Implikasjoner av eget moralsk ståsted

Kort om moralens grunnbegrep

I utgangspunktet er det alltid en god nyhet at så mange er slik opptatt av den moralske dimensjonen ved eksistensen. Moral handler om handlingsmaksimer, dvs. regler for handlinger vi bestemmer som av moralsk karakter, som man skal kunne ville var universelt gyldige, som man skal kunne tåle, og til og med aktivt oppfordre til at, alle i tilsvarende situasjoner ville følge.

Eksempel på moralsk handlingsmaksime: "det er moralsk galt å lyve." I så fall må man ville at dette skal gjelde universelt, dvs. alle steder, alle tider. Sinnelagsetikeren Kant ville f.eks. måtte mene, sagt på spissen, at det ville være moralsk galt av folk å lyve for nazister som spurte om de skjulte jøder i sitt hjem.

Eksemplet er forenklet. Moral er komplekst. Men begrepet holder: man skal kunne ville at de handlinger en selv mener er moralsk gode skal være det overalt, til enhver tid, i alle tilsvarende situasjoner. Dessuten finnes det mange andre måter å tenke moral på. Men det er ikke mulig å komme utenom begrepet om universalitet, dvs. overalt-til-enhver-tid gjeldende for alle moralske aktører.

Implikasjoner av egen moralsk posisjon

Jeg ønsket ovenfor bare å formulere en begrepslig bakgrunn for følgende:

Vi sloss om moralen så fillene fyker. I store områder av verden dreper man for å få sin moral frem. Selv i politikkens verden skinner moralen ofte i gjennom. Ikke mindre slik for de religiøse disputter.

Men det er ikke ofte i moralsk betydende debatter at vi kan si at deltakerne oppmuntrer til å tematisere hva som skjer med posisjonene i ettertid, når ettertiden har vist dem uriktige. Her må det med en gang sies: slik tematisering er nødvendig for at vi skal forstå de ulike moralske synspunktene. Slike øvelser bør enhver moralsk aktør forplikte seg på. For bare slike øvelser kan være med til å sikre at aktøren er genuint interessert i selve det å virkelig strebe seg frem til å finne det moralsk riktige i en gitt situasjon.

Her har vi altså å gjøre med et faktuelt aspekt, dvs, hva ettertiden viste var det riktige, og et metodisk aspekt, dvs. hvilke prosedyrer en bør følge for å styrke egen moralsk tenkning. Det er det siste aspekt jeg i det følgende er interessert i.

I en moralsk debatt er det oftest ikke opplagt hva som tilnærmet objektivt sett ettertiden vil vise var det riktige å gjøre moralsk sett. På dette planet er de fleste "trigger-happy." Det koster ikke så meget å slenge om seg med påstander om egen moralsk modenhet.

Eksempel på moralsk implikasjon

La oss ta for oss den moralske debatten rundt den såkalte flyktningekrisen. Her tenker vi oss inn i en Europeisk kontekst. På den ene siden har vi de som mener at vi bare "skal ta imot alle som krysser vår grense." Vi kaller dem M1. På den andre side, de som mener at "vi skal kun hjelpe i nærområdene." Vi kan kalle dem M2. Jeg kan ikke nyansere her. Jeg er ikke ute etter nyansene i disse moralske posisjoner, men snarere et prinsippielt poeng. Vi skal se hva som skjer med posisjonene når vi kontrafaktisk tenker oss inn i (empatisk) vår egen moralske holdning.

Vi skal øve oss på hva slike hypotetiske øvelser gjør med vår moralske tenkning, både moralinternt, som en sikring for genuin moralsk interesse, men særlig konkret i eksemplet ovenfor. For øvelsen gjelder ens generelle holdning til moral, samt er den påkrevet i hvert eneste tilfelle hvor en feller konkrete moralske dommer, om seg selv og om andre.

Internt for moral: uten slik øvelse kan man ikke sies å ha fulgt den moralske bevegelse til ende. Man har ikke tenkt tanken helt ut.

I det konkrete eksempel:

1. Vi skal tenke oss hva det koster M1 hvis ettertiden skulle vise dem moralsk tilkortkommende.