Ny vei gjennom Utgrenda – en parabel

Veien gjennom Utgrenda hadde lenge vært i en miserabel forfatning. Den var smal og svingete og asfalten hadde store sprekker og var i ferd med å gå i oppløsning. På grunn av dette var fartsgrensa på veien 50 km/t. Men så bestemte myndighetene seg for å bygge ny vei gjennom grenda. "Det var jamen på tide", sa innbyggerne.

Den nye veien gikk rett fram gjennom grenda, de skarpe kurvene ble rettet ut og en fikk asfalt med hvite striper på kantene. Den ble bygget så bred at to biler kunne møtes uten å sette farten ned. Nå når veien hadde blitt så fin burde en heve fartsgrensen til 80 km/t, mente mange. Det ble arrangert et folkemøte på grendahuset om saken, og der sto synspunktene steilt mot hverandre. Noen ville ha en fartsgrense på 50 fordi dette ville være sikrere for fotgjengerne og redusere risikoen for trafikkulykker, men mange ville heve fartsgrensen til 80. "Det å tvinge oss til å kjøre i bare 50 km/t på en så fin vei er grov diskriminering", ble det sagt. Meningene sto så skarpt mot hverandre at det en stund så ut som om møtet kunne ende i slåsskamp. To grupper sto mot hverandre, "80folket" og "50folket".

I dagene etter folkemøtet ble frontene enda tydeligere mellom disse to grupperingene. Det som hadde vært et idyllisk og fredelig bygdemiljø, preget av samhold og vennskap, sto i fare for å gå i oppløsning.

I mellomtiden hadde Fartsdirektoratet innført en prøveordning som innebar at lokalbefolkningen selv kunne fastsette fartsgrensene for sine områder. Så nå skulle altså innbyggerne i Utgrenda selv få fastsette fartsgrensa på den nye veien. Lederne i de to grupperingene vurderte hvordan en skulle gå fram videre. De innså at noe måtte gjøres for å dempe motsetningene, og at en måtte komme fram til et vedtak som  kunne tilfredsstille begge gruppene. Lederne for 80folket holdt på sitt prinsipale standpunkt og tilbød 50folket et kompromiss: Veien skulle ha 80 km/t-grense, men 50folket kunne få reservasjonsrett. De kunne få lov til å kjøre i 50 km/t. Lederne for 50folket var skeptiske til dette. Dette ville innebære at det ene standpunktet, 80 km/t, fikk en overordnet status i forhold til det andre, 50 km/t. De krevde derfor at standpunktene måtte likestilles. En måtte ha to likeverdige fartsgrenser på veien, en på 50 km/t og en på 80 km/t. Dette gikk lederne for 80folket med på umiddelbart, og dette fikk solid og massiv støtte blant deres tilhengere. 50folkets ledere hadde imidlertid større problemer. De forsvarte sin ettergivenhet med at de hadde blitt "realitetsorientert", men ingen forsto hva de mente.

Fartsdirektoratet tok folkemeningen på alvor. Det ble både 80- og 50-fartsgrense på veien.

Den første tiden etter at skiltene hadde blitt satt opp var det fred og fordragelighet langs den nye veien og i lokalmiljøet. 80folket kjørte i 80, 50folket i 50 og krøtter og fotfolk trasket av gårde i sitt eget tempo, og alle var tolerante og snille med hverandre. Men etter hvert ble det noe ugreie. Mange av 80folket mente at 50folket kjørte for sakte. De hindret framkommeligheten og skapte farlige situasjoner, og de avskar 80folkets rettigheter til å kjøre "i et anstendig tempo". Lederne for 80folket sendte et brev til Fartsdirektoratet og klaget sin nød. Direktoratet ga dem medhold. Det var urimelig at lusekjørerne hindret framkommeligheten og krenket 80folkets rettigheter, skrev saksbehandleren i direktoratet.

Etter kort tid ble 50-skiltet tatt bort. 80-fartsgrensa skulle være den eneste gyldige.

Den økte farten og den derav følgende trafikkstøyen gjorde at mange syntes det hadde blitt utrivelig i grenda, så utrivelig at de flyttet. Men mange trosset plagene og ble værende. "Det er her vi har vokst opp. Det er her vårt hjem er. Vi er glad i dette stedet, tross alt", sa de.

De som mener at denne artikkelen handler om noe annet enn veibygging har forstått poenget.