Tove Rustan Skaar

1

Er et kirkemedlem en Jesu disippel?

Når Merete Thomassen sier «dåpen alene» høres det mer ut som magi og en form for tvangskristning.

Publisert: 22. okt 2015

Merete Thomassen irriterer seg over «kristenfolket». Både begrepet og folket, tydeligvis (Vårt Land 13. oktober). Begrunnelsen gis både i ­erfaringer og i teologi: Det ligger en annen lære om kirken til grunn.

Det forundrer meg at en teolog som vel må være opptatt av kontekstualisering, uten videre setter likhetstegn mellom dåp i urkirken og dåp i vår folke­kirkesituasjon. Dåpens gave er den samme, men omstendighetene rundt er ganske forskjellige. Kan vi bare late som om det ikke spiller noen rolle?

Når barna i urkirken ble døpt sammen med hele «huset» (familie/storfamilie), innebar det en tydelig overgang fra jødisk eller hedensk religion, kultur og samfunnsorden. Å la seg døpe til den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus kunne koste. Man lot seg neppe innlemme i den ofte forhatte og foraktede Jesus-sekten hvis det ikke var knyttet til personlig overbevisning og alvor.

Spørsmålene til dåpskandidatene var direkte: Tror du (...)? Foreldre svarte da som nå på vegne av barna. Men det tok mange årtier, kanskje århundrer før man døpte fordi det var en del av den folkelige tradisjon. Barnedåpssituasjonen i folkekirken er ganske annerledes.

Når vi i luthersk sammenheng hevder at «ordet og sakramentene» konstituerer kirken, bør vi vel også stille spørsmålet om hva ordet sier? Ellers kan ordparet «ord og sakrament» fort bli brukt som et mantra til å avvise nødvendigheten av et hellig liv og kamp mot synd i alle varianter.

Ordet taler tydelig om troen (Jfr. Espen Ottosens innlegg i (Vårt Land 16. oktober). Ordet må høres, læres og etterfølges om ikke «ord og sakrament» skal bli en tom frase. Jesus befalte å gjøre disipler ved å døpe og lære (Matt 28,18-20). Det forpliktet, og det forplikter selvfølgelig fortsatt. Et liv som disippel er noe mer enn å være medlem i en kirke.

Det nye testamentet er spekket med formaninger til døpte om å leve i samsvar med det de er som døpte: Lysets barn midt i en formørket slekt. Hvilken relevans i Thomassens folkekirke får oppmuntringer og formaninger om å stå fast, holde ut i prøvelser, vitne om Jesus, kjempe for kronen, samles med og tjene i menigheten og praktisere kjærlighet overfor alle?

Det synes som om mange i folkekirken blitt så redd for å snakke om «vi» og «dem» at alle disse momentene blir borte. Svaret på synkende barnedåpstall synes heller å være å overbevise alle om at de er kristne, enn å hjelpe til å ta Jesu ord på alvor.

Alle døpte er kristne, og betegnelsen kristne kan ikke gradbøyes, hevder Thomassen. Kan man virkelig med Det nye testamentet og kirkens bekjennelse hevde «dåpen alene», slik Thomassen gjør? Det høres mer ut som magi og en form for tvangskristning som man ikke kommer unna selv om en velger å fornekte troen på Jesus Kristus. Og det lyder ikke bra i en tid med vekt på religionsfrihet.

Først publisert i Vårt Land 20.10.2015

LES OGSÅ: Biskop Halvor Nordhaug skriver «Dåp er ingen garanti for tro»

LES OGSÅ: Peder K. Solberg skriver «Lite overbevisende forsvar for kirkevalgordning»

L
ES OGSÅ: Helge Simonnes sin kommentar som utløste debatten

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Daniel Krussand

21 innlegg  2002 kommentarer

Ikke frelse i Dåpen

Publisert rundt 4 år siden
Å bli medlem i Jesu menighet ved barnedåp er ganske enkelt vranglære. Derfor er Dnk helt på jordet. Dåpen kommer etter evangeliet, omvendelse og tro. Det er Dåp til døden! Rom kap 6. Det skjer ikke mer i en "barnedåp" enn i en barnevelsignelse i Misjonsforbundet. Kanskje mindre, ettersom deltagerne i sistnevnte er ærlige, og faktisk troende.

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere