Aylan – og oss

Første gang mange av oss så nærbilder av døde og lidende barn, og som gjorde et uutslettelig inntrykk på oss, var på slutten av sekstitallet da Erik Bye på fjernsynet holdt et forkomment og avmagret lite barn i de digre nevene sine. Den lille klumpen av en uttørket menneskeskapning ble symbolet på lidelsene i Biafra, og det utløste et enormt engasjement.

Siden den gang har vi sett et utall av slike bilder. Under Band Aid på åttitallet så vi tusenvis av dem i Etiopia. Årlig dør titusenvis av barn i naturkatastrofer og som følge av krigshandlinger. Hver gang gjør det inntrykk på oss. Men kanskje litt mindre for hver gang? Ja, ikke at vi er blitt likegyldige, men fordi vi har forstått at verden faktisk er slik, og at det er uoverkommelig å hjelpe alle. Vi forholder oss til den virkeligheten som faktisk finnes.

Det beste vi kan gjøre er å yte langsiktig bistand. Slik vil situasjonen sakte, men sikkert kunne endre seg. Det gjør den faktisk også. Færre mangler utdanningstilbud, færre dør av sult og barnedødeligheten reduseres. Og, gledelig nok er det færre kriger og konflikter enn det var tidligere.

Så hva var det med bildet av Aylan som berørte så mange og som ga en slik reaksjon? Det kan ikke isolert sett ha vært at en tre år gammel gutt omkom. Det skjer dessverre stadig vekk – også her til lands. Og det kan heller ikke ha noe å gjøre med omstendighetene han omkom under. For det skjer også dessverre hele tiden. I sommer så vi akkurat det samme, men da på Sicilia. En fisker bar en livløs liten kropp i land. Gutten hadde ei rød norsk topplue på hodet. Hvorfor endret ikke dette bildet holdningene i Europa – på dramatisk vis?

Svaret kan være timing og pressedynamikk. Vi hadde en stund vært vitne til den massive strømmen av mennesker i gummibåter. Tusenvis av disse hadde begynt å bevege seg nordover i Europa, grensegjerdet i Ungarn skapte engasjement. Det ble tolket som et manglende positivt menneskesyn. Og så kom bildet av Aylan.

Men ettersom det i særlig grad ikke noe var nytt før og etter at bildet ble publisert, bortsett da fra omfanget av krisen – og spesielt ikke for ansvarlige nasjonale og europeiske politikere, kan en lure på hva som gjorde at man akkurat da lot seg bevege til å endre holdning, til å slippe opp og åpne opp for (enda) større generøsitet?

På den annen side er det ikke til å komme ifra at vi alle, ikke bare politikere og pressen ble berørt av situasjonen. Mange mente at nå må vi trå til å slutte å stenge flyktningene ut, men heller ta i mot dem og i vise hjertelag, mens andre, deriblant meg selv, endte opp med enn annen konklusjon:

Nå må vi trå til å gjøre noe som virkelig monner, og slik at folk ikke legger ut på disse farefulle reisene og setter sine egne og sin barns liv i fare. Dess mer vi åpner opp, dess mer vi legger til rette og dess mindre vi yter i nærområdene, dess flere vil ta sjansen på den farefulle reisen over havet. Og da vil flere måtte dø slik som Aylan.

Slik er det ikke feil å slå fast at om vi hadde hatt en annen tilnærming til flyktigesituasjonen, så hadde Aylan i dag kunne vært i live sammen med sin familie under trygge omstendigheter med beskyttelse fra det internajsonale samfunnet i f.eks. Tyrkia. I stedet ble han skyldt død i land på en strand i Helles. Men paradoksalt nok reagerer og handler politikerne på en måte som gjør at flere sannsynligvis vil måtte dø slik som Aylan.

Politikere skal først og fremst og på vegne av oss alle tenke og handle rasjonelt. Det motsatte er emosjonelle og hodeløse tilnærminger og løsninger. Dette er i så fall det siste vi trenger – et skrekkscenario. Men langt på veg er det dette som tilsynelatende skjer. Slikt skaper oppgitthet og frustrasjon. Når ikke politikerne er til å stole på, hvem skal vi da henvende oss til?

I andre enden kan dette trigge de mørkeste kreftene blant oss, slik vi har sett spesielt i Tyskland og Sverige de siste ukene. Disse må stå til rette for sine egne ugjerninger, men politikerne kan dessverre heller ikke fritas for ansvar. Unnsett hvordan vi velger å se dette, er politikerne sin primære og viktigste oppgave å ta vare på egen befolkning – først. De har valgt bort dette til fordel for en ‘åpne dørers’ politikk som til sjuende og siste ikke vil gangen noen – hverken dem eller oss.

Det hevdes at dette er den verste flyktigekatastrofen siden Andre verdenskrig. Nå viser det seg at den likevel ikke er den verste, men at den er en av de verste. Men hvorfor reagerer vi, slik vi nå gjør, først nå når den "verste" oppstår. Mange titalls andre flyktigesituasjoner er også de "verste" for de ti- eller hundretusener – eller millioner som rammes. Nøden er like stor eller eventuelt større, og bestialitetene, som de utsettes for, er kanskje enda verre?

Når nød og katastrofer oppstår, yter verdenssamfunnet nødhjelp. Det har skjedd en rekke ganger og det skjer stadig. Det er slik «kloden» forholder seg til kriser. Og det kan synes å fungere. Krisene og nøden går over, og livet går videre. Så hva er det som gjør at vi nå forholder oss helt annerledes?

For det det som skjer nå er en helt ny måte å forholde seg til flyktningsituasjoner på – i moderne tid. I stedet for å yte nødhjelp der nøden er, kommer menneskene hit som flyktninger, og så hjelper vi et mindretall her i stedet for at vi gjør det vi kan i de områdene der nøden finnes. Dette er altså en helt ny situasjon og med i utgangspunktet ukjente utfordringer.

Måten, som politikerne forholder seg til dette på, er i høyeste grad«utradisjonell». Vi står overfor en svært alvorlig situasjon, der utfordringene, som på historisk vis også berøre innenlandske forhold, i utgangspunktet vurderes utelukkende og ensidig ut fra migrantenes situasjon. De som er opptatt av de samlede utfordringene – helhetsbildet, blir hysjet ned. Her skal vi ikke snakke om konsekvenser hos oss som folk eller for nasjonen. Når folk er i nød, skal vi hjelpe!!(?)

Nettopp. Er det ikke det vi alltid har gjort og gjør – både med akutt hjelp der nøden herjer og mer langsiktig med mer enn tretti mrd. kroner i årlig bistand? Det er slik vi har ordnet oss – trolig til beste både for «dem» og for «oss». I løpet av kort tid er alt dette endret. Landene, som har brukt for sine, tømmes for de mest resurssterke, barn dør på reisen, leirene i Europa fylles til randen, det er umulig å skaffe boliger til alle i overskuelig framtid, og jobber… Det er en umulighet i et Europa og i en befolkning som alle rede sliter med høye arbeidsledighet og for noen lands del, elendige statsfinanser.

Det finnes noen «lysende» eksempler på at politikere strever med å forholde seg rasjonelt og til realitetene. Trine Skei Grand og Venstre sier nei til å bruke av oljeformuen  for slik å dekke noe av behovet til de som kommer. KrF sier nei til at det skal brukes noe av bistandsmidlene. Samtidig mener begge at alle, som påberoper seg nød og som ønsker det, skal få komme til landet, og at de skal gis alle rettigheter i h.h.t. internasjonale konvensjoner og våre egne sosiale ordninger og velferdsgoder.

Men hvem skal da til slutt betale for de enorme økte kostandene? For noen må vel ta regningen?

Enkelte begynner åpenbart å bli benekt. I Klassekampen i dag advarer SP-leder Trygve Salgsvold Vedum mot lønnspress og grunnløse asylsøkere.

«Vedum er bekymret for at økt tilgang på arbeidskraft kommer til å presse ned lønningene i yrker som allerede er lavtlønnete. Av erfaring vet vi at arbeidsinnvandring fører til at lønningene synker, sier han.»

Helga Pedersen i Ap ble stilt det samme spørsmålet:

«Frykter du at flyktning­strømmen vil presse ned lønningene for lavtlønte arbeidstakere, Pedersen? Det er åpenbart en risiko. Det har vi blant annet sett med arbeidsinnvandringen fra Øst-Europa.»

Er det riktig å sende en del av regningen til de lavtlønte?

Det er noe med rasjonalitet. Det kan se ut til at politikerne taper sitt primære ansvar og oppgave av synet. Det er noe med dynamikken i denne helt spesielle situasjonen som nok framtidige historikere vil bruke en del tid på.

Tidligere var det de, som var skeptiske til den rådende innvandringspolitikken, som ble beskyldt for å ri kjepphester. Nå er det motsatt. Det kan se ut til at entusiastene velger kjepphestene framfor realitetene. Det er skummelt, vil sikkert mange tenke.

I sommer gikk mye av debatten på om vi skulle hjelpe dem her eller der de er. Etter hvert som migrantene begynte å fylle opp plassen foran PU’s kontorer på Tøyen, ble det argumentert med at «nå er de her, så nå er det her vi må hjelpe dem.» Dette naturligvis med adresse til de som hadde argumentert for «vi må hjelpe dem der de er». Her kunne man ane en retorisk triumf. Vel, da må det samme argumentet og logikken også kunne anvendes slik: Nå er nøden kommet hit, så da må vi bruke noen av midlene fra bistandsbudsjettet her. Og dette er ikke retorikk, men en reell problemstilling.

Mange er også bekymret for de kulturelle endringene. På den ene siden hevder en del av entusiastene at norsk kultur ikke finnes, og på den andre siden peker de på at kulturer alltid er i endring og at impulser utenfra bare er av det gode.

Det er ikke uvanlig at mange av entusiastene også er opptatt av klima og miljø. De er imot ethvert inngrep i naturen. Naturen skal bevares slik den har vært. Koste hva det koste vil. Men også her finnes det åpenbart en og annen som bruker det samme argumentet som entusiastene ellers pleier å bruke i debatten om norsk kultur. Høyskolelektor i naturvitenskap Erik Tunstad sier til Forsning.no at «Vi må tåle at naturen forandrer seg»

Vil tro at entusiastene er uenige, og at de mener at Tunstad er på ville veier. Her forstår vi faktisk entusiastene. Vi kjenner igjen følelsen. Den om at noen tilsynelatende har så liten respekt for verdien av vår egen kultur  –  og natur  –  selv om begge deler er i stadig forandring.