Verdidebatt

Ikke les Koranen slik fanden leser Bibelen

Jeg tror moderat islam er det mest realistiske botemiddelet mot fundamentalistisk, fanatisk og ekstrem islam.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Begrepet fundamentalisme er opprinnelig en selvbeskrivelse fra konservative, amerikanske teologer som tidlig på 1900-tallet følte behov for å markere avstand til det de oppfattet som liberale tendenser i mange kirkesamfunn.

Disse teologene publiserte ­essaysamlingen The Fundamentals, der de forsvarte de klassiske, kristne dogmene (jomfrufødselen, Jesu guddommelige natur, Jesu oppstandelse fra de døde, og så videre), og der de argumenterte for at det nettopp var Bibelen som var (det eneste) fundamentet kristen teologi skulle bygge på.

I vår tid er det imidlertid vanlig å bruke fundamentalismebegrepet på mer generelle måter. Norsk Wikipedia lister opp følgende som en av fire hovedbetydninger av ordet:

«Fundamentalisme brukes i praksis ofte synonymt med fanatisme, kjennetegnet ved svart-hvitt-tenkning, mangel på saklighet og balanse, [samt] mangel på vilje til å forstå og respektere annerledes-tenkende. Slike tendenser finner man både i religiøse, anti-religiøse eller andre sammenhenger.»

At kristen fundamentalisme kan være skadelig, har jeg dessverre førstehånds kjennskap til; jeg var selv i mange år en ivrig talsperson for slikt tankegods. Og i løpet av det siste året eller så har det omsider demret for de fleste at også islamsk fundamentalisme kan gi seg uheldige utslag, for å si det forsiktig. Disse to formene for fundamentalisme vil ikke bli gjenstand for nærmere drøftelse i denne kronikken, men leseren anbefales å ha dem i bakhodet i fortsettelsen.

Den islamofobiske fundamentalismen er egentlig bare et speilbilde av den islamske fundamentalismen. Slik islamske fundamentalister hevder at islam bør være, slik hevder også islamofobe fundamentalister at islam egentlig er; slik islamske fundamentalister hevder at muslimer bør leve sine liv og kjempe for sin religions utbredelse (om nødvendig med vold og terror), slik hevder også islamofobe fundamentalister at alle ordentlige muslimer er nødt til å leve og kjempe.

Som jeg forsøker å vise i min nye bok, er dette en overforenkling og i verste fall en forvrengning av virkeligheten. Jo da, den islamske fundamentalismen har skremmende stor utbredelse, og den er i ferd med å bli et stort og alvorlig problem. Men, så langt jeg kan bedømme, stemmer det ganske enkelt ikke at ekte ­islam er nødt til å være en voldelig, undertrykkende og intolerant religion. Det finnes en ­rekke muslimske lærde som klart og tydelige tar avstand fra slikt tankegods. Det er nærliggende å modifisere et kjent ordtak og si at slik fanden leser Bibelen, slik leser islamofobene Koranen.

Den islamofobiske fundamentalismen ser for manges vedkommende ut til å være en slags dobbeltfundamentalisme. For det første insisterer ­islamofobe fundamentalister på en fundamentalistisk lesning av Koranen. For det andre har en god del av dem (men slett ikke alle) sin egen kristenfundamentalisme som utgangspunkt for sine islamofobe tendenser. Atter andre har et fundamentalistisk forhold til sin ateisme og/eller til visse idealer om et sekulært samfunn der religiøse symboler knapt skal finnes i det offentlige rom.

Hege Storhaug er etter min mening en viktig stemme i norsk offentlighet. Jeg er enig med henne i at ekstrem islam er en alvorlig trussel mot hele den vestlige sivilisasjon, og jeg ønsker å støtte henne i kampen mot slike krefter. Forøvrig synes jeg det er smålig når en del ivrer for at hennes organisasjon (HRS) skal miste offentlig støtte; Norge trenger flere kontrære stemmer, ikke færre.

Likevel har jeg lenge vært uenig i det jeg oppfatter som hennes nokså ensidig negative syn på islam. I forbindelse med lanseringen av hennes nye bok Islam. Den 11. landeplage (som jeg ikke har lest) har hun skrevet ting som får meg til å lure på om hun faktisk fortjener den ofte misbrukte merkelappen islamofob.

Hennes skjelning mellom det hun kaller henholdsvis Mekka- og Medina-islam (kronikk i ­Klassekampen 24. oktober), ser for meg ut til å stemple også moderate muslimer (slik professor Abou El Fadl definerer dette begrepet) som mer eller mindre umulige å integrere i vestlige samfunn. Storhaug må gjerne komme med presiseringer og nyanseringer dersom hun mener min fremstilling gjør henne urett, men nevnte utspill gjør meg betenkt.

Jeg ønsker uansett å markere at jeg mener en utdefinering av flertallet av «vanlige» muslimer er et problematisk utgangspunkt når vi skal navigere i det multireligiøse landskapet, og forsøke å bevare Norge som et trygt og godt land, der vi ikke ender opp med parallellsamfunn og store motsetninger basert på etniske, religiøse og kulturelle skillelinjer.

Det er i det hele tatt nokså naivt å tro at det er mulig å bekjempe usunne, fanatiske, totalitære eller på andre måter ekstreme former for islam ved hjelp av sekularisme og livssynshumanisme. Hvorfor det? Blant annet fordi det store flertallet av muslimer har troen på Gud som et ufravikelig utgangspunkt. Det glade budskap om at Gud ikke finnes, vil for de aller flestes vedkommende falle på steingrunn.

Hvis de derimot kan presenteres for et islamsk alternativ som på en fullgod måte ivaretar den religiøse dimensjonen, samtidig som det legges til rette for toleranse og harmonisk sameksistens med andre livssyn, da tror jeg svært mange vil være åpne for det. I min nye bok argumenterer jeg for at moderat islam er svaret på disse utfordringene, og dess-uten en positiv kraft som vestlige samfunn er i behov av. Ja, jeg tror moderat islam er det mest realistiske botemiddelet mot fundamentalistisk, fanatisk og ­ekstrem islam.

Det vi trenger mer av, er raushet, ydmykhet og toleranse, samt vilje til dialog, kombinert med fasthet når det gjelder sentrale verdier som vårt demokrati bygger på. Slik jeg ser det, trenger vi også en bred erkjennelse av hvor enormt viktig religion er i mange menneskers liv. Det vi ikke trenger, er ulike former for religiøs eller sekulær fundamentalisme, med tilhørende skråsikkerhet, trangsyn og intoleranse, samt sine krav om ideologisk ­eller trosmessig ensretting.

Først publisert i Vårt Land 11.11.2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt