Alle blir kneblet

I det siste har det vært stor ståhei om journalisten Halvor Fosli sin bok Fremmed i eget land. Fosli har intervjuet 20 majoritetsnordmenn om hvordan det er å bo i Groruddalen. Utfra hva jeg har fått med meg i media, maler Fosli et bilde av at Groruddalen var et fint sted å bo, før innvandrerne kom. Særlig muslimene. Nå er det blitt vanskelig å være «innfødt».

Jeg bor på Lindeberg i Groruddalen. Vårt lille hjørne­ av dalen er markanært, bynært, trygt og bilfritt. Selv om jeg vet at mange i bydelen sliter, er mitt Grorud­dalen et helt annet enn det Foslis informanter ­beskriver. Vi flytta hit frivillig, og vi trives. Det vekker min nysgjerrighet at det går an å utvikle så ulike beskrivelser av den samme virkeligheten. Forskere er blitt interessert i hvordan vi velger informasjon som bekrefter vårt verdensbilde. De kaller det for «bekreftningsvridning».

Foslis informanter er anonyme. Mange føler det «ikke er lov» å ytre seg offentlig på tvers av en innvandrervennlig politisk korrekt enighet. Fra mitt ståsted ser dette helt annerledes ut. Hvis det «ikke er lov» å diskutere norsk innvandringspolitikk, så er lovens voktere rimelig slepphendte. Innvandringskritikere har nærmest kontinuerlig spalteplass og omtale i landets største aviser. Hvordan kan den såkalte debatten fremstå så forskjellig? Avisene er vel ikke både feige, politisk korrekte sensurmaskiner, og konfliktorienterte, svartmalende sensasjonsbedrifter samtidig?

Integreringsdebatten har så høy temperatur at mange møter latterliggjøring og mistenkeliggjøring, ja selv trusler og hets. Når du blir møtt med anklager om at man er «grumsete» når man sier hva man mener, er det lett å tolke det som om dine meninger ikke er lov. Men meningsmotstanderne møter det samme, her er anklagene knyttet til svik og feighet. Dermed blir vi alle kneblet. Og reelle problemer forblir uløste.

Først publisert i Vårt Land 09.11.2015