Bjørn Sandvik

3

Vi trenger balanse i tater-regnskapet

Det er absolutt sider ved norsk taterpolitikk og ved ­Misjonens arbeid som en i dag finner kritikkverdig, og ingen er tjent med at det bortforklares. Men vi må unngå en svart-hvitt framstilling.

Publisert: 2. nov 2015  /  67 visninger.

Assimilering og motstand. Om norsk politikk overfor taterne-romani­folket (NO2015:7), er tittelen på den utredningen som det statlige Tater-/romaniutvalget overleverte til Kommunal- og moderniseringsdepartementet 1. juni i år, under en høytidelighet i Universitets aula.

Da utvalget ble oppnevnt i 2011, ble det sendt ut en pressemelding med overskrift: «­Utvalg skal kartlegge overgrep mot ­romanifolket». Utvalgets mandat var selvsagt mer profesjonelt formulert, nemlig «å dokumentere de faktiske forhold når det gjelder politikk og tiltak overfor taterne-/romanifolket».

LES MER: Knut Vollebæk skriver «Nødvendig oppgjør med nedbrytende politikk»

En kan imidlertid få inntrykk av at det er pressemeldingens formulering som har vært retningsgivende for utvalgets arbeid. Forordet i utredningen har som overskrift «En feilslått og nedbrytende­ ­politikk». Med bred pensel males alle negative sider ved norsk taterpolitikk, som tiltak i strid med menneskerettighetene, mistillit, fordommer og umyndiggjøring.

En kritisk leser må spørre: Hadde politikken ingen positive sider? Mener utvalget at norske politikere og Norsk misjon blant hjemløse bare var hardhjertede og grusomme, slik at en uten forbehold må fastslå at politikken var «feilslått og nedbrytende»? Må alle tiltak i ettertid betegnes som overgrep?

Det er nødvendig å korrigere det inntrykket som er skapt av tater-/romaniutvalget. Det kan gjøres ved å vise til et intervju i Vårt Land 30.12.2009. Det hadde overskriften «Tateren som takker misjonen for livet». Den som ble intervjuet, var Kristian Bredesen, tidligere skolesjef på Bømlo, kjent foredragsholder og forfatter. «Jeg har Norsk Misjon å takke for at jeg lever», sier han.

Bredesen var tater, og som dødssykt barn ble han tatt fra foreldrene, kom på et av Misjonens barnehjem, fikk den beste pleie og overlevde. Han syntes det var opprørende at Kirkemøtet i 1998 bekjente det som synd at «born vart tekne frå foreldra». «Jeg er en av dem som ble fjernet fra min mor og far, og jeg har Misjonen å takke for at jeg ble reddet. Og det er mange av oss», sier han.

Han ville på ingen måte benekte at det har skjedd overgrep og kritikkverdige handlinger fra myndighetenes og Misjonens side, men han ville ha balanse i regnskapet. Agnar Austvik var bestyrer på Misjonens arbeidskoloni, Svanviken, i en periode og senere rektor på Risøya folkehøgskole. Han skriver i jubileumsskriftet til Svanvikens 70-års jubileum i 1978: «I dag trenger vi ikke å legge skjul på at det i Svanvikens 70-årige historie har skjedd overgrep både i lovens og kirkens navn mot hjelpeløse mennesker».

Det er absolutt sider ved norsk taterpolitikk og ved Misjonens arbeid som en i dag finner kritikkverdig, og ingen er tjent med at det bortforklares. Men som medlem av tater/romaniutvalget Karen-Sofie Pettersen skriver i sin doktoravhandling fra 2005, må en unngå en svart-hvitt framstilling. «Jeg vil si at Misjonens innflytelse på taternes liv var på både godt og vondt», skriver hun.

Tater-/romaniutvalget har ikke hatt noen lett oppgave. Taterne/romanifolket utgjør en sammensatt befolkningsgruppe, med ulike livshistorier og livssituasjoner. Nøyaktig antall tatere er ukjent, siste anslag sier mellom 4.000 og 10.000. Det eksisterer fire ­taterorganisasjoner, som ikke er samordnet. Flertallet av taterne er heller ikke organisert, og det har vært vanskelig for utvalget å få kontakt med dem.

I vedlegg seks til NO2015:7 gir forskerne M.F. Aarset og R. Nordvik rede for dagens situasjon. Her understrekes det at ­deres rapport er problemorientert og kan ikke leses som en kartlegging av alle med ­tater-/romanibakgrunn. Noen av dem som er blitt intervjuet, er opptatt av å få fram de mørke sidene i historien, mens andre gir ­uttrykk for sterk frustrasjon over at det bare er de mørke sidene som kommer fram. De er bekymret over at de som «har klart seg bra», forblir usynlige.

I det hele er meningene svært delte. Men fordommer, usynliggjøring og diskriminering overfor tatere er et generelt og ­omfattende problem i Norge også i dag. Om dette finnes det mange avslørende og tragiske beretninger i utredningen. Utvalget skal ha honnør for at dette problemet er blitt belyst. Vi må komme dit at ingen mener at det er en skam å være av taterslekt, og ingen trenger å skjule det.

Misjonens historie er dessverre meget overflatisk behandlet i utredningen NO2015:7. Misjonens mål var ikke primært å fremme statlig assimileringspolitikk, men å hjelpe­ medmennesker i nød. I 1893 skrev Jacob Walnum i Morgenbladet: «Taterbørnenes Nød er så iøynespringende at det ikke kan tænkes andet enn at en ­Appel til den kristne barmhjertighet vil bli mødt med Sympati og Forstaaelse».

Samme år utkom boken «Paa Fantestien» skrevet av Martin Mathiassen Skou, «forhenværende Omstreifer». Skou var født «på fantestien» i 1849 på Jæren. Gutten fikk skolegang, ble konfirmert og gikk på lærerskole, sammen med Arne Garborg. Sju år virket han som lærer, inntil han og igjen gav seg ut på «fantestien». I ti år levde han som omstreifer: «… det var at vade over Myrer og Heier eller traske Landeveiene, ofte i Sne og Kulde, og det mangen Gang næsten uden Klæder på Kroppen, efterstræbt av Lensmanden o.a. ­Øvrighetsperoner for Overtædelse av Betlerloven, i Almindelighed var vort Liv et grænseløst Lidelsesliv».

Denne beskrivelsen av taterlivet samstemmer med det en finner i flere moderne taterbiografier, for eksempel Dagfinn ­Grønosets bok om «Tater-Milla»­ fra 1974. Livet som omstreifer kunne være idyllisk når det var sol og sommer, men hardt i frost og kulde.

Per Haave, medlem av utvalget og en meget habil forsker, har flere bidrag i vedlegg til utredningen. Han har undersøkt påstanden om at det under «skammens stein» på Ris kirke­gård i Oslo er en massegrav med navnløse tatere som har vært pasienter på Gaustad sykehus, og som der ble utsatt for umenneskelig behandling.

Undersøkelse av pasientjournaler har vist at en eneste person av tater-/romanislekt er gravlagt på den anonyme minnelund på Ris. Haave fastslår at hun verken ble lobotomert, ­sterilisert eller utsatt for medisinske ­eksperimenter. Han har undersøkt ­lobotomipraksis på Gaustad rent generelt og ikke funnet noe som tyder på noen ble lobotomert fordi de var tatere.

Haave påviser at uttrykket «anonym massegrav» ble brukt første gang i 1996, men det er ukjent hvem som har funnet opp dette. Hver 7. mai holdes en minnehøytidelighet her, og det er underlig å lese hvilke påstander som er framsatt i taler her, alt på grunnlag av en oppkonstruert historie.

I 2005 talte professor Knut ­Aukrust, styreleder i Holocaustsenteret. Han er blitt kjent for at han anklaget norske myndigheter for folkemord og etnisk rensing. På kirkemøtet i 1998 brukte biskop Gunnar Stålsett også ­begrepet etnisk rensing. Tater-/romaniutvalget har merkelig nok valgt å forbigå disse anklagene i stillhet.

Kristian Bredesen og ­Agnar Austvik reiste i en årrekke sammen og holdt foredrag på skoler og i foreninger. Tateren og den tidligere lederen i ­Misjonen kunne altså sammen redegjøre både for de negative og positive­ sider av norsk taterpolitikk. Hadde­ tater-/romaniutvalget fulgt samme linje, var NO2015: 7 blitt bedre egnet som grunnlag for en framtidsrettet minoritetspolitikk i Norge.

Først publisert i Vårt Land 02.11.2015

LES FLERE SAKER FRA VÅRT LAND OM TATERNE

LES MER: «Beklager overgrepe mot taterne» 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

marit elisebet totland

21 innlegg  67 kommentarer

Historieskriving i svart/hvitt

Publisert over 3 år siden

Når historien skal skrives, benyttes ofte bare svart og hvitt, mens alle historier hadde vært tjent med at det ble tegnet et bildet ved hjelp av hele spekteret i fargeskrinet. Det visste nok de som har arbeidet med saken og la fram "Assimilering og motstand, NOU 2015.7. Likevel er det lett å forstå Bjørn Sandviks kommentar som et korrektiv til det som er lagt fram. Han savner flere farger og nyanser.

Det gjør jeg også. Men jeg forstår hvorfor utredningen er blitt som den er blitt. Skal en si noe om taternes historie i dag, skal en beklage og refse. Det ligger så godt som i sakens natur. Slik ble utvalget ganske snart omtalt som et utvalg som skulle finne overgrepene, ikke undesøke om de var der, som Sandvik peker på.

I ti foredrag har jeg i løpet av året som har gått snakket om taternes historie generelt og om Martin Johan Mathiassen Skou, omstreiferen som var venn med Garborg, i samband med utgivelsen av boka "Garborg og Skou - forskjell på folk?" Og hver gang har jeg sagt i klartekst: Alle mennesker er like mye verd. Slik er det i dag. Slik var det for Garborg og Skou på 1800-tallet. Slik er det for tatere i dag. Slik har det alltid vært for tatere og alle andre minoriteter. Menneskeverdet er alltid 100 %, og vi skal gjøre alt vi kan for at hvert enkelt menneske skal forstå at det er slik.

Dette sier jeg i alle foredrag fordi jeg vet at når jeg videre skal snakke om Skou og fortelle at han ønsket at taterne skulle bli bofaste, få seg arbeid og sende barna på skole, vil noen fort tolke det som motarbeidelse av en minoritets ønske om egen livsstil og frihet, ja, som en nedvurdering av dem som folkegruppe. Jeg har tolket Skou dithen at han hadde opplevd lyse dager på fantestien, men de aller fleste hadde vært dystre. Og han ønsket seg et annet liv for sine barn og sitt folk. Derfor skrev han kampskriftet "Paa Fantestien" i 1893 for å vekke regjeringen til handling. Han hadde en plan for arbeidet: Han ville at barna skulle få bo hos bønder og få en god og fast oppdragelse uten å måtte bryte kontakten med foreldrene, (som han selv hadde fått). Foreldrene skulle hjelpes til å få et arbeid som de kunne leve av. I valget mellom Walnum og Skou, valgte departementet Walnum til å starte et organisert arbeid for taterne. Begge hadde søkt om midler og hadde en plan, men valget mellom en prest og en omstreifer, var nok ganske enkelt. Walnum trodde på arbeidskolonier og barnehjem. Det argumenterte Skou sterkt i mot i boka si.

Hva har dette med saken å gjøre? Ville planen til Skou endret historien? Kanskje? Kanskje ikke? Men leser vi historien om Skou og Walnum, blir det tydelig at de begge hadde svært gode hensikter. De så stor nød og de ville gjøre noe med nøden. Og vi trenger 1800-tallets nød for å forstå hvilke tiltak som ble satt inn og som ble virksomme langt utover 1900-tallet: En gruppe som i lange tider hadde bidratt med å lage utstyr til husets vev, var blikkenslagere o.l., var nå mer og mer avhengige av hjelp fra fattigkassen. Fattigstyrene mener de har mer enn nok med sine "egne fattige"og ønsker et arbeid for taterne velkommen. Ja, de ber myndighetene om hjelp for å takle situasjonen.

Så viser det seg at Walnum sitt arbeid blir videreført i mange tiår. Og ettersom tiden går, får arbeidet en form og det blir satt inn tiltak som ikke kan forsvares; sterilisering, egne lover (forbud for tatere mot å eie hester), adskillelse barn/foreldre. Dette har vi visst i nyere tid og har beklaget det. Men det betyr ikke at alt var galt. Det betyr ikke at de som arbeidet på barnehjem i den såkalte Misjonen skal måtte skamme seg. Mange har brukt av sin tid for at andre skulle få det bedre. Så har også den historien mørke kapitler. De skal ikke holdes skjult.

Jeg er ikke i tvil om at Knut Vollebækk og de som satt i utvalget sammen med han, har et nyansert syn på historien. De har fått mye dokumentasjon lagt på sine bord. Og det må være vanskelig å formidle nyansene i en mediehverdag der de fleste vil ha korte statements og grupper ikke vil forstå annet enn et klart og tydelig: unnskyld. Og den unnskyldningen som skal gis må være helhjertet. Men det trenger ikke å bety at nyanser ikke skal fram. For det var dette med fargeskrinet. Sandvik har rett: Det trengs balanse. Og vi må våge å si det. Selv om noen da vil mene "oppgjøret med fortiden" blir halvhjertet.

Å behandle folk som grupper, ikke som enkeltpersoner, har vært årsaken til mye av det vonde som har skjedd. Å la en felles dom over alt som er gjort mot taterne, er å gjenta feilen. Min venn, Kristian Bredesen, har gjentatte ganger fortalt at det ble redningen for han at noen grep inn og gav han en ny sjanse. Hans liv er på mange måter en blyant fra fargeskrinet, skarp i sin farge, som ikke må glemmes når historen fortelles.

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 2765 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
12 dager siden / 2346 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
11 dager siden / 2243 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
7 dager siden / 2130 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
21 dager siden / 2076 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
5 dager siden / 1632 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
11 dager siden / 1450 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
21 dager siden / 1428 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere