Verdidebatt

Flyktningene Jesus, Sunniva og Olav

Flyktningene koster penger, sier statsministeren.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg blir nervøs når jeg hører politikerens flyktningregnskap.

Et menneske kommer hit som flyktning og får høre at det kommer til å koste en million eller kanskje til og med to millioner! Dersom jeg kom kavende inn fra en krigsscene, eller en storm jeg nettopp var reddet fra, og fikk høre at jeg kommer til å koste livredderen mange penger, ville jeg føle meg veldig urolig og skyldtynget. Jeg ville også føle meg umyndiggjort.

Det er statsministeren som forteller oss om alle utgiftene. Statsministeren og de mange kostnadskrevende politikere som vi har valgt –  de  ansvarlige på våre vegne.

Jeg vokste opp i en prestefamilie. Vi hadde undervisning i kristendom på skolen – og jeg gikk naturligvis på søndagsskolen. Enten jeg ville det eller ikke, så kom jeg til å sympatisere med de som faller utenfor – de syke, sinnslidende, rusavhengige, fanger , de gamle og de skrøpelige – det ble naturlig for meg å se outsideren som et medmenneske.

Helt instinktivt sympatiserer jeg også med flyktningen. Jeg føler sterkt med disse menneskene. Sikkert handler det også om at jeg helt fra tidlig ungdom ble presentert for alt det som skjedde under krigen og før krigen. Jeg tenker naturligvis på holocaust. Bildene har limt seg fast og jeg vil aldri kunne fri meg fra dem. Bildene handler mye om mennesker på vandring eller mennesker som dyttes inn i tog, busser, biler på vei til ingenting, mennesker på vei til sin egen ødeleggelse og død. Jeg glemmer ikke hvor sjokkert jeg ble da jeg fikk høre at det var nesten umulig for flyktninger med J i passet å komme inn i kongeriket Norge.

Det skar i meg da jeg hørte at Norge var krigsdeltager i Afghanistan, i Libya. Hva ville vi med dette? Med hvilken rett kunne vi anvende vold for å løse en konflikt ( som heller ikke var vår..) Jeg mistet da veldig mye av det jeg ville kalle min «norske identitet». Jeg flyttet på en måte ut av min norske hytte.

Jeg føler meg hjemløs i Norge. Jeg tror absolutt at jeg kunne tenke meg å flykte. Kanskje med litt bistand fra statsministeren. Det er sikkert billigere å ha meg boende i Tyskland eller Spania eller Nederland. Vår regjerings mantra er «spare penger» . Vår regjering er blitt så besatt av gullkalven at vi mest framstår som handlingslammet.

Fortvilede mennesker kommer til landet. De kommer med sin erfaring, sine kunnskaper og sine drømmer. De som orker å bli her kommer til å bidra enormt til å sikre pensjonene våre. Vi møter dem med skrekk og håpløse regnskap. Hvor dumme vi kan være!

Vår såkalte kristne sivilisasjon har fortsatt sitt presteskap. Vi hegner om våre kirker og katedraler. Og noen er fortsatt i stand til å gjengi fortellingene om Jesus – som også måtte flykte fra sitt land ( til Egypt). Startskuddet har gått for feiringen av Olav Haraldsson ( 1000 års jubileet for hans død) som kom hjem fra sin flyktningetilværelse for å dø på Stiklestad. Vestlandets skytshelgen Sankta Sunniva strandet langs kysten vår, etter å ha måttet flykte fra trussel om ekteskap med en hedensk viking. Dessverre landet hun i feil land og ble igjen offer for vikingers trussel.

Olav den Hellige kristnet landet , ynder vi å fortelle vårt barn. Riktigere blir det vel å hevde at han kristnet landet for 1000 år siden. Vi har mistet vårt verdifellesskap. Dette landet er trist. Og det er kjedelig å bo her. Alle våre nordmenn som drar på ferie til utlandet har min fulle sympati. Også de mer enn 100 000 nordmenn som mer eller mindre har slått seg ned i Spania, Italia eller Thailand.

Jeg er ikke i tvil om at Statsministeren har  funnet ut at det er bra at de mange nordmenn har dratt. Det avverger inflasjon.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt