Fusjoneringens logikk, 1 + 1 = 1

En fusjoneringsekspert har fortalt meg at man i startfasen ved alle sammenslåinger gjør en generalfeil: Man tror (innbiller seg) at to kulturer/identiterer kan leve godt og videreutvikles innenfor ett fusjonert selskap. Virkeligheten sier noe ganske annet. Etter to år som Statoil-Hydro blir dette til Statoil, SAS-Braathen blir til SAS og DnB-NOR blir til DNB. En kultur spiser i det lange løp en annen. Å tro noe annet er ønsketenkning.

Det er lett å se parallellen til biskopenes velmente og meget forståelige fusjoneringsplaner angående en- og tvekjønnet ekteskap i samme kirke.

Illustrerende i denne sammenheng er artikkelen til Sturla Stålsett (SS, VL 06.11). SS fastholder at kirken må ha èn praksis både når det gjelder dåp og ekteskap. Videre hevdes det at "vi vil fortsatt leve med forskjellige syn på ekteskapet, men vi kan nå få en likestilt og likeverdig praksis", og videre "biskopene kan selvsagt ikke mene at vi har to ekteskap i èn kirke, et A og et B-lag".

Jeg tror (dessverre) at SS har rett. Det som for få år tilbake var "kirkesplittende vranglære" oppfattes i dag å være uttrykk for "Den Hellige Ånds veiledning". Å forene disse to syn i en og samme praksis er vakkert tenkt, men fortoner seg urealistisk. Det er vanskelig å få to helt forskjellige teologiske posisjoner til å fusjoneres i en praksis i et så fundamentalt spørsmål. Dette vil, med historisk nødvendighet, tilsi at ett syn blir det rådende, det andre må vike (kanskje med noen års forsinkelse...).

Nå er det flertallet og det politiske mainstream som rår. Tiden for intellektuell og teologisk refleksjon er forbi. Kirkens første (og eneste?) prioritet er å unngå splittelse og til dette brukes ulike strategier og pragmatisk tilpasning. Jeg skulle ønske meg noen i kirkens lederskap som med mot og naturlig autoritet kunne meisle ut en realistisk og bærekraftig vei for den store andelen i kirken som fortsatt vil stå for et klassisk kristent ekteskapssyn.