Marita Synnestvedt

51

Farida versus UNE

Hele rettssaken synes fundert på følelser og ikke rasjonell tenkning. I så måte synes Farida å bli brukt som om hun skulle være en søt liten kattunge som står i fare for å bli avlivet; survival of the cutest.

Publisert: 10. nov 2015

Mandag 9. november 2015 startet rettssaken Farida versus Utlendingsnemda (UNE). Det er støttegruppen på Dokka som har samlet sammen penger for å kunne anlegge et sivilt søksmål mot UNE. Støttegruppen mener det var feil å sende den nå ni år gamle Farida med foreldre tilbake til Afghanistan, der de opprinnelig kommer fra. Enn videre at tre år og seks måneders opphold på Dokka må kunne anses som god nok tilhørighet til Norge. UNE er imidlertid av en annen oppfatning. De mener også at Faridas foreldre har løyet om sin bakgrunn. Familien ble derfor returnert til Afghanistan medio februar 2015. Nå følger familien rettssaken via internett.

Farida selv har avgitt et gråtkvalt vitnemål via Skype. Hun mener at hun ikke har noen fremtid i Afghanistan og vil derfor tilbake til Norge. Det samme vil foreldrene, som mener at det er farlig for dem å bo i Afghanistan, siden de ikke er gift med hverandre og Farida således er født utenfor ekteskap, i Iran, der de bodde før de dro videre til Norge. For tiden lever de derfor på hemmelig adresse i Afghanistan. 

Dette er fakta, slik de er blitt fremstilt i pressen. Jeg for min del synes det er flere forhold ved saken som stinker, men jeg har ikke sett en eneste avisartikkel - eller et innslag på NRK - som har stilt kritiske spørsmål ved grunnlaget for varig opphold i Norge, enn si hvordan Faridas foreldre synes å bruke henne for alt hva hun er verdt for å tvinge seg tilbake til Norge, på tross av tvilsomt grunnlag for opphold. De synes ikke å tenke på at de med dette opptar plass for en familie som virkelig er i nød og har et reelt behov for beskyttelse, f eks i Norge. 

Forhåpentligvis lar ikke profesjonelle advokater og dommere seg dupere av gråtkvalte bønner og fortvilte barnetårer. Farida selv tror helt sikkert på hva hun er blitt fortalt av sine foreldre. Dersom de har fortalt henne hvor ille det kan være for spesielt jenter å vokse opp i Afghanistan, så blir Farida naturlig nok livredd og vil selvfølgelig tilbake til trygge Dokka så fort som mulig. Farida er tross alt bare ni år gammel og kan i kraft av sin unge alder umulig ha noen oversikt og innsikt i norsk asylpolitikk. Hele rettssaken synes fundert på følelser og ikke rasjonell tenkning. I så måte synes Farida å bli brukt som om hun skulle være en søt liten kattunge som står i fare for å bli avlivet; survival of the cutest.

Det er stygt av Faridas foreldre å skyve henne foran seg på denne måten. Jeg vil beskrive det som et psykisk overgrep mot Farida, når foreldrene lar henne tro at hennes eneste redning ligger i å få komme tilbake til Norge. For ikke å snakke om at de bruker tid og ressurser på å se bakover, tilbake til tiden i Norge, i stedet for å vende blikke fremover; hvordan skaffe seg en så god fremtid som mulig i Afghanistan, alternativt i Iran, der Farida tross alt har bodd mesteparten av sitt liv. 

Særlig i disse dager, når så mange mennesker søker asyl i Norge, er det spesielt viktig å skjelne mellom berettigete og uberettigete søknader. Det bør ikke bli et spill basert på søkernes økonomi - de som har råd til å ta seg til Norge får bli. De som er for fattige til å reise, må bli igjen. Eller et spill der barn blir brukt som pressmiddel og slik blir pådyttet ansvaret for foreldrenes fremtid. Hva vil skje med Farida, psykisk sett, dersom familien ikke får innvilget opphold i Norge? Vil hun føle seg personlig ansvarlig for avslaget? Barn er eksperter på å påta seg skyld for foreldrenes handlinger. Hvor er det blitt av kritikken mot foreldre som misbruker barna sine på denne måten? 

Dommen faller den 11. november 2015. Jeg håper inderlig at Farida ikke får medhold. Det med tanke på at det bør statueres et eksempel; barn skal ikke brukes som pressmiddel i asylsaker. I denne saken er det etter min mening ikke UNE som bør kritiseres, men Faridas foreldre. Det er de som burde ha sittet på tiltalebenken, for psykisk overgrep mot sin egen datter. 

marita.synnestvedt@gmail.com

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Olav Nisi

145 innlegg  4829 kommentarer

Modig sagt

Publisert over 4 år siden

Modig sagt og skrevet,  Marita Synnestvedt !  Det store  paradoksale dilemma. En blir jo glad i dem, det   oppstår vennskap, sympati og empati med  familier som lever nær innpå. Det lages folketog og sympatiaksjoner  med folk som kanskje har fått negativ beskjed for flere år siden. Enkeltskjebner, mennesker av kjøtt, blod, drømmer. Og hjerteknusere av barn som sjarmerer oss trill rundt. Det bør inngå i vår aftenbønn : - ikke slipp dem for nær hjertet !   For vi må skilles,  de må, når omstendighetene tillater, bygge sitt eget land. Hjemme. Men vi bør gi dem rikelig med niste.  Det har vi råd til.

På den annen side hører vi : Søk kontakt, gjør ditt for integreringen !  Vis hjertevarme, la dem føle seg hjemme. for det er her de skal tilbringe resten av sine liv.

Jeg vil si:  Gi den varmen, men med en krystallklar beskjed : Dere er velkomne til tryggheten, men dere blir ikke her for alltid. Dere skal hjem når det er mulig. For i dagens forrykte verden vil det måtte skaffes plass til nye flyktninger også i resten av dette århundret. Og sikkert godt uti det neste.

Kommentar #2

Marita Synnestvedt

51 innlegg  160 kommentarer

Modig sagt?

Publisert over 4 år siden

Takk for innspillet. Jeg fant ingen svar-på-kommentar-knapp - dersom en slik finnes, så det får bli med en ny kommentar. 

Med den tilstrømningen vi pr i dag har til Norge, blir det enda viktigere å sende hjem dem med manglende grunnlag for varig opphold. De bodde jo i Iran, sammen med slektninger, før de reiste til Norge. Hvorfor kan de ikke bare fortsette med det? Når det gjelder tilknytning har Farida bodd seks år i Iran og tre år i Norge. Tilknytningen er således mest til Iran, ikke Norge.

Hva jeg savner er en diskusjon (og en reaksjon mot) om foreldre som misbruker barna sine på denne måten. Jeg kaller det et psykisk overgrep. Vil en psykolog eller psykiater mene det samme? I stedet blir all fokus lagt på det tårevåte. Er det slik Norges asylpolitikk skal føres?

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
3 dager siden / 2492 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
26 dager siden / 1874 visninger
Den norske kirke og pornografi
av
Marthe Kristine Østerud Primstad
rundt 1 måned siden / 1126 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
6 dager siden / 924 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
28 dager siden / 674 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
rundt 13 timer siden / 612 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere