Når ble jeg kristen?

Den gang jeg jobbet som prest i Den norske kirke­ var jeg enig med Merethe Thomassen som påstår at det å være kristen er det samme som å være døpt (Vårt Land 13. oktober). Det er et bekvemt standpunkt å ha når man har god utsikt til tomme kirke­benker. Problemet var at jeg dermed kom til å fornekte deler av min egen troshistorie og abstrahere bort det fellesskapet jeg trengte å tilhøre.

Jeg er fremdeles enig med ­Merete Thomassen i at det ikke er en grupperings spesielle kulturelle koder som skal diktere hva det betyr å være kristen. Men samtidig tror jeg at vi i det sekulære samfunnet trenger en synlig kirke. I et individualistisk samfunn trenger vi menneskelige­ ­fellesskap. Og ethvert kirkelig fellesskap vil domineres av visse­ kulturelle koder og menneskelige tabuer.

Alle føler seg neppe hjemme i ethvert kristent fellesskap. Det er ikke nødvendigvis noe problem. Bibel-camp eller rødvin, det er ikke avgjørende. Det trenger ikke være mer komplisert enn at vi har ulike spirituelle behov. Og tenker vi økumenisk om kirken, er det lettere å se mangfoldet som en nødvendighet.

Problemet oppstår når disse kulturelle ­kodene hindrer oss i å ønske den fremmede velkommen. Idet den fremmede oppleves som en trussel, da har det sneket seg noe ukristelig inn i fellesskapet. Og da spiller det ingen rolle om gruppen heter Kristelig Studentforbund, Paulus menighet eller Norsk Luthersk Misjonssamband.

For også i den liberale inkluderende folkekirken finnes det tabuer. Et av tabuene er å stille spørsmålet om hva det er å være kristen. Her er det et svar som er rådende: Å være kristen er å være døpt. Men så enkelt er det ikke. I alle fall ikke for meg.

Mine foreldre valgte å bære meg til dåpen slik den absolutte majoritet gjorde det den gang jeg ble født. Men ingen av mine 
foreldre hadde noen intensjon om å følge opp det løftet som de ga ved døpefonten. Hovedgrunnen til at de sto der var at oldemor hadde overrasket med å kjøpe dåpskjole til sitt første oldebarn.

Min barndom for øvrig var preget av det røde 1970-tallet – det er en god arv å ha med. Men kirken var for meg først og fremst et hus vi gikk til på julaften. Det Merete Thomassen skriver om kristenfolket var dekkende for mitt bilde av folk som gikk i kirken eller på bedehuset. Jeg ble borgerlig konfirmert og var klassens høylydte ateist.

Men da jeg gikk på videregående skylte tensing-bølgen inn over musikklinjen. Og selv om jeg ikke ble tatt av den, så gikk det ikke bedre enn at ateisten gikk og la seg en kveld for aldri mer å våkne. Jeg ble bokstavelig talt kristen over natta. Eller ble jeg?

Det var de ordene jeg brukte som 17-åring. Men som plutselig ikke kunne brukes lenger da jeg så ­livet mitt med folkekirkeprestens briller. Jeg kom derfor til å tone ned det som hadde snudd livet mitt på hodet mange år tidligere. Jeg snakket om at det var da jeg begynte å kalle meg kristen, eller at det var da jeg forsto at jeg var det.

Nå tror jeg nok at Merete Thomassen og jeg er skjønt enige om det å oppleve en slik plutselig omvendelse som jeg gjorde i tenårene på ingen måte er nødvendig for å regnes som kristen. Jeg har selv døpt barna mine som små, og håper at de får en tro med seg fra barndommen som holder inn i voksenlivet. Men for meg var det ikke sånn. For meg ble tro og dåp to løsrevne størrelser. Å påstå at jeg ble kristen i dåpen gir ikke mening.

Dersom kirken er identisk med alle døpte, da har man strengt tatt bare gitt en kvantitativ ­beskrivelse av hva det er å være kirke. Kirken blir redusert til en størrelse. Da er nedgangen i antall døpte kirkemedlemmer en alvorlig krise. Enhver dåp blir både viktig og riktig.

Men i motsetning til Merethe Thomassen mener jeg altså at vi må kunne snakke om kvaliteter ved kirkelige fellesskap. Det handler ikke om å gradbøye ­ordet «kristen», men som kristne må vi kunne si at noe er bedre enn noe annet. Om Adam og Eva kunne telle, er ikke så viktig. Men de kunne skille godt fra ondt den gang de ble sparket ut av hagen etter å ha spist av kunnskapens tre.

For meg ville det vært best om mine foreldre hadde tatt seg selv og sin overbevisning alvorlig og latt være å bære meg til dåpen for ikke å skuffe en eldre slektning. Dessuten hadde jeg behøvd et ritual, en kirkelig gjenklang av det jeg opplevde som tenåring. En inngang til et fellesskap.

Vi må se sakramentene som synlige tegn på et synlig fellesskap. Jeg burde ikke vært døpt som barn fordi det ikke fantes noen kontinuitet som ga meg en plass i det kirkelige fellesskapet. For kirken var det heller ikke en fordel at jeg ble døpt som liten. Når dåpsstatistikken nå peker nedover, så har Ingebrigt Steen Jensen rett i at det er et sunnhetstegn. For foreldre skal vel ikke døpe barna sine for å redde folkekirken?

Nei, dåpen er ikke nok. Merete Thomassen motsier seg selv når hun siterer Solveig Fiske. Biskopen sier at kirken konstitueres gjennom Ordet og sakramentene. I den lutherske kirke har vi to sakramenter, og både dåp og nattverd må til for å skape en kirke.

Dersom man overbetoner dåpens rolle slik folkekirkens forsvarere har en tendens til, da blir kirken en abstrakt størrelse. Da består ikke kirken lenger av mennesker av kjøtt og blod, men blir tall i en statistikk, en vakker idé eller en språklig konstruksjon.

Selv vil jeg i langt større grad enn Merete Thomassen understreke nattverden som avgjørende­ for det kirkelige fellesskapet. Nattverden viser oss hva kirken er. Og det var til nattverd jeg gikk den søndagen jeg våknet som kristen.

Uten at jeg egentlig visste så mye om hva dette måltidet gikk ut på, så gjorde jeg som kristne har gjort i snart 2.000 år. I nattverden spiser vi og drikker vi og blir én kropp på tvers av alle menneskeskapte skillelinjer. 
Og det er dette fellesskapet ­dåpen skulle være en inngang til. Den første gangen jeg gikk til nattverd kjente jeg ingen av de gamle damene jeg knelte sammen med ved alterringen. Det gjorde ­ingenting. For det er ved nattverdbordet vi kan vise at vi ønsker den fremmede velkommen.

Først publisert i Vårt Land 28.10.2015

LES OGSÅ: Espen Ottosen spør «Dåp i stedet for tro?»

LES OGSÅ: Finn Folke Thorp spør «Hvem kan kalle seg kristen?»

LES OGSÅ: Tove Rustan Skaar spør «Er et kirkemedlem en Jesu disippel?»

LES OGSÅ: Biskop Halvor Nordhaug skriver at «Dåpen er ingen garanti for tro»

LES OGSÅ: Peder K. Solberg skriver «Lite overbevisende forsvar for kirkevalgordning»

LES OGSÅ: Helge Simonnes sin kommentar som utløste debatten