Kirkens godhet – og selvutslettelse

Bjørn Stærk har skrevet en interessent kronikk om Paven, altså om Jorge Bergoglio og om Den katolske kirken. For oss ikke-katolikker er det her mye innsiktsfull og spennende refleksjon. For min egen del er kronikken opplysende. Den anbefales.

Videre har Sylvi Listhaug gått i rette med både Kjell Magne Bondevik og med biskop Helga Byfuglien. Listhaug mener at de begge, kanskje spesielt kirken ut fra sitt kristne og teologisk ståsted blander seg inn i politikken på en utidig måte.

Når det gjelder Bondevik, så er det for så vidt greit – eller egentlig ikke så greit. Han har åpenbart et mer enn anstrengt forhold til Fremskrittspartiet, og han lar ingen mulighet gå fra seg til å ta rennefart og lange ut mot landets tredje største parti. Sist da han mente at Frp ikke burde være en del av et flyktningeforlik på Stortinget. Som VG skrev på lederplass:«…et merkelig og hodeløst utspill fra den politiske veteranen Bondevik». Bondevik har for lengst forspilt sine muligheter til å framstå som en klok eldre mann som folk lytter, slik som hans satsministerkollega Kåre Willoch. Tvert imot. Bondevik gjør seg selv stadig mer irrelevant i den politiske debatten.

Sylvi Listhaug reagerer spesielt på uttalelsen som Helga Byfuglien kom med på fredag. Listhaug mener at alle, som tar til orde for en streng innvandringspolitikk, framstilles som «fæle mennesker», og at de,som er bekymret for utviklingen, er usolidariske. Meningsmotstanderne framstiller forslag om kutt og innstramminger som slemme og kalde, mens de som ønsker en mer liberal politikk er gode og rause. «Jeg reagerer på dette godhetstyranniet som rir det norske samfunnet som en mare», sier hun.

Bjørn Stærk tar for seg både Den katolske kirken sin historie, sosiallæren fra slutten av 1800-tallet, kirkens rolle spesielt i Sør-Amerika og altså Jorge Bergoglio sitt sosiale og politiske engasjement som munk, prest, rektor, biskop, erkebiskop og pave. Stærk synes å la seg imponere. I en Facebook-debatt mener han at Den katolske kirken har en sterkere sosial tradisjon enn den lutherske.

Selv mener jeg at Den lutherske kirken også typisk har kjempet for de fattige og lidende, men det er nok riktig å hevde at den ikke så uttalt og så grunnleggende har holdt denne fanen så høyt som Den katolske kirken. Bortsett fra at begge kirkene også hele tiden har vært barn av sin tid – til enhver tid, og slik i vårt perspektiv på uheldig vis også har vært en del av den politiske og verdslige makten, som vi i dag kan kritisere dem for, så kan de begge være stolte av sin kristenhumanistiske gjerning – ofte kompromissløst og til tider selvutslettende. Mange av kirkens folk har måtte bøte med livet for den gode sak.

Det denne debatten handler om her hjemme, er ikke om hvorvidt kirken i dag skal ha et sosialt sinnelag og stå på de svakes side. Uten dette ville den blitt ugjenkjennelig. Når Jorge Bergoglio stod opp mot skruppelløs undertrykkelse, tortur og drap, ja, så var det det han gjorde. I vårt «sosialdemokratiske» demokrati med svært få forskjeller mellom partiene og politiske retninger, der alle partiene ligger innenfor samme humanistisk ramme, og der alle kjemper mot samme mål, det å skape et samfunn som beste tjener alle innbyggerne på beste mulig måte, men med litt ulike tilnærminger og løsninger, er det ikke plass for opprørske prester og en kirke som skifter sol og vind i politikken. Det er rett og slett ikke mulig for kirken å involvere seg i politiske spørsmål uten å bli partipolitisk.

Kirken har reelt sett de senere årene knapt beveget politikken en millimeter. I dag er det mange nok som kjemper for den gode sak og som har det som sitt levebrød, enten det er klima og miljø, helse, arbeidsliv og alt annet. Kirkens stemme blir bare en enkel stemme i det store koret. I den voldsomme støyen og i det det enorme samfunnsengasjementet er det knapt noen som hører denne ene og ofte litt irrelevante stemmen. Men kirkens politiske engasjement gir om ikke annet ett tydelig utslag – og da gjerne med stor kraft. Utspillene polariserer og splitter. Til enhver tid er omlag halvparten av befolkningen uenig når kirken beveger seg ut i det partipolitiske landskapet.

Ettersom alle, absolutt alle partier i Norge kjemper for de fattiges sak og for likeverd, men altså på litt ulik måte, gjør de i så måte og grunnleggende sett også kirkens jobb. Det er ikke plass for en opprørsk og refsende Jorge Bergoglio i Norge – for tiden.

Den norske kirke er derfor i den privilegerte stillingen at den mer enn de fleste kirker på kloden kan konsentrere seg om teologien og om å være åndelig hyrde for sin flokk. Fantastisk! Kirken burde takke sin Gud. Jeg er selv kirkemedlem og til dels aktivt kirkebesøkende, men kan ikke huske sist biskopene og kirken kom med viktige teologiske uttalelser – bortsett da naturligvis fra trendsaken om likekjønnet vigsling. Men derimot har det vært mye om oljeboring og slikt.

Så, når kirken likevel velger å blande seg inn i politiske spissfindigheter, ja, så er det akkurat det den gjør. Det er trist fordi det er polariserende i en urolig tid da kirken mer enn noen gang burde framstå som smalende og være en sterk åndelig og moralsk motkraft til sekularisering og hedonisme.

Bjørn Stærk konkluderer slik: «Godheten må være ydmyk. Den bør heller peke mot det riktige enn å anklage de onde. Den må sette virkelighet over teori.»

Uten at målet om å gjøre det gode ikke vektes mot virkeligheten, kan godheten ende i et moralsk tyranni og i selvhevdende populisme. Temmelig ekkelt i grunnen. Og det er her at også Sylvi Listhaug har et poeng.

For noen av oss er det ikke til å forstå at kirken ikke selv forstår. Selvutslettende godhet er prisverdig, mens selvutslettende "godhet" er bare – dumt.