Farida versus UNE

Mandag 9. november 2015 startet rettssaken Farida versus Utlendingsnemda (UNE). Det er støttegruppen på Dokka som har samlet sammen penger for å kunne anlegge et sivilt søksmål mot UNE. Støttegruppen mener det var feil å sende den nå ni år gamle Farida med foreldre tilbake til Afghanistan, der de opprinnelig kommer fra. Enn videre at tre år og seks måneders opphold på Dokka må kunne anses som god nok tilhørighet til Norge. UNE er imidlertid av en annen oppfatning. De mener også at Faridas foreldre har løyet om sin bakgrunn. Familien ble derfor returnert til Afghanistan medio februar 2015. Nå følger familien rettssaken via internett.

Farida selv har avgitt et gråtkvalt vitnemål via Skype. Hun mener at hun ikke har noen fremtid i Afghanistan og vil derfor tilbake til Norge. Det samme vil foreldrene, som mener at det er farlig for dem å bo i Afghanistan, siden de ikke er gift med hverandre og Farida således er født utenfor ekteskap, i Iran, der de bodde før de dro videre til Norge. For tiden lever de derfor på hemmelig adresse i Afghanistan.

Dette er fakta, slik de er blitt fremstilt i pressen. Jeg for min del synes det er flere forhold ved saken som stinker, men jeg har ikke sett en eneste avisartikkel - eller et innslag på NRK - som har stilt kritiske spørsmål ved grunnlaget for varig opphold i Norge, enn si hvordan Faridas foreldre synes å bruke henne for alt hva hun er verdt for å tvinge seg tilbake til Norge, på tross av tvilsomt grunnlag for opphold. De synes ikke å tenke på at de med dette opptar plass for en familie som virkelig er i nød og har et reelt behov for beskyttelse, f eks i Norge.

Forhåpentligvis lar ikke profesjonelle advokater og dommere seg dupere av gråtkvalte bønner og fortvilte barnetårer. Farida selv tror helt sikkert på hva hun er blitt fortalt av sine foreldre. Dersom de har fortalt henne hvor ille det kan være for spesielt jenter å vokse opp i Afghanistan, så blir Farida naturlig nok livredd og vil selvfølgelig tilbake til trygge Dokka så fort som mulig. Farida er tross alt bare ni år gammel og kan i kraft av sin unge alder umulig ha noen oversikt og innsikt i norsk asylpolitikk. Hele rettssaken synes fundert på følelser og ikke rasjonell tenkning. I så måte synes Farida å bli brukt som om hun skulle være en søt liten kattunge som står i fare for å bli avlivet; survival of the cutest.

Det er stygt av Faridas foreldre å skyve henne foran seg på denne måten. Jeg vil beskrive det som et psykisk overgrep mot Farida, når foreldrene lar henne tro at hennes eneste redning ligger i å få komme tilbake til Norge. For ikke å snakke om at de bruker tid og ressurser på å se bakover, tilbake til tiden i Norge, i stedet for å vende blikke fremover; hvordan skaffe seg en så god fremtid som mulig i Afghanistan, alternativt i Iran, der Farida tross alt har bodd mesteparten av sitt liv.

Særlig i disse dager, når så mange mennesker søker asyl i Norge, er det spesielt viktig å skjelne mellom berettigete og uberettigete søknader. Det bør ikke bli et spill basert på søkernes økonomi - de som har råd til å ta seg til Norge får bli. De som er for fattige til å reise, må bli igjen. Eller et spill der barn blir brukt som pressmiddel og slik blir pådyttet ansvaret for foreldrenes fremtid. Hva vil skje med Farida, psykisk sett, dersom familien ikke får innvilget opphold i Norge? Vil hun føle seg personlig ansvarlig for avslaget? Barn er eksperter på å påta seg skyld for foreldrenes handlinger. Hvor er det blitt av kritikken mot foreldre som misbruker barna sine på denne måten?

Dommen faller den 11. november 2015. Jeg håper inderlig at Farida ikke får medhold. Det med tanke på at det bør statueres et eksempel; barn skal ikke brukes som pressmiddel i asylsaker. I denne saken er det etter min mening ikke UNE som bør kritiseres, men Faridas foreldre. Det er de som burde ha sittet på tiltalebenken, for psykisk overgrep mot sin egen datter.

marita.synnestvedt@gmail.com