Svein Inge Olsen

101

Når de døde vågner

«Når de døde vågner» er et drama skrevet av Henrik Ibsen i 1899. Stykket var Ibsens siste. Samme året ble min morfar født som sønn av den kjente fortelleren og stutkjenneren Bjørgulv Myhola i Bygland.

Publisert: 30. okt 2015

Morfar som jeg alltid kalte bestefar arbeidet som skogsarbeider store deler av sitt liv, etter noen år i Amerika på 20-tallet. Han gikk bort i 1981. Hans bortgang var mitt første møte med en begravelse.

Jeg har mistet både mormor og faren min siden den gang, foruten mange andre kjente. Sånn er det med de fleste av oss. Hverken mormor eller faren min nådde bestefars alder, så sånn sett kan livet virke veldig kort. Alle Helgens dag er en dag for å minnes de som sto oss nær, men som er vandret til det indianerne pleide å kalle «de evige jaktmarker». Man kan si mye om døden, men særlig moro er den ikke, selv om de barna som feirer Halloween har det gøy der og da.

I stedet for å kle ut ungene som dauinger eller demoner tenker jeg at denne tida på høsten gir oss en fin anledning til å reflektere over de vi har mistet.

Men det er også en tid for å tenke på hvor kjapt dette vesle livet vi har ruller mot slutten. Jeg hører stadig folk jeg kjenner snakke om at livet er meningsløst. Det være seg troende eller ikke-troende. Livet er med andre ord meningsløst men alle snakker om å leve meningsfylt. Hvordan er det mulig å leve meningsfylt når livet er meningsløst?

Jeg har god grunn til å reflektere over dette fordi jeg i hele min voksne alder har levd med en intens angst for døden. Livet er for meg en gåte, nettopp fordi vi «holder ut» selv om vi ikke har så mange valg. Vi fødes av våre foreldre og dør motvillig og innbiller oss at det skal være mulig å leve et «oppegående» og «fornuftig» liv mellom disse to punktene. Poeten Sigbjørn Obstfelder skrev diktet «Jeg ser» noen få år før bestefaren min ble født. I diktet reflekterer han over at jorda er et fremmed sted han ikke kjenner seg hjemme på, men i motsetning til flere andre diktere og forfattere som forsøkte å reflektere over livet tok han ikke sitt liv, men endte det med sykdommen tuberkulose da bestefaren min var 1 år gammel og Obstfelder selv var 33. Han var riktignok innlagt på psykiatrisk en periode, men kom seg ut igjen på egne bein.

Obstfelder levde like mange år som Jesus her på jorda. Grubleren var kanskje mer bevisst enn mange andre i sin samtid på at dette livet er et underlig skue. I de fleste kristnes liv er det Jesus som sitter med svaret på hvorfor livet er blitt som det er, men svaret får man ikke før man tilhører de døde. Derfor må de aller fleste av oss forsøke å omgjøre noe som er meningsløst til noe meningsfylt.

Flere andre forfattere har de senere årene ikke helt taklet denne tenkemåten. Jeg tenker på forfattere som Jens Bjørneboe og Stig Sæterbakken, som fant det meningsløse i livet større enn det meningsfylte. Alt for mye ble komplisert.

På mange måter kan det virke som de «enkle» av oss som ikke grubler så mye tar dagene lettest. Kjæresten min og jeg har den siste tida snakket mye om dansen på Titanic. Mytene forteller at «Nærmere Gud til deg» ble Titanics dødshymne, en salme de sang mens de danset seg inn i døden. Når man vet man skal dø, skal man da legge seg ned og vente eller danse til det er over. Spørsmålet handler nok i like stor grad av hva man makter.

Hva er meningen med livet?  Antakelig et av de mest spurte spørsmålene i avisintervjuer over hele verden. Skuespiller Lars Andreas Larssen var en nær venn de siste åra han levde. Han fortalte aldri at han hadde fått en dyster diagnose som Alzheimers. Han snakket likevel åpent om døden og vi diskuterte fordi han visste om mitt hypokondri. Jeg fikk en bok han hadde vært redaktør for, med dikt om døden. Han må ha reflektert mye selv om han holdt det mye for seg selv. Inni boken var det tre linjer av Jan Erik Vold som sier mer enn de tre linjene:

Ved siste hogg
går sola ned
øksa står i stabben

Sånn er det. Folk kommer og går og etterlater oss andre rådville. Vi ser også bildene av de som har forlatt oss og merker oss konturene i ansiktet, kroppsholdningen og det unike ved hvert enkelt menneske som gjør at profiltegnere ved hjelp av en enkel blyant kan tegne folk som vi kjenner og vet nøyaktig hvem som er tegnet. Når de så dør vet vi at denne personligheten og dette unike ansiktet aldri vil bli sett noensinne. Så tragisk kan vi tenke, men sånn er livet. Døden er en del av livet. Vi ser tingene de forlot, kanskje var de midt i noe viktig. Det er uforståelig og hardt, følelsesmessig som å få et øksehogg i fjeset.

Vi håndterer det, rister det av oss og går videre. Her ligger absurditeten, til tross for at vi ikke har så mange valg. I livet ellers er det nemlig som oftest forskjell mellom liv og lære. Men de fleste klarer på en eller annen forunderlig måte å leve som de har lært på dette området.

Religion er viktig for mange for å prøve å forstå. Mange tror fordi de tror, andre fordi de håper. Så er det de som ikke tror og tilsynelatende ukomplisert slår seg til ro med at det holder med dette livet.

Uansett hvilken kategori vi havner i er det ingen av oss som vet. I bunn og grunn handler det om å klamre seg til en begrunnelse for å holde ut.

Jeg har ingen indikasjoner på at bestefaren min reflekterte så mye over liv og død, selv da han ble tvangsflyttet til byen fordi vintrene på bygda og helsa ikke helt samstemte med hverandre. Han fortalte i alle fall ikke om det. Oldefaren hans derimot ble det skrevet mye om fordi han var en berømt slåsskjempe i sin samtid. Når han var i godt humør og forberedte seg på en kamp reflekterte han over noe av dette da han sa at «det er synd at slike arma sku rotne i mollinn».

Alt for mange lever som vi skulle leve for alltid. Når vi så møter på mørket er det vanskelig å se noe som helst lys. Livet er meningsløst, men vi kan forsøke å gjøre det meningsfylt, selv om vi som er nådeløst ærlige mot oss selv må erkjenne at også det er en livsløgn. Livet går jo mot døden den dagen vi fødes. Vi begynner å dø den dagen vi fødes.

Her om dagen kom jeg til å tenke på at det jeg gjør med mine barn i dag vil de antakelig aldri huske, rett og slett fordi jeg selv husker svært lite fra jeg var 10 år. Det er dystre tanker.

For min del finner jeg lys i de små gledene, som min datters engasjement når hun snakker om Isac Elliot og min sønns glede av å se Ronaldo spille fotball. Jeg finner lys i høstens vinder, prosjektet jeg holder på med og noe så naivt som Fredrik Skavlans samtaler på fredagskvelden.

Jeg finner også en viss mening i å håpe at «de døde vågner» til live en gang, at mine små barn en gang skal få treffe bestefaren og oldefaren de aldri fikk møte.

Derfor drar vi på kirkegården og tenner lys.

Når sant skal sies er det jo sånn at det er i ulvetimen vi er nærmest livet. Det er i meningsløsheten livet gir mest mening.

 

 

 

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Oddbjørn Johannessen

186 innlegg  13478 kommentarer

Meningen?

Publisert over 3 år siden
Svein Inge Olsen. Gå til den siterte teksten.
Hva er meningen med livet?

Det enkleste svaret må vel være:  Livet selv.  

Ellers refleksjoner det går an å kjenne seg igjen i.  Bare litt pirk:  Den korrekte tittelen på Ibsens siste skuespill er Når VI døde vågner.  Jeg vet ikke om det endrer noe på tolkningen din?

Kommentar #2

Dag Løkke

10 innlegg  2331 kommentarer

Naar vi døde vaagner

Publisert over 3 år siden

Takk for et flott innlegg, Svein Inge Olsen!

Jeg er enig med Oddbjørn Johannessen i at meningen med livet er å leve det! Ellers lever jeg i det samme håpet som trådstarteren, og det er at "Naar vi døde vaagner", så skal vi møtes igjen. Blant annet gleder jeg meg til å oppleve møtet mellom min far og min yngste datter. De fikk aldri møte hverandre her. Jeg har også drevet en del slektsgransking, og gjennom det "møtt" oldeforeldre og tippoldeforeldre, som jeg aldri møtte her. Og jeg gleder meg til å treffe dem!

Ibsens siste bok hadde for øvrig som arbeidstittel "Opstandelsens Dag", før den via "Naar de døde vaagner", ble til "Naar vi døde vaagner"! 

Jeg er veldig naiv, midt i min nøkternhet og klokskap ellers, og jeg har stor glede av det!

Kommentar #3

Svein Inge Olsen

101 innlegg  101 kommentarer

Naivitet

Publisert over 3 år siden
Dag Løkke. Gå til den siterte teksten.
Jeg er veldig naiv, midt i min nøkternhet og klokskap ellers, og jeg har stor glede av det!

Vi er alle naive. Det er vel en del av overlevelsesevnen. Vi må ha et håp ellers ser jo alt fryktelig mørkt ut. Naivitet kan gi oss mye glede ved at vi i vår naivitet evner å glede oss i hverdagen, til tross for den "skjebnen" vi alle har. 

Jeg har veldig mange spørsmål jeg ikke finner svar på når det gjelder troa på at mine barn skal møte bestefar igjen, men jeg velger å forholde meg naivt til dem. Man må det. 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere