Arnfinn Eng

3

Om kirkens enhet og ugyldige argumenter

I den pågående debatten om homofilt samliv er det mange som bruker argumentet om at kirkens enhet må ivaretas, og at vi derfor må holde fast på den klassiske posisjonen i dette spørsmålet. Men er dette i det hele tatt et gyldig argument i debatten?

Publisert: 24. okt 2015

I et innlegg på dagen.no formaner Rolf Kjøde oss alle om å slutte opp om kirkens klassiske syn i homofilispørsmålet, for å bevare den verdensvide kirkens enhet. 

Jeg deler Kjødes anliggende om kirkens enhet. Likevel - han målbærer et standpunkt som ofte blir trukket frem fra konservativt hold i debatten om homofilt samliv, og som jeg i liten grad opplever noen adresserer. Alt for ofte – også her i dette innlegget - fremstilles det liberale synet i homofilidebatten som at de som endrer syn i dette spørsmålet gir etter for «et enormt press for tilpasning», både fra sentralkirkelig hold, fra en offensiv presse, og fra den rådende opinion i samfunnet generelt. At et slikt press forekommer er åpenbart, det kan enhver skrive under på som har fulgt debatten gjennom årene. Og det stemmer sikkert at noen også gir etter for et slikt press og faktisk tilpasser seg – slik Kjøde er inne på i sitt innlegg. Og videre henstiller han til at biskopene igjen «må søke enhet med den massivt dominerende delen av den verdensvide kirke som ikke har gitt etter for den sekulære kulturens trykk i disse spørsmålene» slik at kirkens enhet bevares.

Det jeg undrer meg over er at spørsmålet om kirkens enhet i det hele tatt blir brukt som et argument i denne debatten. Som gode lutheranere har vi alle blitt opplært i at vi selv skal lese vår Bibel og tolke det som står skrevet der, noe vår pietistiske tradisjon i aller høyeste grad sluttet opp om. Selvfølgelig er vi en del av et større fellesskap, og vi skal alltid søke kirkens enhet og være ydmyke for den tradisjonen som kirken er bærer av, men det er jo nettopp den enkelte kristnes selvstendige lesning og tolkning av Bibelen som alltid har vært en av reformasjonens fanesaker – noe som f.eks. førte til oversettelsen av Bibelen til våre ulike morsmål. Likevel kommer Kjøde og mange andre med argumentet at siden flertallet i den verdensvide kirke fortsatt står på den klassiske linjen i dette spørsmålet, så skal også vi gjøre det - av hensyn til kirkens enhet. Kirkens enhet er et svært viktig anliggende – ikke minst forankret i Jesu egne ord – men som teologisk argument i et spørsmål man er uenige om er det i aller høyeste grad ugyldig. Likevel er dette et ofte brukt argument fra de som målbærer et klassisk syn i homofilispørsmålet.

Som kristne er vi alle kalt til å lese vår Bibel og be Gud om veiledning om hvordan vi skal tolke våre liv og våre erfaringer i lys av Den hellige skrift. At flere og flere kristne – både lekfolk, biskoper, teologer, forskere og prester i både inn- og utland de siste tiårene har kommet frem til et annet standpunkt enn det klassiske i homofilispørsmålet, kan ganske enkelt ikke bare defineres som at de gir etter for press. Dette er mennesker som har kjempet sin egen kamp, og ofte har stått alene år etter år – og nettopp ikke gitt etter for presset fra et massivt flertall i kirken både her hjemme og i verden for øvrig.

Ethvert teologisk spørsmål må vurderes og diskuteres på grunnlag av hva Bibelen lærer oss – og da må vi ta i bruk hele vårt tilfang av teologiske disipliner for å belyse dette; både bibelteologi, systematisk teologi, religionsfilosofi, kirkehistorie og alle underdisipliner under disse. Dette har kirken gjort til gangs de siste 20 årene og vel så det - og derom strides fortsatt de lærde. Men likevel - hva kirkens flertall måtte mene om dette og hint er prinsipielt sett irrelevant. Hvis jeg som kristen – etter å ha lest og studert Bibelen, og søkt Guds veiledning i et gitt spørsmål, kommer frem til noe annet enn det flertallet i vår kirke mener, ja da handler det jo om min samvittighet over for Gud og min neste hva jeg da vil foreta meg. Tør jeg stå opp og ta kampen mot flertallet? Eller lar jeg det være og gir etter for presset? Jeg håper at de som er kalt til å være våre biskoper og hyrder i kirken ikke skjeler vil hva folk flest måtte mene – om dette nå er den alminnelige folkeopinion her hjemme eller «den massivt dominerende delen av den verdensvide kirke som ikke har gitt etter for den sekulære kulturens trykk i disse spørsmålene» - når de skal gå foran og lede kirken på veien videre, men følger sin samvittighet og det kall de har fått fra Gud – enten de står for et klassisk eller liberalt syn i homofilisaken.

Og så er det min bønn og mitt håp om at kirkens enhet faktisk kan bevares i den tiden vi nå går i møte, og at vi fortsatt kan stå sammen om kirkens viktigste oppdrag: å forkynne evangeliet til stadig nye generasjoner. 

Dette oppdraget vet jeg at både Kjøde og den såkalt liberale fløy i kirken står sammen om - la oss holde fast på dette, og ikke bidra til unødig splittelse og posisjonering i kirken. Kirken går en krevende tid i møte, og vi trenger at alle gode krefter står sammen om vårt felles kall og oppdrag. 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Rolf Larsen

19 innlegg  3052 kommentarer

Hva er kirkens enhet?

Publisert nesten 4 år siden
Arnfinn Eng. Gå til den siterte teksten.
Og så er det min bønn og mitt håp om at kirkens enhet faktisk kan bevares i den tiden vi nå går i møte, og at vi fortsatt kan stå sammen om kirkens viktigste oppdrag: å forkynne evangeliet til stadig nye generasjoner.

Er kirkens enhet denne som Paulus skriver om i Efeserbrevet 4:3?

og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens bånd!

eller den Johannes beskriver i kap 17, og som jeg har trukket fram i disse versene under

21 Jeg ber at de alle må være ett, slik som Du, Far, er i Meg og Jeg i Deg, at også de må være ett i Oss, for at verden skal tro at Du har utsendt Meg.

22 Og den herlighet som Du ga Meg, har Jeg gitt dem, så de skal være ett, slik som Vi er ett:

23 Jeg i dem og Du i Meg, for at de kan bli gjort fullkomment til ett, og for at verden kan forstå at Du har utsendt Meg, og at Du har elsket dem, slik som Du har elsket Meg.

eller er kirkens enhet en kombinasjon av alt dette? Eller er kirkens enhet noe utenom det som er beskrevet ovenfor? Hver snill og si noe om det?

MVH

Rolf Larsen

Kommentar #2

Ove K Lillemoen

17 innlegg  613 kommentarer

Enhet -enighet

Publisert nesten 4 år siden

Dersom du ser et menneske har lukket sine øyne og går mot et stup, hva burde du gjøre? Stå stille og se på hvordan det går? Eller, opmuntre og si: "det går nok greit". Eller advare det mennesket om hvordan det kommer til å ende?

De to første alternativene ville være medvirkning til selvmord. Og selv om det var mange som sto der, hjalp det lite for han som endte utfor stupet at de var enige. Det eneste rette hadde vert om en, bare en, hadde sett realitetene og advart ham. Men til syvende og sist er det personen selv som må avgjøre hva han vil. Men han ble advart.

Mvh OveK

Kommentar #3

Pål Georg Nyhagen

191 innlegg  1811 kommentarer

Arnfinn Engs forståelse av sannhet fører til oppløsning av enhver sannhet

Publisert nesten 4 år siden

Som "god lutheraner" har Eng blitt opplært i at enhver selv skal lese sin Bibel og suverent og fritt tolke det som står skrevet der.

Men: Når Luthers teologiske tenkning og prinsipper trekkes så langt ut at de opphever seg selv blir det mer tragikomisk enn klargjørende. Arnfinn Eng inntar et skriftreduksjonistisk standpunkt som innebærer at begrepet "sannhet" mister enhver form for substans og dermed ethvert reellt innhold. Kristus er sannheten. Men det finnes altså ingen sannhet per se, skal vi tro Eng. Hva sannhet dermed betyr blir det opptil enhver å bestemme: Her er det fritt frem for enhver bekjennende kristen å gi seg subjektivismen i vold. Hvis det dog finnes en sannhet blir det mildt sagt problematisk å forsvare dennes legitimitet, ut fra Engs prinsipper. ´Sannheten´ er redusert til subjektive variabler.

All fordypelse i bibelen, all bønn, tradisjon, innsikt, kunnskap og vurdering om Gud og virkeligheten i den menneskelige sjel og ånd er i liberalteologien underlagt den menneskelige bevissthets suverene og subjektive herredømme - som reellt fører til at selv Gud reduseres til en funksjon av menneskets bevissthet. Av dette følger at ingen ting er, eller kan være, sant eller riktig i og for seg, men bare i forhold til den bibellesende og oppfattende person.

Følger vi Engs prinsipper konsekvent her, så finnes det ingen absolutt, objektiv virkelighet, og det eksisterer derfor heller ikke noen absolutter som en suveren Gud; ei heller finnes objektive prinsipper som troen og erkjennelsen skal følge. Arnfinn Engs subjektivistiske metoder, ikledd de flotteste gevanter hentet fra det liberalteologiske kostymelageret, innebærer at all tro og trosmessig erkjennelse fundamentalt sett primært og absolutt må ta utgangspunkt i det erkjennende subjekt, dvs i dets egne følelser, holdninger og overbevisninger. Guds suverene og gjennombrytende initativ ikke bare reduseres, men blir ikke-eksisterende. All kunnskap, erkjennelse og tro på Gud er altså entydig betinget av subjektet og alt i teologien blir med nødvendighet dermed relativt og utelukkende betinget av den enkelte.

Ergo sitter vi igjen med mennesket som den øverste instans. Hvilken blir en heller liten og skjør gud.

Kommentar #4

Asgeir Remø

12 innlegg  329 kommentarer

Individualisme, fragmentering og sekularisering av kyrkja

Publisert nesten 4 år siden
Arnfinn Eng. Gå til den siterte teksten.
Det jeg undrer meg over er at spørsmålet om kirkens enhet i det hele tatt blir brukt som et argument i denne debatten. Som gode lutheranere har vi alle blitt opplært i at vi selv skal lese vår Bibel og tolke det som står skrevet der, noe vår pietistiske tradisjon i aller høyeste grad sluttet opp om. Selvfølgelig er vi en del av et større fellesskap, og vi skal alltid søke kirkens enhet og være ydmyke for den tradisjonen som kirken er bærer av, men det er jo nettopp den enkelte kristnes selvstendige lesning og tolkning av Bibelen som alltid har vært en av reformasjonens fanesaker – noe som f.eks. førte til oversettelsen av Bibelen til våre ulike morsmål. Likevel kommer Kjøde og mange andre med argumentet at siden flertallet i den verdensvide kirke fortsatt står på den klassiske linjen i dette spørsmålet, så skal også vi gjøre det - av hensyn til kirkens enhet. Kirkens enhet er et svært viktig anliggende – ikke minst forankret i Jesu egne ord – men som teologisk argument i et spørsmål man er uenige om er det i aller høyeste grad ugyldig.

"Individualismen ligger i selve kjernen av den lutherske påvirkningen. "Her står jeg, jeg kan ikke annet." Ordet "jeg" gjentas to ganger i dette kjente sitatet fra riksdagen i Worms i 1521. Sporet er dermed lagt mot det mylderet av inidividualistiske bibeltolkninger som skulle følge i kjølvannet. I praksis innebar det at kirken opphørte å være et forpliktende fellesskap for bekjennelse og liv." (Magnus Malm: Som om Gud ikke finnes. Sitat frå kap. 1) Martin Luther var renessansemenneske og dermed påverka av samtida si meir individualistiske innstilling til kunnskap. Sjølv om Malm derfor kanskje overspelar Luther som individuell inspirator, peikar han på noko sentralt for kyrkja si sekularisering. Engs innlegg gir ein pedagogisk god illustrasjon av temaet.

1500-talet førte med seg ei fragmentering av vestkyrkja. Reformasjon og motreformasjon, fyrstars og pavens politiske mål og pavens paternalistiske rigiditet i møte med den framveksande individualismen førte til etablering av fyrste- og nasjonalkyrkjer. Europearane kunne ikkje lenger sjå "ei heilag, allmenn (catholicam) kyrkje", - i motsetjing til det kyrkja seier i apostolicum. Kyrkja sitt vitnemål samsvarte dermed dårlegare med Jesus-orda i Johannes 17: "Eg bed at dei alle må vera eitt, slik du, Far, er i meg og eg i deg. Slik skal dei òg vera i oss, så verda skal tru at du har sendt meg." Leiinga i Den norske kyrkje kan sjå ut til å gjere sitt beste for å vidareutvikle fragmenteringa og vanskeleggjere moderne menneskers veg til tru.

Dei katolske teologane som skreiv den lutherske, augsburgske vedkjenninga, var utvilsamt opptekne av å forankre trua i bibelsk lære. Og Luther omsette som kjent, Bibelen til tysk for at den skulle kunne bli lest av flest mulig. Men når Eng skriv at "den enkelte kristnes selvstendige lesning og tolkning av Bibelen [...] alltid har vært en av reformasjonens fanesaker" og bruker det til å rettferdiggjere å fråvike den læra kyrkja har hatt alltid og alle stadar vert det eit bomskot.

I fortalen til den Augsburgske vedkjenninga uttrykker dei katolske teologane at målet var at dei i riksdagen kunne "verta sameinte og førde attende til den eine, endeframe sanninga og den kristne einskapen". Dei avsluttar dei første 21 artiklane med at ein av dei kan "sjå at det ikkje er noko i [læra] som avvik frå skriftene eller frå den ålmenne kyrkja eller frå Romerkyrkja, slik vi kjenner henne frå kyrkjefedrane". Dette er ei lesing av skriftene i kyrkja, i den allmenne/katolske kyrkjefellesskapen og i kyrkja sin tradisjon. Det er ikkje «den enkelte kristnes selvstendige lesning og tolkning av Bibelen» som Eng hevder var ei fanesak for reformasjonen. Det var ei fanesak at Bibelen skulle bli tilgjengeleg for alle, men at den skulle bli lest og tolka uavhengig av den allmenne kyrkja sin klassiske tradisjon er det ikkje grunnlag for å hevde. Vi les Skrifta som personar i møte med Gud, ikkje individualistisk. 

Dei katolske, protesterande teologane kjempa for at kyrkja skulle finne tilbake til ein del av den første kjærleiken den hadde mista;  at menneska vert rettferdigjorde overfor Gud utan vederlag for Kristi skuld ved trua (CA IV). Eng bruker merkelappane klassisk syn og liberalt syn. Etter det klassiske synet er seksuelt samliv mellom to av same kjønn eit brot på Guds vilje som skaper behov for rettferdiggjeringa Luther ‘gjenoppdaga’. Dette synet hevder at i samsvar med Jesu ord i evangeliet og læreforteljinga i Bibelens to første kapittel er ekteskapet eit forhold mellom mann og kvinne. Etter det liberale synet kan seksuelt samliv mellom to av same kjønn velsignast i Guds namn som ekteskap. Dette er dessverre to gjensidig utelukkande syn.

Kommentar #5

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Hva har kirkehistorien lært oss?

Publisert nesten 4 år siden

Bibelen advarer mot vrang lære, ber oss være våkne, for den onde går rundt oss for å prøve å få oss til å falle.

Kirkehistorien viser oss at vrang lære opptrer med ujevne mellomrom og truer kirken.

Spørsmålet er om vi er i stand til å bruke kirkehistoriens tidligere erfaringer til å kjenne igjen de ulike vranglærene og avvise dem. Det virker dessverre ikke som om kirkens ledere gjør det.

Kommentar #6

Arnfinn Eng

3 innlegg  3 kommentarer

Publisert nesten 4 år siden
Asgeir Remø. Gå til den siterte teksten.
Men når Eng skriv at "den enkelte kristnes selvstendige lesning og tolkning av Bibelen [...] alltid har vært en av reformasjonens fanesaker" og bruker det til å rettferdiggjere å fråvike den læra kyrkja har hatt alltid og alle stadar vert det eit bomskot.

Takk for et godt og lesverdig svar på mitt innlegg, Asgeir Remø! Du skriver klokt om reformasjonen – og korrigerer min litt ubeskyttede påstand om at en av reformasjonens fanesaker var «den enkelte kristnes selvstendige lesning og tolkning av Bibelen». Remø har selvfølgelig rett i at det aldri var hverken Luthers eller Melanchtons intensjon at vi skulle få et frislipp av tolkninger og ulike oppfatninger av Bibelen løsrevet fra kirkens tradisjon og lære. Remø henviser likevel til Magnus Malm (som jeg ikke har lest), og gjør et poeng av at den lutherske reformasjonen var startskuddet til den påfølgende individualiseringen og fragmenteringen av kirken. Når Malm siteres på at dette innebar at kirken opphørte å være et forpliktende fellesskap for bekjennelse og liv, er jo dette en nokså pessimistisk lesning av kirkehistorien. Det jeg forsøkte å si noe om i mitt innlegg, var at reformasjonen gav grunnlag for og legitimerte en selvstendig lesning og tolkning av skriften. Før reformasjonen var dette forbeholdt de geistlige – og Bibelen var ikke en gang tilgjengelig for folket. De geistlige hadde dermed definisjonsmakten, og ingen kunne reise seg og protestere mot dette. Ingen av oss vil vel tilbake til slike tilstander? Det at vi i dag både selv kan lese vår Bibel og delta i teologiske debatter og meningsutvekslinger slik som denne – ja vi kan endatil kritisere både prester og biskoper uten å frykte konsekvensene – kan vi takke reformasjonen for. Og mitt innlegg var jo skrevet som en respons til Rolf Kjøde, som i mange år ledet en av Norges største misjonsorganisasjoner – en fanebærer for det myndige lekfolket i Norge. Misjonsbevegelsen, som jeg selv har vokst opp i, som har formet min tro og identitet og som jeg fortsatt regner meg som en del av, har i alle år nettopp vært tuftet på lekfolkets rett og plikt til å lese og tolke Bibelen – ofte i opposisjon til den etablerte kristenhet.

Mitt poeng var at alle de som nå har kjempet frem en aksept for et annet syn på homofilt samliv i kirken, nettopp har gjort dette med begge beina trygt plantet i den kirken reformasjonen har gitt oss – en kirke som åpner for at vi alle kan lese og tolke våre liv i lys av Bibelen, og ikke være prisgitt geistlighetens formidling og tolkning av den rette lære på vegne av oss. Denne endringen har altså kommet innenfra kirken selv, og selv om presset utenfra selvfølgelig har vært stort, så er det en i beste fall en urimelig overforenkling og i verste fall direkte feil å si at endringene kun er et resultat av at alle disse har gitt etter for et ytre press.

Når nå en samlet misjonsbevegelse truer med kirkesplittelse og formaner oss om å slutte rekkene fordi et flertall av verdens kirker fortsatt står på den klassiske posisjonen i et kontroversielt spørsmål, er dette i praksis et skritt tilbake til en autoritetsstyrt kirke som vi alle forlot for lenge siden. Og igjen: argumentet om å holde fast på kirkens enhet kan ganske enkelt ikke anvendes som et gyldig argument i den teologiske debatten som nå pågår – i alle fall ikke som en trussel mot alle som for sin samvittighets skyld tør å reise seg mot flertallet. Misjonsbevegelsens myndige lekfolk bør vite dette bedre enn de fleste, og så skjer det ironiske at det er nettopp de som nå griper til denne typen argumentasjon.

Og selvfølgelig finnes det en grense for hvor mye uenighet en kirke kan romme før den sprekker og splittes. I Den norske kirke har vi nå kommet til et slikt punkt hvor kirkens enhet står på spill, og hvor det kan ende med at mange bryter ut og ikke vil dele gudstjenestens og nattverdbordets fellesskap lenger. Det er alvorlig. Jeg har stor respekt for Rolf Kjøde, både som mangeårig leder av Normisjon, som teolog, prest og forkynner, og jeg har stor respekt for alle som med stor uro ser på kirkens fremtid, og som mener at spørsmålet om homofilt samliv er av en slik karakter at vi ikke kan leve i samme kirke lenger.

Likevel, jeg er av den oppfatning at kirken kan romme denne uenigheten. Jeg har selv målbåret en uforsonlig holdning til de liberale i denne saken. Men etter å ha jobbet sammen i kirken med mange som har et annet synspunkt enn meg selv i snart 20 år - vi har delt nattverdens fellesskap, vi har delt våre drømmer og visjoner for kirke og misjon, vi har bedt sammen og tilbedt Gud sammen, og inspirert hverandre til å forkynne evangeliet til frelse og frihet for alle mennesker – så kan jeg ganske enkelt ikke holde fast på den uforsonlige holdningen lenger. Min erfaring gjennom mange år er enkel – og sikkert også ganske ubeskyttet - men jeg holder fast på den likevel: når vi fokuserer på Han som samler og kaller oss til kirken, når vi samles om nådens og nattverdens fellesskap, da skal det svært mye til før vi ikke klarer å være kirke sammen lenger – mer enn det som vi nå opplever skiller oss. La oss derfor holde fast på kirkens enhet – ikke fordi vi skal true hverandre til enighet, men fordi Kristus forener oss.

 

Kommentar #7

Tore Olsen

21 innlegg  5415 kommentarer

Enhet et håp?

Publisert nesten 4 år siden
Arnfinn Eng. Gå til den siterte teksten.
Og så er det min bønn og mitt håp om at kirkens enhet faktisk kan bevares i den tiden vi nå går i møte, og at vi fortsatt kan stå sammen om kirkens viktigste oppdrag: å forkynne evangeliet til stadig nye generasjoner.

Hvordan kan kirkens enhet bevares når du oppmuntrer til "hver mann sin tolkning, hver man sin teologi"?

Riktig nok er jeg for en vid toleranse i oppfatningen av vår forskjellighet, men enheten samler jo forskjellen gjennom en stendig disiplin av selvet i retning av likhet med Kristus. Jeg kan ikke tenke meg noen gang å sette opp et annet menneske foran Kristus hva eksempel på enhet angår, uansett hvor verdifull enhver menneskesjel mått være. Eksemplet på enhet, sannhet, renhet og rettferdighet er genuint tilhørende Kristus, Ham og ingen annen. Så gjenstår det å lære hva Kristus "mener", eller rettere sier gjennom bibelens utsagn, ikke betraktet i politiske vendinger eller som et personlig meningsfundament, men hva Ånden sier til menighetene. Den som har øre - den høre. Det som nå skjer er langt fra den lydhørighet Ånden viser til.

Det som nå skjer ifølge "tidsånden" er defintivt ikke den rette Åndens veiledning eller inspirasjon. Hvordan man tror at man kan endre Gud til en lallende fjott ved å fordreie bibelen og de gamle førsthånds vitner, disiplene, sine utsagn, er meg en gåte. Men det er en villet endring av evangeliet, men konsekvensen idømmes ikke av tidsånden, men av Gud.

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
24 dager siden / 1862 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1602 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
24 dager siden / 1575 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1544 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
15 dager siden / 1414 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1353 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
13 dager siden / 1296 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1166 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere