Verdidebatt

Taterne ble systematisk stigmatisert av Misjonen

Hjelpen som Misjonen ga taterne/romanifolket, bygde på en ideologi og et menneskesyn som systematisk nedvurderte og stigmatiserte folkegruppens kultur.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Av Per Haave, Institutt for helse og samfunn, UiO og Karen-Sofie Pettersen Arbeidsforskningsinstituttet i Vårt Land 6.11.2015

I Vårt Land 2. november skriver Bjørn Sandvik at det er nødvendig å korrigere det inntrykket tater-/romaniutvalget (Vollebæk-utvalget) har skapt av norsk «taterpolitikk». Sandvik mener Misjonens historie er overfladisk behandlet i utvalgets utredning og hevder at Misjonens primære mål var «å hjelpe medmennesker i nød».

I sitt forsøk på å nyansere bildet av norsk «taterpolitikk» viser Sandvik til vår forskning, blant annet om barneverntiltak (Pettersen 2005), lobotomipraksisen på Gaustad sykehus og undersøkelsen av pasienter som døde på samme sykehus (Haave 2015).

Vi var medlemmer i Vollebæk-utvalget og står bak utredningen, og har dermed bidratt til den ubalansen som utvalget ifølge Sandvik har skapt. Vi er takknemlige for at vår forskning har gitt kunnskap om norsk politikk overfor taterne/romanifolket, men den kan ikke brukes til å underbygge Sandviks påstander om Misjonen.

Det fremmede. Siden 1995 har vi deltatt i flere forskningsprosjekter som ­omhandler politikken og tiltakene overfor taterne/romanifolket. Vi har blant ­annet undersøkt Misjonens rolle, organisasjonens samarbeid med myndighetene og hvilke følger politikken har hatt for folke­gruppen.

Både egen og andres forskning viser at ønsket om å hjelpe, det filantropiske grunnlaget, var en av drivkreftene bak ­Misjonens etablering og virksomhet. ­Likevel er det viktigere at forskningen til sammen dokumenterer at politikken og tiltakene hadde intensjoner og konsekvenser som gikk langt utover den filantropiske tanke­gangen.

Ved flere anledninger ga Misjonens ­generalsekretærer uttrykk for at organisasjonens hovedoppgave var å assimilere en folkegruppe med et til dels betydelig «fremmed» innslag. Det fremmede, ­annerledesheten fra det norske flertallssamfunnet, var et viktig assimileringspolitisk argument, som i en lang periode også var festet til et arvehygienisk tankegods og forestillingen om en «mindreverdig» folkegruppe.

Snever. Sandviks ønske om å gjenopprette balansen i «tater-regnskapet» bygger på en for snever forståelse av Misjonens grunnlag og virksomhet. Sandvik unnlater å se hvordan Misjonens filantropiske grunnlag henger sammen med og var nært knyttet til assimileringspolitikkens sosiale drivkrefter og politiske intensjoner. Det er feil å se Misjonens virksomhet som et rent barmhjertighetsprosjekt.

Sandvik er også opptatt av at enkelte har fått hjelp av Misjonen og at dette ikke kommer godt nok fram i Vollebæk-utvalgets utredning.

I utredningen vises det til at det var personer med tater-/romanibakgrunn som hadde behov for hjelp. At enkelte fikk hjelp av Misjonen, forandrer ikke det grunnleggende faktum at Misjonens virksomhet og politikk var rettet mot å ødelegge folkegruppens kultur. Som Misjonens generalsekretær, Olav Bjørnstad, uttalte om taterne/romanifolket i 1957: «De skal ikke utgjøre noen egen gruppe i folket lenger, de skal assimileres i det vanlige folkeliv.»

Nedvurderte. Hjelpen bygde på en ideologi og et menneskesyn som systematisk nedvurderte og stigmatiserte folkegruppens kultur. Vollebæk-utvalget peker på de negative konsekvensene dette har hatt for både enkeltpersoner og folkegruppen. Tiltakene og måten politikken var organisert på, førte til at mennesker med behov for hjelp og støtte ikke fikk den hjelpen de burde ha fått. Assimileringspolitikken, med Misjonen som en viktig pådriver og aktør, innebar inngripen i rettigheter og bidro ikke til likeverdig behandling i samfunnet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt