Grafsing i tragedie

Tragedien som rammet tusenvis av mennekser i Paris på fredag går nå inn i et for pressen ny fase. Journalistene leter nå med lys og lykte etter "nyheter" de kan plastre sine forsider og nettutgaver med. Etter hvert som vitner og andre nå har fått sømfart sine mobiltelefoner og erindringer dukker nå både historiene, filmsnutter og bilder opp. En blodflekk her et video av når skytingen startet på en konsertarena og så vider.

Hvor nedrige har vi egentlig blitt. For det er jo snakk om vi både når det tales om journalister og journalistenes lesere. Hvor går grensen for hvor langt vi er villige til å grafse i tragedie for å tilfredstille våre ulike behov.

På Nrk no kan man tenne et elektronisk lys for å vise  sin medfølelse. Er det for å vise andre som gjør det samme at man bryr seg eller er det ment at det skal sendes til de pårørende for terroren på en minnebrikke som en type norsk kondolanseprotokoll.

Er sosiale medier og elektroniske muligheter i ferd med å endre vår virklighetsforsåelse. Skjer noe på nett så skjer det også i vår nære virkligehet ser ut til å være det nye virkeligheten for mange.

Vårt land viser blant annet en serie bilder under overskriften Dagen der på i Paris. Bilder tatt i en millionby hvor man nok kan finne gode motiver for stort sett hver eneste mulig mennesklig syn og hendelse omtrent hver dag. Bilder er som kjent bare et frosset øyeblikk selv om det sies at det kan si mer en tusen ord. Vel tusen ord kan beskrive både foranledningen til til blidet og ikke minst gi ganske my annen informasjon, bildet er helt nakent og helt overlatt til den som ser å tolke.

Hva skjer med oss som mennesker når tragedier blir presenetert oss som om det var spenningslitterartur og formen vitner mer om underholdningformen i uttrykk dog ikke i innhold.

Ville vi selv satt pris på grafsingen i vår tragedie om det var oss selv som ble rammet?