Mankell, Wallander og døden

Du kjenner muligens ordet «omgå», det handler om hva vi går utenom. Henger du på en s på blir det til «omgås». Da handler det om hva vi er opptatt av eller hvem vi slipper inn på oss. De fleste av oss omgår døden istedenfor å omgås den. Det opptok den svenske forfatteren Henning Mankell. Han var overbevist om at det ville gavne vår respekt for livet om vi virkelig turte å omgås døden. Måten vi omgår døden på i dagens samfunn, så han på som et kulturelt nederlag.

Selv døde Mankell av kreft tidlig i oktober 67 år gammel. I den forbindelse sendte NRK en dokumentar om ham. Den var et slags testamente hvor Mankell kom med flere betraktninger om hvordan vi går utenom døden. Som forfatter, ikke minst som opphavsmann til politimannen Kurt Wallander, skrev Mankell mange romaner hvor døden utgjorde en «naturlig del» av plottet. Det ligger jo i selve saken at det er vanskelig å skrive krim uten at døden på et aller annet vis figurerer i fortellingen. I Kurt Wallanders og Henning Mankells verden var døden ofte voldsom, brå og brutal. Den ble ikke sjelden påført andre med hensikt.

Mankells egen død bød på en annen type dramatikk. Den stille dramatikken, den som følger av vissheten om at livet uvegerlig er inne i sin siste faste. Men selv før han visste at det var slik, hadde tankene om hvordan vi forholder oss til døden alt meldt seg: «Du kan leve et helt liv uten å se et dødt menneske. Og det tror jeg ikke er særlig bra. De døde menneskene man ser, ser man på tv eller på film. Men det er jo bare en generasjon siden at man så farmor eller farfar hjemme, døde. De døde var en del av livet. Og ikke som nå, noe man skyfler unna, som noe som egentlig ikke har med livet å gjøre. Det skremmer meg lite grann, av en veldig bestemt grunn. Hvordan skal man få unge mennesker til å respektere livet om døden ikke finnes? ... Det ser jeg som et kulturelt nederlag», sa Mankell blant annet.

Jeg tror det er grunn til å lytte til ham. Uavhengig av tro eller livssyn utfordrer Mankell oss. Han vil få oss til å erkjenne og møte vår egen dødelighet, til å omgås døden. Ikke for at vi skal fortape oss i det faktum at vi en dag skal dø. «De døde var en del av livet», sa Mankell. Han siktet kanskje til egne opplevelser fra barndom og oppvekst. Å kunne omgås de døde midt i livet er også en øvelse i forsone seg med livets små og store motsetninger. Det er en almen erfaring at livet leves og strekkes ut mellom mange ytterpunkt: mening og meningsløshet, fellesskap og avvisning, mot og motløshet, lys og mørke.

Mankells tilnærming er farget av at han ser vår måte å omgås døden på som et kulturelt nederlag. Det er et varskurop fra en som har skrevet om døden, kanskje for å trekke sine lesere inn i livet. For om han har rett trues ikke livet av at vi lærer oss å leve med døden, men av alle våre kløktige forsøk på å fornekte dens eksistens. Uten døden vil livet ikke arte seg som noe annet enn krusninger på en overflate som synes å være uten dybde. Om Henning Mankell har rett, vokser respekten for livet ikke frem fra livet selv, men fra dets motsetning, døden. Omgår vi døden mister vi livet, omgås vi døden vinner vi livet. I dette paradokset hviler både døden og livet, så lenge vi lever.