Verdidebatt

Elefanten som aldri var der

Dekadensen er så langt fremskreden at de fleste ikke hever et øyenbryn ved påstandene om at vi ikke er i krig med islamsk tenkning. Derfor jages spøkelser, skygger. Man ser ikke tenkningen som ligger til grunn.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den rådende oppfatning, orkestrert av massive ideologikampanjer i media, betrakter alle terrorhandlingene som spredte tilfeldigheter. Det er de siste 20 år derfor alltid tale om galninger, ensomme ulver. Hvis ikke dette passer, benyttes venstresidens altforklarende aksiom om 'ulike sosioøkonomiske vilkår'. Media er påpasselig med aldri å nevne elefanten i rommet. Dog. Allikevel: elefanten spretter på plass hver gang allikevel, fordi man hver gang må være påpasselig med å mane: «Ikke elefanten dette. Ikke elefanten dette. Ikke elefanten dette.»

Vi får «krigen mot terror.»

Besluttsomt utseende politikere messer om at nå – ja, at nå skal rettferdigheten skje fyllest. Det rare er bare at elefanten vokser og vokser. Den har mange barn nå. Bare på 2 uker har elefanten drept 350 europeere og kvestet tusenvis. På 2 uker.

Men elefanten er ikke synlig annet enn som at det selvsagt ikke kan være elefanten denne gang heller. Det er aldri elefanten. Noen har til og med fastslått at elefanten slett ikke eksisterer, fordi elefanten skulle ha fred i sitt navn. «Per def» ikke elefanten, liksom.

Elefanten er derimot døpt til 'terror.' Men vi vet intet om den, fordi det hver gang er tale om enkeltstående tilfeldige forvirrede sjeler. Elefanten følger ikke noe mønster. Elefanten har heller ikke noe opphav. Den bare oppstår av intet. Hver gang. Og stadig hyppigere.

Så man pågriper gjerningsmennene. Ansvarlige er de som handlet, de som utførte handlingene. Elefanten er bare tilfeldige handlinger. Derfor er elefanten alltid et hestehode foran. Vi kommer alltid på etterslep. Det er alltid oss som må putte roser på gatenes blodstenkte flekker. Hver gang nullstilles systemet. «Back to default.» «Reset.» Vi er like blanke i minnet hver gang elefanten slår til. Vi plukker opp likene. Sørger sammen. Igjen, igjen og igjen «Back to default» & «Reset.»

Rydd opp. Legg roser. Gråt. Vent en uke til neste elefant. Hvor? Ingen vet. Vi vet bare at den kommer om en ukes tid. Så er det ut på gatene igjen. Rydde opp. Legge roser. Gråte.

Slik vil det fortsette. Helt til noen oppdager at vi jager spøkelser. Og at vi ikke kun kan begrense oss til personene og handlingene, men at elefanten faktisk også heter ‘tenkning.’ Det er en islamsk tenkning vi er i krig med. Ikke fordi vi har erklært islam krig. Men fordi noe i den islamske tenkningen har erklært Vesten krig. Skjønt det må være frustrerende å gjentatte ganger kaste elefanter etter folk som nekter å se. Men de bare fortsetter med å kaste. De ser jo hvor svake vi er. Vi gråter sammen. Elefantene skyter, vi rydder opp i gatene, gråter.

Men elefanten heter også 'europeiske ledere.' Slike som Hollande, Merkel, Cameron og Löfven bærer ansvar for at elefanten, en bestemt form for islamsk tenkning, har fått vokse nærmest fritt. Her har muslimer kunnet føde elefanten. Gjerne på den gavmilde velferdsstatens bekostning. De har sørget for en historisk unik masseinnvandring fra barbariske land og kulturer, mange av dem unge menn i militær alder, og hvor en substansiell minoritet har militante holdninger til sin religion. Dette vet vi. Likevel har elefanten med viten og vilje blitt veldig stor på veldig kort tid. Vi vet også at «terroren» har rammet oss utallige ganger den siste generasjons tid. Hver eneste gang er det i hvert fall ikke elefanten. Dette vet man alltid med en gang. Det fastslås gjerne som det første sikre.

«Elefanten er fred,» messe det.

Elefanten er så ubehagelig. Den utfordrer oss der hvor det gjør mest vondt. Vi vil slett ikke ha noe av at tenkningen settes noen yttergrenser for, uaktet hvor eksplisitt og umisforståelig deler av den er på militant angrep på våre demokratier. Vi vil ikke endre på våre begrep om hva som er en rettsstat. Vi vil ikke endre våre prosedyrer. Vi mener de er perfekte.

Dette er avslørende. Vi er i krig, messes det. Mot terror, messes det. Men mot en terror vi ikke vet hva er. Vår ytringsfrihet er hellig. Så vi må ikke bruke den når en tenkning skyter oss ned i gatene våre. Så må vi legge bånd på oss, messe den intetsigende generiske termen 'terror'. Frykten har slått til igjen, sies det. Vi er i krig med frykten. Men vi må ikke nevne den. For det unevnelige er freden.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt