Notto R. Thelle

Seniorprofessor, UiO
13

Sagt og usagt om helvete

Jeg har ikke sagt at det ikke går an å gå fortapt. Jeg har ikke sagt at det ikke fins noen dom eller at Jesus ikke bruker dramatiske bilder om livets alvor.

Publisert: 31. okt 2015

Min kronikk om «Oppgjør med helvete» i Vårt Land 26. oktober har skapt overraskende mange responser på Verdidebatt, og to større og et par mindre kommentarer i Vårt Land 28. oktober, blant annet signert Øyvind Åsland og Espen Ottosen fra Misjonssambandet og dominikaner Haavar Simon Nilsen. Det er begrenset hva man kan få sagt i en kronikk, nyansene forsvinner og store tema reduseres til noen få setninger. Jeg burde ha sagt mye mer, selvsagt. Noen gode kritikere sier at jeg burde ha en langt grundigere analyse av de mange problematiske gudsbildene som dukker opp i både Det gamle og Det nye testamente.

Det trengs også. Mine fem punkter var et forsøk på å understreke noen avgjørende bibelske perspektiver. Jeg er ikke sikker på om alle kritikerne har lest mine punkter eller om de har skjønt poenget. Les dem gjerne om igjen, eller følg samtalene mellom Karsten Alnæs og meg i boken Hva er da et menneske? Samtaler om Jesu lignelser. Der er det Alnæs som utfordrer meg til å ta de bibelske bildene om dom og fortapelse bokstavelig. Inge Eidsvågs siste bok, Underveis, der oppvekst med helvetesforkynnelse og angst dukker opp som et sentralt tema, lurer også i bakgrunnen for min reaksjon.

Hallesbys og Billy Grahams helveter. Utgangspunktet for kronikken var Ole Hallesbys bruk av tradisjonelle forestillinger om helvete som et sted for evig pine – fysisk eller åndelig – og Billy Grahams nylige oppfordring om å bruke enda mer drastiske bilder. Jeg merker meg også at Misjonssambandet har strammet til overfor organisasjonens yngre medlemmer som stiller spørsmål ved den tradisjonelle forkynnelsen. Mitt poeng var å si at det kanskje er på tide at både konservative og progressive kirkeledere sammen avviser slike forestillinger om evig pine for dem som ikke tror. Det er selvsagt satt på spissen når jeg beskriver dem som absurde og ubibelske.

Som misjonær i Japan utfordret jeg av og til de av kollegene som brukte den gamle retorikken til å mane frem bildet av millioner av japanere som ville dømmes til evig pine. Deres ord var en gjenklang av kinamisjonæren Hudson Taylors kjente appeller, der han for over hundre år siden inspirerte til misjonsinnsats i Kina ved å beskrive et «Niagara av kinesiske sjeler» som daglig styrtet i fortapelsen. Vi bodde noen år på en høyde med utsikt over 15-20 millioner japanere hvorav kanskje én prosent var kristne og mange av disse antagelig passive. Mens vi nøt utsikten mot byene i Osakabukten, hendte det jeg spurte: «Mener du virkelig at de aller fleste av disse vil fordømmes til evig pine fordi de ikke tror på Jesus Kristus? Tror du virkelig at Gud holder ut å se milliarder av mennesker forgå i et evig helvete som kanskje er verre enn det verste i vår tids mange fangeleirer og torturkamre?» Første reaksjon var gjerne at vi må ta Bibelens ord alvorlig. Men så gikk det gjerne over i flakkende blikk og famlende forsøk på å si at Gud kanskje tross alt hadde noen utveier i bakhånd. Det ble for absurd. Det er en slik besinnelse jeg mente å finne i Ottosens ord om at «dommen hører Gud til». Jeg tok kanskje feil. Men jeg registrerer at selv konservative evangelikale missiologer leter etter andre løsninger.  

Hva jeg ikke sier. Jeg har ikke sagt at alle blir frelst, selv om jeg sammen med de fleste ettertenksomme teologer håper dette, selv om det finnes uttrykk i Paulusbrevene om at Gud skal «sammenfatte alt i Kristus» og at Gud selv skal «bli alt i alle» (Ef 1:10 og 1 Kor 15:28), og selv om noen kirker – blant annet den ortodokse østkirken – gir rom for forestillingen om alle tings gjenopprettelse. Jeg har ikke sagt at det ikke går an å forspille sitt liv og at det ikke går an å gå fortapt. Jeg har ikke sagt at det ikke fins noen dom eller at Jesus ikke bruker dramatiske bilder om livets alvor. Jeg sier at ondskapen ikke kan feies under teppet, men at Guds dom i bibelsk tradisjon først og fremst handler om håp. 

Jeg har ingen sans for å kutte kantene av Jesus – selv om det er en fristelse for de fleste av oss. Jesus var ikke en velmenende humanist som trodde at alt ville gå bra til sist. Det går ikke alltid bra. Han forkynte ikke universelle verdier om godhet og menneskeverd i abstrakte vendinger, men talte inn i konkrete situasjoner der mennesker ble tråkket på, der makten bøyde retten og de rike sugde margen ut av de fattige. Han stod selv for en kjærlighet som «tror alt, håper alt, tåler alt», som Paulus formulerte det. Men den kjærligheten tålte ikke å se at uretten ødela andre mennesker. I slike situasjoner ble Jesus grepet av en intens harme. Han hadde et barmhjertig blikk som ga de nedtråkkede verdighet. Og han hadde et profetisk raseri mot alt som kuet og ødela menneskeliv. Guds vrede er godhetens raseri. Også vreden er en drivkraft for å føre retten frem til seier. 

Ikke bare «eventyr». Jeg putter ikke Jesu lignelser i kategorien eventyr som vi nok kan bli skremt av, men som ikke formidler realiteter, slik Ottosen vil ha det til. Jeg minner om at Jesus var en forteller som kjente fortellingens magi, og at vi må ta lignelsenes bilder alvorlig, men ikke bokstavelig. De er hentet fra den daglige virkeligheten i datidens Palestina: Ugress og agner brennes opp, trofaste tjenere belønnes, voldsmenn får sin straff, og festen er for dem som takker ja. En god forteller kan gjerne legge på litt dramatikk, også når det gjelder lønn og straff, med beskrivelser av festens lykksalighet for dem som er med, og gråt og tenners gnissel for dem som takker nei. Men det ligger ikke i fortellingens natur å si at dette er en evig, uforanderlig sannhet som skal utfoldes i en lære om evige helvetesstraffer, en evig pinefull skjebne.

Glansbildeguden eller hevneren. Jeg tror ikke på en glansbildegud som sier at det ikke er så farlig med ondskapen og fikser en happy ending for alle. Jeg tror heller ikke på en guddommelig hevner som tilintetgjør de ugudelige i et apokalyptisk harmageddon eller piner de ulydige i en evig konsentrasjonsleir av et helvete. Hvis valget stod mellom glansbildeguden og hevneren, ville jeg nok ha foretrukket den første. Men det valget gir ikke mening. Virkeligheten er ikke pastell og rosa, det er ikke nok med velvilje og positive tanker. Det må et oppgjør til, en dom. Mon ikke vi har noe å lære av kirkene i Sør-Afrika og mange andre steder: Sannheten må frem før det kan skje en forsoning. Det er ikke alt som har virket som det skulle i disse prosessene, men de gir glimt av en annen type oppgjør og dom som lever i håpet om gjenopprettelse og forsoning. Jeg tror på en guddom som elsker verden og som kjemper for å bringe retten frem til seier. Så får vi håpe at nåden også gjelder oss i den rike verden, vi som i et verdensperspektiv – med eller mot vår vilje – er med på å undergrave livsvilkårene for mange av verdens fordømte. 

EN FORKORTET UTGAVE AV DETTE INNLEGGET ER PUBLISERT I VÅRT LAND 31.10.2015

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Oppgjør-ja, dødstraff eller evig pinsler-nei!

Publisert over 4 år siden

Nok en meget interessant artikkel av Notto Thelle, som viser både klokskap og dyp innsikt! Jeg er enig med Thelle i det meste av det han skriver, men ser at han sliter med å ha noe særlig konkret å kunne tilby når det gjelder livets ende, annet enn å avvise både den lykkelige og uproblematiske enden, eller den den evige lidelsen i Helvete.

Her kan en annen bok, nemlig Vandre mot Lyset! tilby en langt mer konkret og detaljert redegjørelse for hva som skjer etter den fysiske kroppens død. Dette verket ligger meget tett opp til Notto Thelles etikkforståelse, men skiller seg fra Thelles synspunkter med å presentere et helt verdensbilde, som sikkert strider mot Thelles kristne verdensbilde på mange viktige punkter.

Men etikken er svært lik, og det er også måten å oppfatte Gud og ikke minst Jesus. Ja, Jesus, hadde en voldsom vrede mot urettferdighet, maktmisbruk og ydmykelse som rammet samfunnets svake og utstøtte. Og det er helt riktig som Thelle skriver, at vreden gjerne oppsto i helt konkrete situasjoner, men legg merke til at vreden ikke rettet seg mot det å tro feil, eller det å mangle tro på Gud, nei, vreden rettet seg helst mot de maktfulle, de som trodde de eide sannheten og som misbrukte sin makt til å ramme de svakere.

Så ja, Jesus var ikke bare god og mild, han kunne være kraftfull og vred, men om vi skal overføre situasjonen til dagens, så ville neppe Jesus plassere seg i en maktfull posisjon innen kirken eller samfunnet. Nei, han søkte ingen makt for egen del men var en knallhard kritiker av maktmenneskene. Så vi må nok ta det for gitt at kirken ville ha fått sitt pass tydelig påskrevet. Hvordan har dere forvaltet mitt ord, ville Jesus ha spurt. Har dere støttet alle de svake og undertrykte, har dere vist dem en kjærlig og tilgivende Gud, har dere gått mot all religiøs maktbruk som rammer dem som er tvilende, som mangler tro eller som har en annen tro?

Og kirken hadde blitt svar skyldig. Og mange hadde måtett bøye seg i skam. Sannheten er at kirken har blitt en dogmatisk kirke, som mest av alt krever at man skal tilslutte seg dogmene, og enhver som oppsøker kirken blir bedt om å reise seg og fremsi sin tilslutning til en bestemt tro.

Jesus reiste seg mot datidens religiøse presteskap og gjorde voldsomt opprør mot deres relisiøse regelverk. Og så har det tragiske skjedd at dagens kristne kirke har bygd opp et nytt sett med religiøst regelverk, som alle avkreves å tilslutte seg.

Og tilslutter du deg ikke selve hoveddogmet, troen på at Jesus ved sin død har sonet dine synder, så skal du lide i helvete i all evighet. Intet forsonende, intet formildende, ingen nåde eksisterer selv for dem som har levd sine liv i selvoppofrelse for å tjene andre gjennom sin yrkesgjerning eller i sitt privatliv. Har du helbredet, gitt opplæring, skaffet mat til de sultne osv, kort sagt vært en tjener for andre emenneske - det betyr intet om ikke du har den rette tro.

Da er helvete eneste sted for deg!

Dette tar nå Thelle et oppgjør med, og det er utrolig gledelig. Måtte mange følge ham i hans tanker. Gud er simpelthen ikke så hard, så nådeløs, så hjerterå og så ubarmhjertig.

Jesu vrede rettet seg ikke mot de rettferdige, de kjærlige og de barmhjertige. Jesu vrede retter seg mot de urettferdige, de store i egne øyne, de selvrettferdige og de harde.

Jesus hadde sannsynligvis opponert på det kraftigste mot disse ukjærlige påstandene om at Gud kan tenkes å straffe oss på verre måter enn jordens aller verste despoter og massemordere!

Jeg nevnte Vandre mot Lyset! I følge denne boken, har alle mennesker evig liv i kraft av å være Guds egne skapninger. Og hvem dreper sine egne barn? Etter den fysiske kroppens død, lever vårt åndelige legeme videre og bringes til vår himmelske bolig. Etter en viss hviletid, må vi alle gjennomgå hver eneste detalj fra vårt liv. Hver tanke og hver handling må frem i lyset, og vi må stå til ansvar for hver ond tanke og hver ond gjerning. Under denne gjennomgåelsen hjepes vi av noen av Guds engler - lysende, kjærlige personligheter, som støtter oss når vi lider ved å måtte gjenoppleve alle våre villfarelser og feiltagelser. Og de fleste føler stor anger og stor tristhet over å måtte erkjenne hvor mye de har feilet. I de fleste tilfeller vil man få et dypt ønske om å oppnå tilgivelse fra dem man har krenket, mens noen få kan være harde og uforsonlige. For dem blir veien til tilgivelse langt vanskeligere.

Men etter gjennomgangen, oppnår de fleste av oss nettopp den renselsen som Thelle etterlyser i kristendommen. Vi føler oss alle bedre etter å ha måttet stå ved alle våre handlinger. Jesus har på ingen måte fritatt oss for ansvaret for våre ugjerninger. Og for de flestes vedkommende fylles man av lysten etter å få gjøre et nytt forsøk som menneske, for å gjenopprette alle våre feil og leve et liv bedre i pakt med vår innerste overbevisning.

Og i følge Vandre mot Lyset! får vi virkelig sjansen til å forsøke på nytt, idet boken forteller at vi alle lever mange liv etter hverandre, og stadig blir mer helstøpte og gode individer, gjennom de prøvelsene vi utsettes for i våre jordeliv. Guds engler gir oss en viss opplæring og veiledning før vårt nye liv for at det skal falle oss lettere å unngå å feile, og deretter blir vi inkarnert i et lite menneskefoster, og våre erindringer om tidligere liv blir tatt fra oss, slik at vi skal kunne begynne vårt nye liv, upåvirket av bevissthet om våre tidligere erfaringer.

De som velger å følge det onde når de lever på jorden, de som skader eller dreper andre, må gjerne leve mange, mange inkarnasjoner, der de må treffe på hver enkelt av dem de har skadet for å oppnå vedkommende tilgivelse. Vår skytsengel leder oss gjennom livet og sørger for at vi treffer dem vi har planlagt å treffe. De aller ondeste, de som har startet verdenskriger og gjort store skader på menneskeheten, har en langt vanskeligere og lengre vei å gå for å kunne gjenoppbygge troen på seg selv og troen på tilgivelse og kjærighet, for all ondskap ender i siste ende opp med å ramme en selv.

Vel, vel, det var en noe mer detaljert beskrivelse enn det bibelen tilbyr. Kanskje kan den være av interesse for noen troende.

Igjen, en stro takk til Notto Thelle! En meget klok kristen!

Kommentar #2

Jarl Henning Ulrichsen

4 innlegg  1058 kommentarer

En bokanmeldelse

Publisert over 4 år siden

Det er uvanlig at en forfatter anmelder sin egen bok.

Det er enda mer uvanlig at en forfatter anmelder sin egen bok to ganger.

Det er høyst uvanlig at en forfatter anmelder sin egen bok to ganger i samme avis.

Men det hjelper ikke. Jeg kommer ikke til å lese den i noe fall.

Jarl Henning Ulrichsen

Kommentar #3

Marianne Solli

18 innlegg  1547 kommentarer

Agerskov

Publisert over 4 år siden
Jarl Henning Ulrichsen. Gå til den siterte teksten.
Det er uvanlig at en forfatter anmelder sin egen bok.

og Avnskog er ikke den samme personen.

Kommentar #4

Pål Georg Nyhagen

207 innlegg  1811 kommentarer

Marianne Solli

Publisert over 4 år siden

Det er vel Thelle sin nye bok som Ulrichsen mener her; nemlig samtalene mellom Karsten Alnæs og Thelle i boken "Hva er da et menneske? Samtaler om Jesu lignelser."

Kommentar #5

Marianne Solli

18 innlegg  1547 kommentarer

Å

Publisert over 4 år siden

Takk for oppklaringen, Nyhagen! Trodde det var "Vandre mot lyset" han mente. :-) Men finnes det en regel som sier at man ikke kan anmelde sin egen bok? 

Ellers lærte jeg et nytt ord i innlegget, nemlig missiologer. Det må jeg ta med.

Kommentar #6

Trond Strømme

6 innlegg  23 kommentarer

Ingen unnskyldning

Publisert over 4 år siden
Notto R. Thelle. Gå til den siterte teksten.
Jeg har ikke sagt at alle blir frelst, selv om jeg sammen med de fleste ettertenksomme teologer håper dette

Dette er eit grunnlaust håp. Gud vil at alle menneske skal bli frelste og ingen gå fortapt (2. Pet 3,9), men i og med at han ikkje er einaste aktør på banen (både denne verdens fyrste og menneskets eigen vilje er variablar som spelar inn), vil det ikkje skje. Dei fleste vil dessverre gå fortapt (Luk 13,23f). Men heldigvis gjeld framleis løftet: Hvis du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud har oppreist ham fra de døde, da skal du bli frelst (Rom 10,9).

Evangeliet, dei gode nyhetene, eksisterer ikkje utan dei dårlege og det mørke bakteppet i byrjinga av Bibelen. «Synd» er så alvorleg at mennesket ikkje var i stand til å ordne opp i det. Gud sjølv måtte ta itu med det. Ei fleire tusenårig progressiv openberring munnar ut i Jesu død på Golgata, han som frivillig ga livet sitt, ein gong og for alle.   Mens det ennå er tid, bør vårt fokus vere å plyndre helvete og befolke himmelen. Jesu blod er framleis effektivt. 

Kommentar #7

Tore Olsen

22 innlegg  5415 kommentarer

.....bordet fanger, gjør Gud noe halvveis?

Publisert over 4 år siden
Sverre Avnskog. Gå til den siterte teksten.
Jesus hadde sannsynligvis opponert på det kraftigste mot disse ukjærlige påstandene om at Gud kan tenkes å straffe oss på verre måter enn jordens aller verste despoter og massemordere!

Hva skjer med "jordens aller verste despoter og massemordere"?

Kommentar #8

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Alt ondt man begår, rammer i siste ende en selv!

Publisert over 4 år siden

Dette er et prinsipp som gjelder alle som lever som mennesker på jorden, i følge "Vandre moit Lyset!" Etter min mening ligner det svært mye på noe som også står i bibelen: "Som du sår, skal du også høste."

Men hvordan man rammes, hvor hardt eller hvor mildt, kommer selvsagt an på alvorlighetsgraden av ens onde gjerninger. For de fleste av oss, vil vår gjennomgang av vårt liv etter kroppens død medføre sorg over de situasjonene der vi synes vi har feilet. Og med sorgen kommer angeren og ønsket om å oppnå tilgivelse fra dem vi har krenket. Ofte kan tilgivelsen oppnås i mellomperioden i himmelriket, men om det ikke er mulig, vil Gud vie skytsånden, som leder oss gjennom jordelivet, sørge for at vi vil møte på de menneskene vi har et uavklert forhold til i et av våre kommende liv, slik at vi kan forsones. Kanskje vil Gud pålegge oss å gjøre en god gjerning mot de menneskene vi har noe uoppgjort med, kanskje vil de inkarneres som vårt barn - muligheten er uendelige.

Sorg og anger- og så en bønn om tilgivelse er altså et nøkkelord i denne reinkarnasjonslæren.

Når tilgivelsen gis, er synden eller krenkelsen gjort opp for. Om den andre part nekter å tilgi, påtar dermed den seg ansvaret for at gjerningen kan avklares på en annen måte.

Når det gjelder de virkelig onde menneskene, blodtørstige herskere og krigsherrer så påfører de seg selv enorme lidelser ved at de har ansvaret for så mange drap og så uendelig mye menneskelig lidelse. De bryter simpelthen ned sin personlighet, og vil etter sin oppvåkning i det hinsidige være så dypt inne i ondskapen, at de vil måtte gjennomleve lange tider som lidende og formørkede vesener. Det sies i Vandre mot Lyset! at Gud hjelper dem i den aller tyngste perioden ved å dysse dem i en slags søvn, slik at de ikke fornemmer de tyngste lidelsene. Det må være som å leve konstant i et knugende mørke, som stenger deg inne på alle kanter og overlater deg alene til den aller verste marerittlignende tilstand. Her kan man nok snakke om å leve i et helvete!

Men Guds hjelp er altså å lindre de dype smertene gjennom et slags "kunstig koma". Med tiden vil tilstanden kunne endres ved at mørket viker litt etter litt, og lyset slipper gradvis til i deres bevissthet, men da våkner også sorgen og angeren for fullt. Og den kan nok være like pinefull. Og veien ut av lidelsen går kun gjennom å oppnå tilgivelse fra hver eneste person de har påført lidelse. Man kan bare tenke seg hvilken gigantisk prossess de må i gang med, og hvor mange århundrer den vil måtte pågå.

Og legg merke til: Det er ikke Gud som påfører noen lidelser. Det er det mørket de selv har trukket til seg, som gjør lidelsen så vond og uutholdelig.

Når disse herkskerpersonlighetene igjen vil være i stand til å inkarnere som mennesker, vil de ofte få i oppdrag av Gud å redde mange mennesker på en gang, ofte med fare for å miste sitt eget liv. Eller de kan få i oppdrag å vie sitt liv til å utvikle nye medisiner som kan redde millioner av menneskeliv osv. Her snakker man nemlig om geniale personligheter, som har misbrukt sin genialitet i ondskapens tjeneste, og de vil måtte bruke sin genialitet i menneskehetens tjeneste og redde lidende og skadelidde.

Håper dette var en forståelig forklaring!

Og over alt annet står Guds barmhjertighet, og den angrende vil alltid motta Guds hjelp til å gjenopprette det onde man har påført andre - og dermed også seg selv.

Mvh Sverre

Kommentar #9

Marianne Solli

18 innlegg  1547 kommentarer

Alternativer

Publisert over 4 år siden
Tore Olsen. Gå til den siterte teksten.
Hva skjer med "jordens aller verste despoter og massemordere"?

Spørsmålet var til Avnskog, som har gitt sin redegjørelse av hva han mener kan skje.

Jeg mener selv at der synes å være flere alternativer for disse og andres utganger fra dette livet:

Dersom de f.eks. er/var kristne, eller angret i siste minutt før de døde og ba om tilgivelse, så skal de til himmelens herligheter (hva det nå enn er ...) og tilbringe evigheten der sammen med andre troende. Sml. røveren ...

Dersom de ikke er/var troende kristne og heller ikke nådde å angre eller å be om tilgivelse, sier skriften at de skal brenne i helvete i all evighet. 

Og så er det den evigheten vårt DNA forespeiler ... at vi faktisk gjennom vårt DNA allerede har et evig liv, der y-DNA'et og mitokondriet går gjennom generasjonene i tusener av år uten altfor mange mutasjoner og fører det evige livet videre. 

Kommentar #10

Kristen Edvard Skaar

24 innlegg  29 kommentarer

Publisert over 4 år siden

Ingmar Bergmann og helvete

Da jeg i min ungdom så Bergmans film Jordbærstedet, skjønte jeg som ikke-troende hva fortapelsen/helvete må gå ut på. Hovedpersonen ble i en domssituasjon konfrontert med alle dem han hadde gjort eller sagt noe negativt til. Han skjønte at han var skyldig og spurte dommeren: Hva blir så straffen. Han svarte: Som for de andre. Mannen spurte da: Hva er så det. Han fikk til svar: Den totale ensomheten.

(Sitert etter hukommelsen)

Den totale ensomheten. Alene. Uten andre menneskers godhet og kjærlighet. Uten Guds godhet og kjærlighet. Må ikke det oppleves fryktelig?

Kristen Edvard Skaar

Kommentar #11

Gjermund Frøland

10 innlegg  6999 kommentarer

Mange opplever dette.

Publisert over 4 år siden
Kristen Edvard Skaar. Gå til den siterte teksten.
Den totale ensomheten. Alene. Uten andre menneskers godhet og kjærlighet.

Skal det virkelig være nødvendig å tilby mer av det samme i evigheten?

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere