatte resultatet. Den bidrar til en sterk svekkelse av den økonomiske, sosiale og kulturelle bærekraften. Midlertidighet vil her kunne utgjøre den store forskjellen. På denne måten kan vi både ivareta de som trenger beskyttelse og også sikre framtidige generasjoner best mulige kår.

En vinn-vinn-vinn-situasjon.

For mange av de såkalte «asylbarna», som egentlig ikke er asylbarn – for de får jo bli, så vil dette også være redningen. Med klare og tydelige signaler om lett forståelige og konsekvente regler, vil færre familier bryte opp og ta med seg barna ut på en hasardiøs reise. Da hadde Negin, Natan, Neda, Farida og alle de andre barna, som det lages filmer om og som det skrives artikler om – som det lages følelsesladde fortellinger om og som folk går i fakkeltog for, sluppet å bryte opp og bli plassert i midlertidighet i et annet og helt fremmed miljø.

Dette er foreldrene sitt ansvar. Ja, bortsett da fra at det skapes et inntrykk av at det er lett å få opphold i Norge, i hvert fall dersom sakene ved hjelp av støttegrupper, presse og filmskapere treneres lenge nok. Men da er det ikke lenger beskyttelsesbehovet som gjelder, men «lengeværenhet»  –  som om de to skulle være synonymer.

Slik har derfor også støttegrupper, filmskapere og pressen (redaktører og kommenterer) et betydelig ansvar – og naturligvis også norske politikere som ikke har bestrebet seg på å lage klare nok regler og som ikke har klart å sende tydelige nok signaler til de som kunne tenke seg et bedre liv. Ja, det er forståelig at folk søker bedre forhold for seg og sine, men det er naturligvis ikke en legitim grunn til å flytte til Norge.

Det finnes uten overdrivelse og trolig til enhver tid noen milliarder mennesker som kunne tenke seg å vurdere å bo i Norge, og av disse er det noen hundre millioner barn, slike som Negin, Natan, Neda, Farida og andre.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt