Haavar Simon Nilsen

7

Helvetes tåketale

Enn kor mykje eg ynskjer å sjå helvete tom for sjeler kan eg ikkje ta det som noko sjølvsagt. Det er like uklokt som å ta kjærleiken for gjeven.

Publisert: 28. okt 2015

Notto R. Thelle skriv (Vårt Land 26. oktober) informativt og poengtert om dei bibelske framstillingane av helvete. Men vert me eigentleg noko klokare? Eg noterar meg ei rekke viktige premissar for sunn bibellesing, men det eine nødvendige ligg att ein stad mellom linjene, nemleg det eg treng å vite: Har eg noko å frykte? Er helvete ein realitet som eg kan hamne i?

Ein katolsk prest gjekk ein gong forbi ein av dei meir karismatiske fellesskapa i hovudstaden, og ein ung mann som såg prestesnippen sprang bort til han, greip han i jakkeslaget og ropa opp i andletet på han: «ER DU FRELST?» Den fortumla pateren såg på han med skrekk i augo og ropte tilbake: «EG VEIT IKKJE!»

Denne småabsurde hendinga seier i grunn det heile om katolsk syn på dommen. Me lever i håpet om frelsa, i vissa om Guds godleik, og med alvoret som fylgjer menneskets frie vilje­. Dette speglar seg i liturgien. Kvar morgon syng brørne i St Dominikus kloster invitatorium som opning på dagens fyrste tidebøn. På kvardagar syng me alltid salme 95. Denne endar med desse­ linjene:

«I førti år var jeg harm på denne slekt. Jeg sa: Deres hjerter er forherdet, de kjenner ikke mine veier. Så svor jeg i min vrede: De skal ikke gå inn til min hvile.»

Er dette skremsle og trugsmål om helvete? Nei, det er ei skvær påminning om at mennesket skal stå til rette for sine val. Dommen høyrer Gud til, men dagen og vala eg tek er ikkje meiningslause eller likegyldige. Eg lever under nådens segl, det einaste trygge eg har å klamre meg til. Å ta frelsa og den endelege utfriinga som noko sjølvsagt vil eg likevel ikkje anbefale eit menneske som har gjeve seg inn på trua sin veg.

Metropolitanen for den gresk-ortodokse kyrkja i England, Kallistos Ware, fekk tydeleggjort denne eksistensielle nerven som fylgjer truslivet, då han under eit foredrag sa: «Kan me vite at helvete er tomt for folk? Nei, det kan me ikkje. Kan me håpe at helvete er tomt? Ja, det kan me.»

Enn kor mykje eg ynskjer å sjå helvete tom for sjeler kan eg ikkje ta det som noko sjølvsagt. Det er like uklokt som å ta kjærleiken for gjeven. Livet er ei gåve som me må verje om, og omsorga me forvaltar og deler mellom oss krev pleie og vern. Vår kjære medbror, Arnfinn Haram, døydde 10. juni 2012. Før han døydde på ein skogsveg i Nordmarka rakk han å feire si siste høgmesse i klosteret.

Lat bibeleksegetar og teologar manøvrere seg fram mellom bibelvers og ymse teologiske akrobatøvingar. Når det kjem til stykket kan eg berre støtte meg til nokre av dei siste orda Arnfinn sa i preika før han gjekk domen, håpet og nåden i møte:

«Ein dag - ein dag som kan vere når som helst, men som i alle fall rykkjer nærare for kvar dag som går - skal eg stå for min Skapar. Eg veit eg vil trenge alt som kan gjerast for eg skal finne nåde og kunne stå oppreist då.»

Først publisert i Vårt Land 28.10.2015

LES OGSÅ: Øyvind Åsland og Espen Ottosen sitt innlegg «Også et oppgjør med Bibelen» 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Sigbjørn Olsen Sønnesyn

2 innlegg  45 kommentarer

Takk!

Publisert nesten 5 år siden

Tusen takk for ei tydeleg og vakker formulering av Kyrkja si lære om dette!  

Kommentar #2

Randi TunIi

10 innlegg  3869 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden

Jeg kjenner meg igjen i Jeanne d'Arcs tro :

Den franske forfatteren Charles Pe'guy (1873-1914) beskriver i sitt stykke Le mystere de la charite de Jeanne d'Arc (hemmiligheten med Jeanettes d'Arcs kjærlighet) hvordan Jeanne (1412-31) ikke kan akseptere at noen av hennes medmennesker skulle gå fortapt. Hun vet at hun i sin bønn gjør opprør mot Gud. Men uten dette opprøret, mener hun, skulle hennes messe og kommunion være " markstukne og tomme " . Hun blir oppfordret til å overlate saken i Guds hender, men det kan hun ikke.
Det som redder henne ut av denne fryktelige krisen, er den indre vissheten om at hun, nettopp i og gjennom sitt opprør mot helvete og den evige fordømmelsen, rører ved det aller dypeste i Guds hjerte. På et dunkelt vis vet hun at hennes opprør mot helvete ikke skiller henne fra Gud, men at hun nettopp i dette opprøret er på linje med Gud. For Gud kan heller ikke finne seg i at mennesker skal gå fortapt. Opprøret finnes også i ham.

Kommentar #3

Dag Løkke

10 innlegg  2331 kommentarer

Takk til dere alle tre

Publisert nesten 5 år siden

Jeg vet at det er flere som ber om at helvete må være tomt og forbli tomt. Eller positivt: At alle mennesker skal bli frelst. Når jeg vet at mange ber om det, så tror jeg at enda flere gjør det. Det er sikkert tusener som ber om det. Kanskje millioner. 

Det vil ikke overraske meg om Gud hører disse bønnene og besvarer dem positivt. Eller kanskje det er det vi blir, overrasket, gledelig overrasket! Jeg tror det er god grunn til å glede seg til den store dagen.

I mellomtiden skal vi leve her og nå og glede oss over fellesskapet med hverandre. 

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
rundt 1 måned siden / 2534 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
19 dager siden / 1133 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 777 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
12 dager siden / 638 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
18 dager siden / 595 visninger
Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
3 dager siden / 498 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
10 dager siden / 477 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere