Også et oppgjør med Bibelen

Det er lite nytt i Notto R. Thelles «Oppgjør med helvete» (Vårt Land 26. oktober). Men vi vil gi en respons siden han oppfordrer alle kirkeledere – både dem han karakteriserer som konservative og progressive – om å kalle tradisjonelle forestillinger om helvete som evig pine for ubibelske.

I sin kronikk erkjenner Thelle at det finnes «bibelsteder som ­taler om evig pine, straff og fortapelse». Men istedenfor å ­inkludere disse tekstene i kristen tenkning, stempler han budskapet i disse tekstene som ­absurde. En slik holdning til ­Bibelen ­ønsker vi ikke å ha.

Når vi må erkjenne at den både taler varmt om Guds nåde og kjærlighet og samtidig fremholder syndens alvor og dommens realitet, tenker vi at kristen forkynnelse må gi rom for begge disse aspektene.

Thelle mener å se at selv konservative kirkeledere i det siste har blitt utydelige på tradisjonell domsforkynnelse. Han tror det kan forstås som et «underforstått håp om at Gud kanskje har en nødløsning for dem som ikke tror». Vi tviler på at dette er en dekkende beskrivelse av virkeligheten. Selv om vi understreker at dommen hører Herren til, betyr ikke det at vi ønsker en utydelig forkynnelse. Derimot vil vi få frem at vi ikke er kalt til å foregripe Guds dom eller tenke at vi har alle svar på hvordan Gud vil dømme.

Bibelens budskap om dommen fremstår entydig og kan oppsummeres i et av de mest kjente versene i Bibelen: «For så høyt har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» (Joh 3,16). Vi ønsker å forkynne evangeliet om at Gud i Kristus tilbyr evig liv, og at han ikke ønsker at noen skal gå fortapt. Men det betyr ikke at vi skal la være å forkynne fortapelsens mulighet for den som ikke vil tro på Jesus.

«Forventningene om Guds dom i Bibelen handler først og fremst om håp», hevder Thelle. I dommen vil nemlig Gud ta et oppgjør med ondskap og undertrykkelse. Vi er enige i at mange domstekster både i Det gamle og Det nye testamentet handler om håp.

Det er godt at Gud skal ta et ­endelig oppgjør med uretten. Men håpet kan ikke løsrives fra Jesus og hans frelsende gjerning: «Den som tror på ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er ­allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn» (Joh 3,18).

De fleste mennesker erkjenner at de både er ofre for, og utøver av, urett og ondskap. Derfor blir håpet vårt usikkert og begrenset dersom det bare knyttes til at Gud skal gi oppreisning til de undertrykte og marginaliserte. Vi vil også forkynne at det ikke finnes fordømmelse for den som er i Kristus. Jesu budskap er at alle mennesker er skyldige og fortjener dom, men han kom for å frelse det som var fortapt (Matt 18,11; Joh 10,28).

Jesus fortalte lignelser, og det er viktig med en viss varsomhet når disse brukes som grunnlag for utforming av teologiske dogmer. Men Thelle maner ikke bare til forsiktighet, han virker til å avlyse alle muligheter for et evig utenfor. Hva gjør han da med alle de tekstene som fremstiller fortapelsen som en evig realitet for de som vraker Jesus?

Jo, blant annet hevder Thelle at lignelsens bilder stemmer overens med andre folkelige fortellinger og eventyr, og hevder at ­Jesus var en god forteller som fulgte folks forventninger og avsluttet slik fortellingens magi krevde det; de onde går til grunne­ med sin ondskap og ofrene får verdigheten tilbake.

Men når Jesus talte, «var folket slått av undring over hans lære, for han lært dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde» (Matt 7,28). Vi kan ikke være med på å putte Jesu lignelser i kategorien eventyr som vi nok kan bli skremt av, men som ikke formidler realiteter.

Jesus underviste om to veier: en som fører til fortapelsen, og en som fører til livet (Matt 7,13-14; Luk 13,23-24). Han advarte og trøstet disiplene da han sa: «Vær ikke redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller ham som kan ødelegge både sjel og kropp i helvete» (Matt 10, 28). Derfor opplever vi at vi er kalt til å forkynne frelse og samtidig advare mot fortapelsens mulighet.

Først publisert i Vårt Land 28.10.2015