Verdidebatt

Et oppgjør med helvete

Kanskje det er på tide at både konservative og progressive kirkeledere sammen konstaterer at de tradisjonelle forestillingene om evig pine er absurde og ubibelske?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Ole Hallesbys radiotale fra 1953, kjent som «helvetestalen», ble nylig fremført av Svein Tindberg på Litteraturhuset i Oslo og fikk bred omtale­ og kommentar i Vårt Land 2. oktober.

Billy Graham ønsker å gjenopplive den gamle forkynnelsen om helvete som et brennende inferno og bruker ord som får Hallesbys radiotale til å blekne. Om det ikke handler om en bokstavelig ild, hevder Graham, «så bruker Gud symbolsk språk for å indikere noe langt verre», skriver Dagen 8. oktober.

De tradisjonelle truslene om evig pine er stort sett forsvunnet fra norsk forkynnelse, heldigvis, og alle forsøk på å sette fyr på debatten igjen, slukner før den kommer i gang.

Men noe sitter likevel igjen i folkesjelen, i det minste i den eldre generasjonen, av og til som en lammende angst for dommen og døden. Kanskje det er på tide at både konservative og progressive kirkeledere sammen konstaterer at de tradisjonelle forestillingene om evig pine er absurde og ubibelske?

For mitt eget vedkommende ble spørsmålet aktualisert gjennom to års samtaler om Jesu lignelser med forfatteren Karsten Alnæs, nylig publisert i boken Hva er da et menneske? Samtaler om Jesu lignelser. Alnæs er agnostiker og distanserer seg fra kirkens dogmer, men har et ­lidenskapelig forhold til Jesu lignelser som han ser på som forteller­univers der både troende og vantro kan møtes.

Med et friskt blikk beskriver han Jesu radikale neste­kjærlighet og hans ­omsorg for de fattige og for­aktede. Men han stusser over lignelsenes «baksider», straffen og dommen over dem som vender seg bort fra godheten og handler urett.

Hvorfor er Jesus så brutal? Selv de vakre lignelsene om såkorn og vekst handler også om ugresset som skal brennes. De ubarmhjertige skal gå bort til evig straff. De uverdige gjestene skal stenges ute i mørke og kulde. De utro tjenerne skal slaktes ned. Jesus taler om Gehennas ild der ormen ikke dør og ilden ikke slukner.

– Dette er helt umulig å forstå, kommenterer Alnæs. Hvordan kan Jesu radikale kjærlighetsbudskap gå sammen med den brutale skjebnen til dem som forbannes til evig ild sammen med djevelen og hans tjenere? Hadde ikke Hallesby sin brutale domsforkynnelse fra Jesus selv?

Er det tilstrekkelig å svare at den tradisjonelle domsforkynnelsen er på vikende front, at selv konservative kirke­ledere blir utydelige og hen-
viser til at «dommen hører Herren til», som Misjonssambandets Espen Ottesen formulerte det i et intervju med Vårt Land 3. ­oktober.

Jeg leser hans formulering som et underforstått håp om at Gud kanskje har nødløsninger for dem som ikke tror. Men er det ikke på tide med klarere tale? Med hvilken rett sier jeg så at de tradisjonelle helvetesforestillingene er ubibelske?

Jeg er tindrende klar over at man kan hope opp bibelsteder som taler om evig pine, straff og fortapelse. Her er et lite forsøk på å rydde opp i vår lesning av ­Bibelen, ikke minst av lignelsenes dramatiske bilder. Hva gjør vi med fortellingenes mørke ­sider?

Mitt første og viktigste svar er at vi må legge bak oss det meste av våre tradisjonelle forestillinger om Gud som dommer. Forventningen om Guds dom i Bibelen handler først og fremst om håp. En dommer er en som fører retten frem til seier.

Det gamle testamentes dommere var hjelpere som reddet folket fra undertrykkere og lovløshet. De mange nødropene om Guds dom i Salmenes bok ­beskriver ikke angsten for Gud som dommer, men snarere skuffelsen over at dommeren ikke ser ut til å komme. De ventet på en som så uretten, hjalp de hjelpe­løse og gjenopprettet det ødelagte.

«Gud er min dommer,» skrev Paulus til sine motstandere. Han var sikker på at Guds raushet var større enn kritikernes dom. Det gjelder også vår egen selvfordømmelse: «For selv om hjertet fordømmer oss, er Gud større enn vårt hjerte og vet alt,» skrev Johannes i sitt brev (1 Joh 3.20). Dom er først og fremst håp.

For det andre må vi se at ­Jesus står i den profetiske tradisjonen som ikke tar lett på uretten. Ondskapen har sine konsekvenser og synden sin lønn. En del av vår verdighet som mennesker er nettopp å ta ansvar for våre gjerninger. Vi må ta lignelsens bilder alvorlig, men ikke bokstavelig.

For det tredje må vi ta med oss et universelt trekk ved mange lignelser, fabler, eventyr og gode fortellinger. Det ligger nærmest i fortellingens natur at de skal ha en skikkelig avslutning, en happy
end eller en grusom skjebne. Fortelleren vet å holde folk i ånde og nøler ikke med å markere sitt poeng så folk skjønner.

Lignelsens bilder er ikke mer drastiske enn det vi finner i ­andre folkelige fortellinger. Våre egne eventyr er fulle av bestialske avslutninger: dumheten straffes med tre renner i ryggen og salt i åpne sår, de onde ender i galgen, heksene får straff som fortjent, troll sprekker eller får hodene kuttet.

Vi kan nok bli skremt, men vet at det er fortellinger som ikke skal tas absolutt bokstavelig. Er det ikke å vente at Jesus som en god forteller fulgte folks forventninger og avsluttet slik fortellingens magi krevde det? De onde går til grunne med sin ondskap, og ofrene får verdigheten tilbake.

For det fjerde ligger det ikke i fortellingens natur å si at dette er uforanderlige sannheter som skal utfoldes i en lære om evige helvetesstraffer, om det nå er f­ysisk pine i et evigvarende torturkammer, som man ofte beskrev det i middelalderens billedverden, eller en smerte og pine av åndelig og psykisk karakter.

Når vi forlater fortellingene og følger Jesus i hans gjerninger og ord, er det nærmest umulig å tenke seg at han så for seg en slik evig skjebne for dem som avviste ham eller gikk mot hans bud. Han sa at vi skulle velsigne våre fiender og be for dem som forfølger oss.

Han beskrev Gud som en far som lar det regne over onde og gode og lar solen gå opp over rettferdige og urettferdige. Selv på korset ba han for sine fiender. Skulle hans anliggende være å si at alle som avviste ham skulle pines i evighet? Det ville være absurd.

For det femte, aksep­terer vi lignelsens språk og ser linjene tilbake til retorikken hos profetene i Det gamle testamente, er det to motiver som trer tydelig frem. På den ene siden­ absoluttheten i deres fordømmelse av folkets ondskap. Uretten er så himmelstormende at de er ikke lenger Guds folk, men skal slukes av stormaktene­, proklamerte profetene.

Gud har forkastet sitt folk. Når folket glemmer sin Gud, er det bare rett og rimelig at Gud også glemmer sitt folk. Det er slutt. Punktum.

Men så fortelles det gang etter­ gang at Gud angrer på sine ­beslutninger. Det er den andre ­siden av profetenes dom. Gud kan likevel ikke glemme. Han kan ikke gjemme på sin vrede (Sal 30.6). Kan en kvinne glemme sitt diende barn (Jes 49.15)? Kan en far glemme sin sønn? Guds hjerte vender seg, all hans med­lidenhet våkner (Hos 11.8-10). Selv om synden er ubotelig, vil Gud likevel vende skjebnen for sitt folk (Jer 30:18). De har fått nok, tiden for trøst er kommet, som det heter hos den 
annen ­Jesaja: «Trøst, trøst mitt folk …» (Jes 40.1-2).

Dette er bare en håndfull utsagn som markerer at nåden overvinner vreden, for å bruke et bibelsk uttrykk. Noen vil kanskje si at dette er primitive fortellinger om en lunefull Gud som lar seg manipulere av sine følelser, som straffer og hevner og deretter vil gjøre det godt igjen.

Slik kan det nok virke, men nettopp som folkelige fortellinger viser de hvordan gudsbildet formes og forandres. Fortellinger kan ikke fryses fast i uforanderlige dogmer.

Bibelen har ikke ett ferdig formulert gudsbilde – det kan enhver bibelleser se.

Men noen avgjørende biter 
av gudsbildet blir stående 
nesten urokkelige og blir kan­-
skje tydeligere og tydeligere: de som på ulike måter forteller at kjærligheten aldri faller bort, at dom først og fremst handler om håp, at nåden er større enn skylden.

Først publisert i Vårt Land 26.10.2015

LES OGSÅ: Fire om talen til Hallesby

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt