Verdidebatt

Israel – utvidelsesteologi og oppfyllelsesteologi

Jeg vil utfordre en forståelse av at staten Israel primært må ses som Guds inngripen og Guds viktigste åpenbaring i verden i dag.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ole Christian Kvarmes foredrag under åpningen av Bispemøtet i Oslo Domkirke 26. oktober utfordrer alle kirker. Noen ganger går han imidlertid ikke langt nok i å drøfte konsekvensene av landløfter i lys av en kristen forståelse av Jesu som oppfyller og utvider løftene.

Det første kapitlet i Johannesevangeliet avsluttes med at Jesus sier at Natanael skal se «Guds engler gå opp og gå ned over Menneskesønnen.» Guds engler som går opp og ned hører vi også om i Jakobs drøm (1. Mos 28), hvor Gud sier til Jakob: «Den jorden du ligger på vil jeg gi deg og din ætt.»

Kvarme sier korrekt at Jesus lar Guds rike eller Himmelriket ta den plassen som landet tidligere hadde. I fortellingen fra Johannesevangeliet er det Jesus selv som tar denne plassen. Dette utfordrer en snever forståelse av løftene.

Forståelsen av hvem som er utvalgt er utvidet til å omfatte alle folk. Gud grep inn i historien og valgte seg ut et folk, og fra dette folket har vi fått profetene og Jesus Kristus selv. Jesus ga sine disipler – som alle var jøder – et universelt oppdrag. Vi leser i 1. Peter 2 at vi som har tatt imot og tror er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk.

Når Kvarme understreker israelittenes nærvær i landet er det lett å si seg enig i dette. Israelittene eller jødene har en sterk religiøs, kulturell og emosjonell tilknytning til landet mellom Jordandalen og Middelhavet. Denne tilhørigheten viser seg i en uavbrutt tilstedeværelse. Kvarmes utsagn om «den bibelske geografi» er det ingen som bestrider.

Kvarme viser til Jesu ord mot slutten av Matt 23 og Luk 21. I Matt snakker Jesus om å «samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine». Dette kan forstås som en profeti om en tilbakevending av jøder. Allerede på Jesu tid levde jødene spredt. Det er imidlertid ikke klart hvilken framtid Jesus snakker om, og utsagnet kan ikke forstås som en profeti om etableringen av en stat.

I Lukas snakker Jesus om at jødene skal bli bortført og at «Jerusalem skal bli trådt under fot av andre folk inntil folkeslagenes tid er forbi.» Den romerske maktdemonstrasjonen gjennom ødeleggelsen av tempelet lå bare noen tiår fram i tid. Jeg og flere med meg ser det som sannsynlig at Jesus – i den grad han snakket om et konkret politisk regime – nettopp talte om den romerske okkupasjonen.

Heller ikke Paulus-brevene bekrefter direkte noen av landløftene. Rom 9,4 sier at «herligheten, paktene, loven, tempeltjenesten og løftene tilhører dem», men umiddelbart etterpå bekrefter Paulus en utvidelsesteologi, der det avgjørende er tro og ikke etnisitet: «ikke alle israelitter tilhører virkelig Israel, og ikke alle Abrahams etterkommere er Abrahams barn.» Dette er utfordrende vers, men kjernen er at løftene er utvidet. Det at redningsmannen skal komme fra Sion (Rom 11, 26) gir heller ingen teologisk begrunnelse for en stat som en «forutsetning» for Jesus gjenkomst.

Staten Israel er en legitim stat, som møtte et reelt behov og en dyp lengsel hos et folk som har erfart så mye urett og lidelse. Den kirkelige anti-judaismen – som Luther uttrykte på uhyrlige måter – er en skam. Israel ble raskt anerkjent av FN. Det springende punktet er om den moderne og sekulære stat Israel har en teologisk legitimitet.

Kvarme burde ha vært tydeligere når han skriver at det er «vanskelig å 'skrive landet ut' av Paulus' gjentatte understreking at 'løftene tilhører dem'.» Dersom man skal bygge på en teologisk begrunnelse for at løftene og landet tilhører jødene, hva blir implikasjonene? Ble staten Israel etablert gjennom Guds inngripen? Hva betyr dette for hvordan staten Israel skal forstås – når vi vet at staten Israel ønsker å være en sekulær stat? Betyr det at staten Israel primært har sin eksistensberettigelse gjennom en teologisk begrunnelse og ikke en folkerettslig begrunnelse?

Jeg vil altså utfordre en forståelse av at staten Israel primært må ses som Guds inngripen og Guds viktigste åpenbaring i verden i dag. En nytestamentlig oppfyllelses- og utvidelsesteologi må ha et universelt siktemål, ikke et territorielt. Samtidig som denne endringen er helt sentral, er det sentralt – som Kvarme gjør – å advare mot at forholdet til jødedommen presenteres som en kontrast.

Staten Israel er et politisk svar på jødenes tilhørighet og tilknytning til landområdet mellom Middelhavet og Jordandalen. Kvarme bekrefter palestinernes «hjemstavnsrett» til det samme området, noe som er viktig. Kvarme advarer mot kristensionismen fordi «konflikten forsterkes og øker lidelsen». Kvarme sier at vi må be om at okkupasjonen opphører. Han kunne ha tydeliggjort at det må arbeides politisk for dette. Positivt er det også at Kvarme løfter fram budskapet i Kairos Palestina om at to folk og tre religioner må leve sammen i «Guds land».

For «bibelske sionister» – et begrep valgt for å bygge bro til jødene – er slike kompromisser vanskelige. Likevel har det skjedd en endring hos den største av organisasjonene: Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (IKAJ). Proklamasjonen fra den fjerde kristne sionistkongress i 2001 sa at den som vil «dele landet Israel, kommer i konflikt med Bibelens Gud (Joel 3:1-3). De skal virkelig såre seg selv og falle inn under Guds uopprettelige dom (Sak 12:9).» Denne posisjonen har endret seg etter at IKAJs stifter, Jan Willem van der Hoeven, sluttet.

Han er nå leder av International Christian Zionist Center Jerusalem. I en tale ved International Christian Zionist Center Norway, den 19. juli 2015, sa van der Hoeven at Utøya-terroristen burde får fredsprisen (www.sokelys.com/?p=10909). Selv om van der Hoeven ikke er tilknyttet IKAJ, er det han som har utøvd størst innflytelse innen den kristensionistiske bevegelsen de siste 30 årene. Kristensionister kan altså stå for ekstreme meninger.

Et helt annet budskap finnes i Kairos Palestina: «Vi tror at landet vårt har et universelt oppdrag. …å fullføre universell frelse. Det var innledningen til oppfyllelsen av Guds rike på jord.» Som kristne må vi i det minste søke å være tegn på dette riket.

Kronikken er basert på en forberedt kommentar til Ole Christian Kvarmes foredrag «Israel, folkene og Bibelens løfter». (trykket som kronikk i Dagen 29.10)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt