Verdidebatt

Andres tilhørighet – mitt ansvar?

På min datters bursdag, en lyseblå sommerdag, ble broren min brutalt drept. Dette skjedde tross hans brennende ønske om å skape trygghet for «fremmede».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hvorfor er det som skjer «der ute» mitt ansvar å engasjere meg i? Globalisering er en sammensatt prosess, men den innebærer at de store spørsmålene brenner under ­alles føtter.

Da jeg skulle skrive bacheloroppgaven min, syntes veilederen min at jeg brukte­ for vanskelige ord. Ordene jeg måtte ha med meg var: «Kulturrelativisme» og ­«sekularisering». Opprørt spurte jeg veilederen min: Hvis ikke jeg kan skrive om disse begrepene her, hvor kan jeg det da?

Jeg fikk ikke svar. I dagens samfunn er det uforsvarlig ikke å fordype seg i hva disse begrepene innebærer.

Mytteriet på det store maktskipet er i gang – for lengst. Sam­tidig som mange mener at det ikke ser lyst ut – får andre tro på at det endelig er håp. Det som er håpefullt for deg, kan være håpløst for meg. Punktet hvor ­ubalanse skapes. Det har aldri eksistert kun to ­parter i en konflikt.

Når skal vi innse at «vi – eller dem» er summen av oss? På veien til mindre fremmedfrykt ligger det utfordringer. Ikke minst fordi det hersker tvil om hvor problemene har sitt utgangspunkt.

Er det religion? Er det sekularisme? Er det statenes urettferdige regime? Er det dypkultur? Er det mangel på kunnskap om hverandres livssyn og historier? Er det ikke alle disse årsakene? Mulighetene ligger ikke i vage svar, men i aksept, og i hvor mye som skal til for å gå med på at «den fremmede» har et poeng. Hvem er egentlig «den fremmede»?

Hvordan jobber jeg med mine fordommer? Jeg opplevde å miste min oppveksts tilhørighet. Storebroren min. Vi så hverandre på en måte som skapte en avgjørende ro og stabilitet. På min datters bursdag, en lyseblå sommerdag, ble han brutalt drept. Dette skjedde tross hans brennende ønske om å skape trygghet for «fremmede».

Marerittets mareritt var og er et faktum. Taliban påtok seg ansvaret. Er Taliban en renspikket terrororganisasjon? De fleste jeg har spurt hevder det. «Taliban» ­betyr student. Studentene skal underkaste seg den «rette lære». De vil selv kalle seg en «Mujahedin,» en som kjemper mot en kamp utenfra.

Men hvorfor tar jeg hensyn til disse detaljene? Hvorfor har ikke jeg blitt lukket og fiendtlig innstilt til alt som kan ligne det som har utsatt meg og mine for det aller verste?

Hadde det ikke vært for timene storebror og jeg snakket om religion, ­politikk, kultur, motivasjon og intensjon, hadde­ jeg visnet bort i en tørst bitterhet. I hvilken­ retning hadde jeg da dreid mitt ­engasjement? Hvor farlige ringvirkninger hadde det gitt i dialogarbeidet jeg har så uendelig tro på?

Hvorfor er forståelse så viktig? Hva slags forbilde ønsker jeg å være? Å krenke, er det å ivareta noe som helst? Samfunnet kan bidra med ­møteplasser, men hva betyr det om det ikke er en iboende motivasjon for personlig utvikling?

Noe av det mest fascinerende med mennesket er at det har evner til å utvikle seg hele livet. «Jeg bare er sånn,» er en knust hypotese. Hvordan skal barna forberedes? Regjeringen må skjære gjennom lære­planene med fag som krever kritisk tenkning rundt disse brennviktige temaene.

Vil det i framtiden da se lysere ut for en bredere gjensidig forståelse? Min ­erfaring sier ja.

Dette gjelder forståelsen vi er avhengige av å ha – og bli møtt med, for om vi vil eller ei, er vi nødt til å forholde oss til hverandre. Mange klarer ikke å møte sin familie, kjæreste og venner uten fordommer, frykt og fordømmelse. Kan vi i det minste starte der? Er det mitt ansvar å skape din tilhørighet? Er det ditt ansvar å skape min? Langt på vei!

Først publisert i Vårt Land 09.11.2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt