Hans Olav Brendberg

63

Å pressa ein tørr sitron

Netanyahus verbale akrobatikk har igjen ført til at Stormuftien av Jerusalem igjen er løfta fram i offentleg ordskifte. Igjen skal denne sitronen skvisast - for å skapa den grovt løgnaktige assosiasjonen "Arafat = Hitler". Greitt nok.

Publisert: 22. okt 2015



i 1916 inngjekk leiarane for internasjonal sionisme – med Chaim Weizmann i spissen – ein «gentlemans agreement» som førde til Balfourerklæringa eitt år etter. På dette tidspunktet hadde sionistane nokre spreidde fotfeste i Palestina, men utgjorde ein forsvinnande liten del av innbyggjartalet i landet. I følgje denne avtalen skulle sionistane få Palestina i byte mot at sionistane hjalp til med å dra USA inn i krigen.

Kvifor kom denne avtalen?

Då avtalen vart inngått førde Woodrow Wilson valkamp på parolen «he kept us out of the war”. Motstanden mot at USA skulle gå inn i krigen på amerikansk side var sterk. Særleg tre grupper i det amerikanske samfunnet utmerkte seg når det galdt motstand mot krigen. Det galdt sjølvsagt amerikanarar med bakgrunn frå Tyskland. Det galdt irsk-amerikanarar, som ikkje ønskte å hjelpa eit Storbritannia som framleis heldt Irland i lenkjer. Og det galdt jødar, som ikkje ønskte å hjelpa Ententen så lenge han var basert på allianse med eit tsar-Russland som offisielt diskriminerte jødar.

Å føra krig er ekstremt kostbart – særleg krigar i dette formatet. Tyskland hadde den mest moderne industrien i Europa, og produserte til sjølvkost. Men våpen- og matforsyningane til Frankrike og Storbritannia var annleis. Båe landa kjøpte store mengder våpen, ammunisjon og anna krigsrelevant produksjon i USA – der krigen førde til kraftig vekst etter nokre månader med utryggleik.

Sidan ententens krigsøkonomi var basert på store mengder import, måtte importen finansierast. USA hadde heile attenhundretalet vore nettomottakar av lån og verdipapir frå Europa – som hadde finansiert USAs gigantiske landnåm. No byrja Storbritannia og Frankrike systematisk å likvidera slike verdipapir for å realisera dei som likviditet – som betalte for importen.

Dette gjekk ei stund. Men så byrja dei disponible, økonomiske ressursane å turka ut. I staden gjekk ein over på å lånefinansiera det heile – med J. P. Morgan som den sentrale arkitekten.

Men også slike privatlån har si grense. Særleg når den jødiskeigde delen av amerikansk finansnæring – med Jacob Schiff som den sentrale personlegdomen – ikkje ønskte å gje lån så lenge Russland var ein del av ententen. Våren 1916 byrja varsellampene å blenka – og alt tydde på at Storbritannia gjekk mot eit finansielt kollaps vinteren 1916-17.

I denne stoda var amerikansk isolasjonisme framleis sterk, og dei amerikanske krigsmotstandarane stod sentralt i det politiske fundamentet til Wilson. Dei fikk dytta på han valkampslagordet «He kept us out of the War» - og valkampen 1916 var slett ikkje nokon siger for dei kreftene som ønskte amerikansk intervensjon. Samstundes var det berre ein slik intervensjon som kunne hindra det finansielle kollapset – lånesummane var så enorme, og vaks så raskt at ingen privat bank lenger kunne bera dette.

Dette var bakgrunnen for tingingane mellom Mark Sykes og sionistane hausten 1916. Amerikanske jødar utgjorde ei hindring for amerikansk intervensjon som måtte ryddjast til side om Ententen ønskte å unngå fredsforhandlingar.  Då trong ein legitimitet for intervensjon i jødiske miljø – og gjennom å lova bort Palestina til jødane ønskte Sykes å gje gode kort til dei som kunne bidra til eit slikt stemningsskifte. Dette galdt alt frå AFL-leiaren Samuel Gompers til sionistleiaren Stephen Wise som etter avtalen snudde 180 grader og byrja demonisera sine tidlegare vener i AUAM (Americans United Against Militarism). Og etter litt att og fram greidde Wilson losa USA fram til krigserklæring våren 1917.

Sionistane kunne altså jubla. Men fanst det nokre taparar i denne kjøpslåinga? Først og fremst tre. Tyskland hadde satsa mykje på å få i gang fredstingingar vinteren 1916-17. Dei ønskte eit maktforlik basert på status quo, som tok vare på det eksisterande statssystemet i Europa – med Tyskland i ei leiarrolle. Det vaklande ryggstøet til Storbritannia såg ut til å gje grunnlag for dette – hausten 1916 var den kritiske tida i britisk politikk der til og med elitefolk som lord Landsdowne byrja ta til orde for .tingingar. Men det tyske oppspelet vart møtt med togn frå det nøytrale USA – og den nye regjeringa i London greidde å ta livet av fredsinitiativet trass i ein utsett posisjon. Då fredsinitiativa stranda byrja børsen i New York igjen å veksa.

Men det fanst to taparar til. For det første dei som budde i Palestina: No vart det plutseleg laga ein internasjonal avtale som gav bort landet deira til innvandrarar som for det meste ikkje hadde kome enno.

For det andre dei tradisjonelle innanfor jødiske miljø. For Weizmann braut eit viktig tabu i jødisk tradisjon. Rike jødar hadde i lang tid spela på lag med politiske leiarar – som td. Bleichröder si støtte til Bismarck. Men det hadde vore tabu å mobilisera jødane som gruppe bak politiske prosjekt. Jødane levde som minoritet overalt,  og sjølv om det kunne vera positivt for jødar å bli identifisert med ei eller anna «sak» i ei stormakt kunne dette slå tilbake på jødar i den stormakta som var i konflikt med den første. Den jødiske tradisjonen var djupt og grunnleggjande upolitisk – og dette hadde sikra jødane tryggleik i vanskelege tider. No vart alle slike omsyn kasta på båten.

Storbritannia kunne altså få hjelp til å dra USA inn i krigen, og Tyskland tapte. Tapet førte til at tyskarane var bitre. Ikkje berre avdi dei hadde tapt – men også på grunn av måten dette hadde skjedd på. Det var ikkje på slagmarka Tyskland vart knekt. Vel so viktig var ein britisk hungersblokkade som var ulovleg etter internasjonal rett. USAs «nøytralitet» hadde aldri gjort noko for å gjera slutt på dette grove brotet på internasjonal rett – medan alt Tyskland gjorde i ytterkant av regelverket med ein gong vart møtt med ultimatum frå USA. Blokkadevåpenet vart ikkje berre brukt under krigen – sommaren 1919 vart svolten også brukt som våpen for å tvinga Tyskland til å skriva under på ein avtale som mange oppfatta som ein karikatur av dei «14 punkta» som Wilson hadde proklamert som grunnlag for framtidig fred.

I staden for ei fredsordning basert på det gamle statssystemet gjekk dette systemet i oppløysing. Det austlege Europa gjekk i oppløysing i revolusjon og borgarkrig. Opp av kaoset reiste det seg eit nytt system – Sovjetunionen. I samtida vart desse revolusjonane oppfatta som «jødiske» - ikkje utan grunn. Mange av dei leiande personlegdomane i bolsjevikpartiet var av jødisk bakgrunn (Trotskij, Kamenev, Sinovjev m.fl.). I den kortvarige sovjetregjeringa i Ungarn var om lag tre firedelar av folkekommisærane av jødisk bakgrunn.

Då fredsavtalane var underskrivne byrja Storbritannia å administrera den seige (men legale) utskvisinga av dei opprinnelege innbyggjarane i Palestina. Jord var kjøpt opp, leilendingar kasta ut og jødiske busetjingar etablert i staden. Ei etnisk eksklusiv fagrørsle av sørafrikansk type vart skipa for å «frigjera jødisk arbeid».

Det var denne stoda som førte til eksplosjonen av antisemittisk litteratur og politikk i mellomkrigstida. Jødane var mellom dei svært få vinnarane etter første verdskrig. I Sovjet, der den tidlegare diskrimineringa vart avskaffa, antisemittisme vart straffa med dødsstraff og jødane vart ein synleg del av den nye, sovjetiske eliten i byar som Moskva og Leningrad der jødar tidlegare ikkje hadde hatt adgang.

I Palestina, der det britiske imperiet brukte sine siste krefter på å trenga til sides dei opprinnelege innbyggjarane for å gje plass til jødiske kolonistar.

I USA, der den amerikansk-jødiske eliten var mellom dei som hadde tent gode pengar på krigen og der denne eliten no byrja posisjonera seg andynes det som fram til då hadde vore WASP-eliten sine einemerke.

Då børsen i New York kollapsa i 1929 var det denne underliggjande gjæringa som kom opp til overflata – og som sette dagsorden for dei politiske ulukkene i tiåret som følgde.

Og stormuftien? Som ein kjent forfattar kommenterte – det einaste som var «stort» med muftien var tittelen. Han var den viktigaste talsmannen for palestinarane. I mellomkrigstida oppstod det krise etter krise i forvaltninga av Palestina. Dei lokale administratorane freista finna løysingar som gav rettferd båe vegar – til palestinarane, og til dei jødiske kolonistane. Kvar gong ei slik skisse til løysing kom til London vart ho skote ned av den jødiske lobbyen. Så var det «tilbake til start». Palestinarane mista til slutt tolmodet – og i 1936 byrja det første store palestinske opprøret. Det vart knekt med massiv bruk av militærmakt – og stormuftien hamna i eksil.

Og som så mange eksilleiarar mista han røyndomskontak – og lot seg bruka i eit politisk spel som Berlin organiserte. Han var ikkje åleine – sjølv eit naboland som Finland lot seg innrullera som medskuldig. Blokkaden av Leningrad – som førde til at ein million menneske svalt i hel – ville ikkje vore mogleg utan finsk hjelp.

Resten av historia kjenner vi. 700 000 menneske vart fordrivne frå Palestina med makt. Palmach-soldatar som fekk dagsordren frå Abba Kovner som bad om å slå hard til «i namnet til dei seks millionane» reagerte med avsky. Dei hadde vakse opp i landet, og visste at dei dei fordreiv ikkje hadde vore medskuldige i noko brotsverk mot jødane. Ein skulle liksom la palestinarane få smaka hemnen for det tyskarane hadde gjort? Den som les hebraisk litteratur frå perioden vil sjå den kognitive dissonansen desse soldatane opplevde. Mange syntes det var eit drittarbeid å bruka våpenmakt for å få kvinner og barn til å flykta frå hus og heim, og ville mykje heller møta fienden i strid. Men korta var spela, og bordet fanga. Det nye, israelske samfunnet måtte læra seg kunsten å teia, og gløyma. Og dei lærte seg etter kvart denne kunsten.

Så kva skal ein seia om «Stormuftien»? Ein liten og nokså forvirra mann, som lot frustrasjonen i si landflukt slå ut i forvirra politikk og hatefull tale. Knapt nok verdt å bruka tid på. Historias taparar brukar vera slik.

Historias vinnarar var dei som dreiv hestehandel og intrigar i 1916 – Weizmann og sionistane. Det var dei som skapte historie. Intrigane deira førde fram til staten Israel – og Holocaust.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Knut Nygaard

488 innlegg  6965 kommentarer

Hvordan så komme over tapet?

Publisert nesten 5 år siden
Hans Olav Brendberg. Gå til den siterte teksten.
Så kva skal ein seia om «Stormuftien»? Ein liten og nokså forvirra mann, som lot frustrasjonen i si landflukt slå ut i forvirra politikk og hatefull tale. Knapt nok verdt å bruka tid på. Historias taparar brukar vera slik.

Historiefortellinger fra Brendberg må sjekkes for han har en egen evne til å sette sammen historiske fakta og til dels en noe særegen bokhylle/arkivskuff.  Jeg ser dette innlegget som et forsøk på å snu fokuset som har kommet på Mufti Hussein og hans bidrag inn i historien fram til Abbas i dag til å bli rimelig beskjedent og .. inntørket, men har det .. det? 

Nå er jo det å bidra og anspore til utryddelse av jøder i et antall på 6 mill. noe små forvirrede menn gjør - likeså drive forvirret politikk og hatefull tale - men er det noen link - mellom denne mannen som Brendberg ikke vil bruke tid på - ja, nærmest moderere ut av historien - og det at Abbas oppfordrer arabere til å kjøre kniv i tilfeldige jøder - for hva?

Har brukt litt tid og energi på noe jeg i begynnelsen anså som et sidespor i talen som skapte noe storm, men har funnet ut at han er innenfor - og ikke bare det - det som Hussein bidro med er linket inn i den videre fortsettelsen av akkurat det som Brendberg betegner han som "historiens tapar" - og akkurat det burde verdenssamfunnet ha hjulpet araberene til å forstå eller til å samtykke til å forstå at de forhandlinger som kunne ha vært, men ikke ble noe av fordi arabiske ledere ikke ville ha det - de vil ha Israel vekk fra kartet og som Hussein - jødene vekk fra MØ - slik at arabere kunne få hjelp til å snu forvirret politikk og hatefull tale til naboskap og samhandling.

Fant en artikkel i noe som heter "Catholic answers magazine" som gir kortfattet og grei info som gir mer kunnskap om stoppene hos Mussolini - noen utdrag:

"Revered in some circles today as one of the fathers of modern radical Islam, al-Husseini has been the subject of a number of modern studies. Scholars such as David Dalin, John Rothmann, Chuck Morse, and others have courageously brought al-Husseini’s actions to light. "Hitler’s Mufti," as many have called him, had a direct hand in some of the darkest moments of the Holocaust, the slaughter of tens of thousands of Christians, and the formation of some of the most hate-filled generations of modern history. Al-Husseini is a testament to the way that evil finds evil.


In 1916, al-Husseini departed the Ottoman Army on disability leave and spent the rest of the war in Jerusalem. Angered by the decision of the Allied victors to deny Arab participation in the discussions leading to the Treaty of Versailles, al-Husseini was even more infuriated by the sudden increase of Jewish immigrants into British-controlled Palestine.  An ardent anti-Semite who hated Jews with a deep fervor, he first came to the attention of the British in 1920 when he organized riots against Jews. Charged with inciting violence that left five Jews dead and another 211 injured, he fled to Syria and was sentenced in absentia to 10 years’ imprisonment.

In April 1921, however, British High Commissioner Sir Herbert Samuel, seeking to achieve some semblance of peace in the Holy Land, granted amnesty to Arab nationalists. Al-Husseini was allowed to return to Jerusalem, and the British officials—disregarding his long record of anti-Semitism—named him Grand Mufti of Jerusalem. This title was granted to a Sunni Muslim cleric, granting him oversight of the holy sites of Islam in Jerusalem, in particular the Al-Aqsa Mosque. For Sunni Muslims, the Grand Mufti is honored as the chief religious authority in Jerusalem. Notably, from the appointment of the first Grand Mufti of Jerusalem in the 1860s, the position was customarily filled by the governing power in charge of Jerusalem.

Once in power in Jerusalem, al-Husseini was appointed by the British to head the newly established Supreme Muslim Council, created to prepare the way for Arab self-governance in Palestine. Al-Husseini took the chance given to him by the appeasement-minded British to call for the deaths of Jews and set out on a campaign of terror against the Jews in Palestine. In subsequent years, al-Husseini was involved in plots to massacre Jews, among them 60 Jewish immigrants in Hebron and 45 more in Safad in 1929. In 1936, he helped lead a rebellion in Palestine against the British. The following year the British condemned al-Husseini (though permitting him to retain the title of Grand Mufti), and he fled to Syria once more. From there he continued to plot against the British control over Palestine.

Soon after the appointment of Hitler as German Chancellor in 1933, the German Consul-General in Palestine, Heinrich Wolff, expressed his belief that many Muslims in the Holy Land would be supportive of the new Nazi regime. This view was confirmed when Wolff met with al-Husseini and other radical local leaders. For al-Husseini, the anti-Jewish policies of the Nazis were appealing, and he hoped for German help in ousting the British from Palestine.

Al-Husseini deepened his outreach to the Nazis in 1937 when he met with two Nazi SS officers, including Adolf Eichmann, one of the architects of the Holocaust in Damascus, Syria. The SS representatives had been sent at the express order of Reinhard Heydrich, the deputy head of the SS under Heinrich Himmler and chief of SS Intelligence and the Nazi security services, including the Gestapo. Heydrich recognized immediately that al-Husseini was a potentially valuable asset for Nazi interests in the Middle East and worked to cultivate him.

Four years later, al-Husseini threw his support to a pro-Nazi revolt in Iraq against the British-backed prime minister, Nuri Said Pasha. Going to Baghdad, al-Husseini issued a fatwa for a jihad against the British. Barely a month later, British troops ended the coup and occupied the country, whereupon al-Husseini fled to Iran.

Al-Husseini reached Rome in October 1941 and began serious discussions with the Mussolini regime. The result was twofold. First, he secured a meeting with Mussolini himself and then completed a practical agreement with the Italians. In return for Axis recognition of an Arab state of a fascist nature that would encompass Iraq, Syria, Palestine, and the Transjordan, he agreed to support the war against Britain. The Italian foreign ministry also urged Mussolini to grant al-Husseini one million lire.

Over the next few days, al-Husseini drafted a proposed statement of an Arab-Axis cooperative effort by which the Axis powers would recognize the right of the Arabs to deal with Jewish elements in Palestine and in the other Arab countries according to their own interests. The declaration was approved by Mussolini and sent to the German embassy in Rome. Pleased with the declaration, al-Husseini was invited to Berlin as an honored and useful guest of the Nazi regime. He arrived in Berlin on November 6 and met with Ernst von Weizsäcker, German secretary of state under Nazi Foreign Minister Joachim von Ribbentrop. Two weeks later, he met with von Ribbentrop himself, a prelude to his triumphant reception on November 28, 1941, with Adolf Hitler.

At their meeting, al-Husseini requested German assistance with the Arab independence movement and Nazi support in the extermination of any Jewish homeland. For his part, Hitler promised to aid that liberation movement, but went still further, promising that the aim of Nazi Germany would be the elimination of all Jews living under British protection once such territories had been conquered. This was described by al-Husseini in his own memoirs:


Our fundamental condition for cooperating with Germany was a free hand to eradicate every last Jew from Palestine and the Arab world. I asked Hitler for an explicit undertaking to allow us to solve the Jewish people in a manner befitting our national and racial aspirations and according to the scientific methods innovated by Germany in the handling of its Jews. The answer I got was: "The Jews are yours." (Ami Isseroff and Peter FitzGerald-Morris, "The Iraq Coup Attempt of 1941, the Mufti, and the Farhud")

Satisfied with his newly concretized relations with the Nazis, al-Husseini chose to remain in the service of the Axis and settled in Berlin in a lavish mansion that had been confiscated from a Jewish family. The Nazis paid him a monthly stipend of 62,500 Reichsmarks (approximately 20,000 dollars), payments that continued until April 1945, when only the fall of Berlin to the Red Army ended Hitler’s financial support. From his post, al-Husseini headed the Nazi-Arab Cooperation Section and helped build a network of German spies across the Middle East through his followers. Scheming for a desired dark future of Nazi-Islamic leadership, the Mufti founded an Islamic Institute in Dresden to provide training for young radical Muslims who would serve as chaplains for his field units and also head out across the Middle East and the world to sow the seeds of jihadism and anti-Semitism.


Scholars have long studied how actively engaged al-Husseini was in the implementation of the Holocaust. There is no question that he supported the aims of the Nazis in perpetrating genocide and believed perversely that all Arabs should join that cause. He declared on German radio on March 1, 1944: "Arabs, rise as one man and fight for your sacred rights. Kill the Jews wherever you find them. This pleases God, history, and religion. This saves your honor. God is with you" (qtd. in Norman Stillman, "Jews of the Arab World between European Colonialism, Zionism, and Arab Nationalism" in Judaism and Islam: Boundaries, Communications, and Interaction: Essays in Honor of William M. Brinner).

According to the testimony of Adolf Eichmann’s chief deputy Dieter Wisliceny (who was hanged for war crimes) the Mufti played a role in encouraging the Final Solution and was a close friend and advisor to Eichmann in the Holocaust’s implementation across Europe. Wisliceny testified further that al-Husseini had a close association with Heinrich Himmler and visited the gas chambers at Auschwitz, where he exhorted the staff to be even more dedicated in its important work.

As Pius was risking his safety and that of the Church in Italy, al-Husseini continued to call for the extermination of all Jews. On November 2, 1943, as the Nazis tried to press forward with the roundup of Italian Jews, the Grand Mufti declared on German radio of the Jewish people, "They cannot mix with any other nation but live as parasites among the nations, suck out their blood, embezzle their property, corrupt their morals."

His last public appearance came in 1962 when he delivered a speech to that conference. He used his final opportunity to speak to the world to call for the ethnic cleansing of the Jews. He died in Lebanon in 1974, a beloved and revered figure among radical Muslims all over the world.

Hajj Amin al-Husseini’s legacy was to inspire generations of terrorists, Islamic jihadists, and such dictators as Saddam Hussein of Iraq. The foremost exemplar of his influence was a young terrorist and distant relative who became one of his most ardent students: Yasser Arafat, the future leader of the Palestinian Liberation Organization.

In late 1942, Heinrich Himmler gave his permission for 10,000 Jewish children to be transferred from Poland to Theresienstadt with the eventual aim of allowing them to go to Palestine in exchange for German civilian prisoners, through the International Red Cross. The plan was abandoned, however, because of the protests of the Grand Mufti.

The following year, al-Husseini blocked the emigration of 4,000 Jewish children and 500 accompanying adults to Palestine that was proposed by the governments of Bulgaria, Romania, and Hungary. The children were sent instead to the gas chambers.

Hentet her:

http://www.catholic.com/magazine/articles/hitlers-mufti

Abbas vedlikeholder arven etter Arafat og holder Muftien høyt:

https://www.youtube.com/watch?v=b1oJx2DwCk8 

Mer om dette tema finnes på denne tråden:  "Netanyahu vs arabiske løgner"

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat4/thread11605302/

Kommentar #2

Geir Wigdel

32 innlegg  2088 kommentarer

Brendberg gir

Publisert nesten 5 år siden

en saklig og realpolitisk redegjørelse for opptakten til dagens eksplosive situasjon i Israel/Palestina-konflikten. Jeg synes det er helt urimelig å forlange at arabiske ledere i tida etter 1.verdenskrig skulle applaudere en utvikling som kunne utradere dem. Selvsagt ville de motarbeide dette, og siden det var utelukket å få støtte fra Storbrittania og Frankrike, for ikke å snakke om USA, hadde de ikke stort andre valg enn å vende seg til Tyskland. Historien har jo til fulle vist at de hadde rett i sin bekymring. For å trekke en litt søkt parallell: Tenk om Norge i 1814 ikke bare ble forespeilet å måtte godta felles konge og utenrikspolitikk med Sverige, men skulle motta 2 millioner svensker som også skulle overta all lokal administrasjon. Dersom norske ledere hadde godtatt slike betingelser uten kamp, kunne vi med rette kalt dem forrædere. Selvsagt ville de tatt opp kampen og søkt støtte der den var å finne.

Men fordi Tyskland under Hitler og nazismen utviklet seg som det gjorde, utnytter noen all kontakt mot tyskland til å stemple, ikke bare lederne, men hele folkegruppen som tvilsomme nazi-medløpere. Dermed har Brendberg fullt belegg for å kalle det Netanyahu driver med for å presse en tørr sitron.

Kommentar #3

Knut Nygaard

488 innlegg  6965 kommentarer

Det er en viss forskjell på

Publisert nesten 5 år siden

å bli ubekvem med tanken på at jøder har et nasjonalt hjemland i Israel og bidra til utryddelse av jøder hvor enn de måtte befinne seg.  Dette britiske protektoratet var jo oppstått som en konsekvens av den 1. verdenskrig. - britene erobret jo området fra det osmanske riket i 1917. 

Det som i korthet skjedde var at britene var så opptatt av å gjøre alle til lags at de lovet seg bort i begge leire.

Bernard Lewis ga i 1999 ut boken "Semites and Anti-Semites:  An inquiry into conflict and prejudice" - her indikerer han at Muftien allerede i 1930 - åra ansporet til the Final Solution:

http://myrightword.blogspot.no/2015/10/was-netanyahu-wrong.html  

Det var en link melllom tysk nazisme, italiensk fascisme og arabisk nasjonalisme.  Husseini hadde hyppig kontakt med det tyske konsulat i Jerusalem etter at Hitler kom til makten og hans øyeblikkelige mål var å bremse etableringen av - i beste fall - sette en stopper for jødiske bosettinger. 

"Beyond that, however, he aimed at much vaster purposes, conceived not so much in pan-Arab as in pan-Islamic terms, for a Holy War of Islam in alliance with Germany against world Jewry, to accomplish the final solution of the Jewish problem everywhere." 

Brendberg's forsøk på å hvitvaske Muftien eller forringe hans betydning i dagens kontekst mislykkes.  Også i 1920-åra var løgner om jøder og  Al-Aqsa som ble brukt som grunn til å drepe tilfeldige jøder.  Husseini gjennomførte pogomer i 1920,1921 og 1929.

Abbas bruker nå igjen Al Aqsa for å dra igang drap på tilfeldige jøder og at det var en plikt å forsvare Tempehøyden med blod - de møkkete jødebeina skulle ikke vandre der.  "We will not allow them, and we will do everything in our power to protect Jerusalem."

https://www.youtube.com/watch?v=n4Mq63fUwEo 


PA Chairman Mahmoud Abbas: “We bless you, we bless the Murabitin (those carrying out Ribat, religious conflict/war to protect land claimed to be Islamic), we bless every drop of blood that has been spilled for Jerusalem, which is clean and pure blood, blood spilled for Allah, Allah willing. Every Martyr (Shahid) will reach Paradise, and everyone wounded will be rewarded by Allah.
The Al-Aqsa [Mosque] is ours, the Church of the Holy Sepulchre is ours, and they have no right to defile them with their filthy feet. We will not allow them to, and we will do everything in our power to protect Jerusalem.”
[Official PA TV, Sept. 16, 2015]

Kommentar #4

Hans Olav Brendberg

63 innlegg  1085 kommentarer

Sitronen er framleis tørr, Nygaard

Publisert nesten 5 år siden

Første verdskrig førde til ein avtale der sionistane og britane i samarbeid skulle gjera eit arabisk Palestina til eit jødisk land. Dette skulle ein gjera gjennom å bruka overmakt.

Denne planen førde – merkverdig nok? – til motstand frå dei som budde i landet, og som risikerte å mista sitt eige land på grunn av denne avtalen. Ikkje berre kristne og muslimar. Også det største jødiske samfunnet i Palestina – i Jerusalem – var mot den sionistiske invasjonen. Men ortodokse jødar held seg vanlegvis langt unna denne verdas politiske renkespel, og sionistane rekna difor med at dei kunne halda desse ortodokse som «gislar» for si sak. Då dei ortodokse fekk ein effektiv politisk talsmann i Jakob Israel De Haan vart han med ein gong myrda av sionistiske terroristar.

Dei britiska administratorane på staden freista finna midlertidige løysingar, og bidra til sjølvstyre slik dei var forplikta til ut frå dei generelle retningslinene i mandatet.

Dette vart kvar gong sabotert av lobbyen si makt i London.

Leiarane i det palestinske samfunnet oppfatta dette som svik – og søkte internasjonale allierte mellom Storbritannias fiendar.

Dette førde til det første store, palestinske opprøret. Eit par tusen palestinske geriljasoldatar freista bryta makta til 50-80 000 britiske tryggleiksstyrkar.

Opprøret vart slege ned med rå maktbruk. Etter at opprøret var slege ned hadde palestinarane mista 5000 drepne. 15 000 var såra.

Jødiske og britiske tryggleiksstyrkar hadde tap: 562 drepne, 550 skadde.

Ei kvar samanlikning mellom dei palestinske leiarane for dette opprøret, og tyskarane si bruk av overlegen militærmakt for å slakta millionar av forsvarslause, sivile jødar er absurd. Så enkelt er det i grunnen.

Så kan ein seia mykje om politisk retorikk i perioden. Dei sionistiske leiarane omtalte jødar i diasporaen som «jordas avskum». Då Churchill fekk melding massesvolten i Bengal (der eit par millionar døydde) spurde han «Kvifor har ikkje Gandhi svelta i hel»? Å skjera retorikk frå perioden ut av kontekst, og nytta dette til å underbyggja «Arafat = Hitler»-likninga er temmeleg meiningslaust.

Når det gjeld opptøyane på tjuetalet er det elles rett at dei råka tilfeldige jødar. Dette var spontane opprør i eit føydalt samfunn. Det ser slik ut – alltid. Grunnen til opprøra var at palestinarane hadde sterk mistanke om at retorikken om at sionistisk kolonisering ikkje skulle gå ut over dei var rein kamuflasje. Historia har gjeve dei rett.

Så finst det liner mellom Hitler, Mussolini og arabisk nasjonalisme. Desse linene går vidare til den revisjonistiske sionistrørsla, som stod sterkt i Polen på same tidspunkt. Og det finst liner mellom fascismen og den britiske appeasmentpolitikken. Eit rasistisk-romantisk manifest som Moses Hess sitt protosionistiske «Roma og Jerusalem» har naturlegvis band til den romantisk-reaksjonære tyske nasjonalismen som nazismen var eit ektefødd barn av. Men Moses Hess fører også vidare i retning Karl Marx og Friedrich Engels.

Det kan i og for seg vera greitt nok å utgreia slike mønster, men det er misbruk å nytta dette til «guilt by assosciation».

Så har naturlegvis Abbas rett i at den heilage gravs kyrkje og al-Aksamoskeen ikkje tilhøyrer jødane. Dei gudshusa som tilhøyrer jødane brukar vanlegvis å bli kalt synagogar.

Kommentar #5

Knut Nygaard

488 innlegg  6965 kommentarer

Ja, det gjør det...hvorfor ble det ikke tatt noe arabisk oppgjør med nazi-innflytelsen?

Publisert nesten 5 år siden
Hans Olav Brendberg. Gå til den siterte teksten.
Så finst det liner mellom Hitler, Mussolini og arabisk nasjonalism

A Jordanian newspaper, Al-Sabil , wrote in 1999, for example, "we must learn from our models, and undertake what is important for our Arab wishes. Hitler has achieved what no Arab has managed to until now: he purified the land of the Jews. Would Hitler and thus resume hope of a liberated Jerusalem. "

When Palestinian police first greeted Arafat in the autonomous areas, she offered him the tribute of salvation Nazi, outstretched right and upstanding arm.

Finally, in 1985, Arafat said he was honored to follow in the footsteps of Mufti Huseyni, and he never misses an opportunity to celebrate his memory and claim his relationship with this character became a national hero.

In 1951, a close relative of the Mufti named Rahman Abdul Rauf el-Qudwa el-Husseini, stood at Cairo University. This student then decided to hide his true identity and registered under the name of "Yasser Arafat". [2]

When George Habash launched its first commando PFLP Rome in 1968, he was a fervent Marxist Leninist and political commitment might seem opposed to this alliance between Nazis and visible PLO. Nevertheless, we shall see, the relationship between the PLO and the extreme left movements never prevented the existence of parallel links with the PLO movements of the extreme right in Europe. Feltrinelli himself (one of the leaders of the Italian revolutionary extreme left of the time) had advised him to internationalize the conflict and "contact with other revolutionary movements" [3] . Habash did not need to adhere to all ideas Feltrinelli to embrace the central point of this perspective, as revealed by one of his statements: "We believe that killing a Jew away from the battlefield is more effective to kill a hundred Jews on the battlefield, because it attracts more attention. " [4]

The historical ties between the Palestinians back to the agreement and the agreements that existed between the Mufti and Nazi Germany. However, one would think that these circumstantial links have changed after the war and the Nuremberg trials, which resulted in a global consensus of public opinion against Nazism.

In 1970, however, the PLO is a newborn movement, ready for any alliance providing him with military and financial support, and this movement is combined with the international extreme right without worrying about the fact that the Nazis as the rejettaient Arabs and Jews.

2. Organizing international fascist

International extreme neo-Nazi right operated from Paris, under the name of European New Order. This group was composed of former Nazis and Nazi sympathizers latest, fascist, former vichissois convinced of Franco and Salazar in Portugal supporters, former fascist Mussolini, and the military junta Greek colonels. Red International and the International called "black", far right, sometimes even operated together, sharing common goals of dismantling democracies. Thus the Italian fascist Prince Valerio Borghese had repeated meetings with the militant communist Feltrinelli in Switzerland in 1971. [5]

The picture is further complicated if the very recent reports of Italian judges on the results of surveys conducted on terrorist movements taking into account that operated in Italy in the 70s. Indeed, reports have highlighted the infiltration systematic of all these movements by CIA agents provocateurs whose obvious purpose was to destabilize democracy in the hope that Italian Italy request help and support in the United States, which was almost achieved in the late 70, when Italy managed to recover in extremis its internal crisis situation. Accordingly, it is clear that the U.S., through the CIA, were fully aware of the links between international neo-Nazi and the Palestinians.

Assistance neo-Nazi and the PLO

The first summit of the international neo-Nazi took place April 2, 1969 in Barcelona. This particular "convention" enjoyed all the blessings of General Franco. Two representatives of the Fatah military wing of the PLO Yasser Arafat, were present. A few months later, the PFLP Habash joined the PLO and Fatah.No doubt that the support received in Barcelona convinced Habash chances of Yasser Arafat and had thus contributed to reconciliation.

At the congress in Barcelona, ​​the Fatah delegates treated him fundraising, organizational needs arms trafficking, and the need for military instructors they found quite naturally in the former Nazi officers. Recruitment of youth Arian was even set up to support Fatah forces, and the establishment of a network of willing to work for terrorist actions in Europe elements. The first propaganda slogans were developed, such as "Long live the glorious Palestinian fighters opposing the imperialsionisme", and "classic anti-Semitic" as fake famous of Zion circulated, and a new book Israel, entitled "The enemy of man."

After the Barcelona conference several military instructors Nazis went immediately to the Middle East to train Palestinians, including Erich Altern, aka "Ali Bella", former regional director of Jewish Affairs of the Gestapo for the region of Galicia. [6]

March 28, 1970, another top of the neo-Nazi International was held in Paris, where a Belgian former SS officer put his party "fully and unconditionally in the service of the Palestinian resistance." This former SS officer was John Robert Debbaudt. [7]

On 16 September 1972, just ten days after the massacre of Israeli athletes in Munich, stood another neo-Nazi summit for the Palestinians in the same city. German police apperamment was not aware of holding the rally, though it was the largest Nazi rally since the war. Italian fascist delegates were also present.They were interviewed on their return to Rome by Sandra Bonsanti. [8] Six hundred delegates applauded Nazi Palestinian delegates for their "exploit". They also distributed them booklets describing as a glorious work the assassination of Robert Kennedy by a Palestinian, Sirhan Sirhan B., whose picture was subtitled "I did it for my country." A second subtitle wore statement: "The real culprit, Zionism, always short."

Another conference "took place March 4, 1974 at the Hilton Hotel in Rome. Colonel Gaddafi sent his Prime Minister Ahmed Jalloud responsible for paying its contribution to neo-Nazi groups. Simultaneously, Kadafi already funding the pro-Palestinian group Carlos in Paris. Group Carlos received smuggled arms supplied by Petra Krause, a Swiss anarchist whose parents had died in the Auschwitz gas chambers, and would ignore all the ramifications of this movement.

Training camps of Palestinians were organized by this neo-Nazi International in the Spanish Pyrenees, and in the Alto Adige Italian (Croun in Malta). Camp Malta Croun in particular was led by Avanguardia Nazionale fascist group, and aimed at "forging Palestinian youth". [9]

From the late 70s, we lose track of links néo-nazis/OLP in favor of the links between the extreme left, Cuba, and the PLO.

Nothing, however, at this point in our investigation, no evidence to suggest that these links, which were not designed as conflicting with the linkages with the extreme left were actually broken. We see that the recent international terrorist attacks in recent years suggest instead a continuation of this collaboration.

VI. Theme of Nationalzeitung and Palestinian propaganda

Following our investigation, we refine our perception of the newspaper Nationalzeitung, Nazi newspaper founded in 1932 and continuing until its release today.

As described above, this newspaper published twice a month ads urging officers and soldiers to join the Nazi training camps PLO fighters in Palestine in the seventies.

The context in which these ads appeared is important, and we must situate the evolution of communication in the log to understand the evolution of the PLO ads in it. The tone and shape will indeed evolve to become the current pro-Palestinian propaganda, whether after this newspaper, or rebroadcast everywhere.

Kommentar #6

Leif GuIIberg

72 innlegg  6375 kommentarer

Holocaustindustrien

Publisert nesten 5 år siden

Blar man litt i historiebøkene - noe som noen spaltister nå gjør - ser man at Netanjahu ikke er den første som gjør den arabiske verden til medskyldige - ja endog får hovedskylden - for masseutryddelsen av jødene. For tyskerne var ikke nazistenes etterkommere, hevdet statsminister David Ben Gurion i 1960, men araberne.

I et brev til president Ronald Reagan i 1982 under Libanon-krigen sammenlignet statsminister Menachem Begin den israelske hærs framrykking mot Beirut for å tilintetgjøre PLO med styrkene som ble sendt til Berlin i 1945 for å eliminere Hitler i sin bunker.

Dr. Norman Finkelsteins påstand (og bok) om "Holocaustindustrien" får fornyet aktualitet takket være israelske statsministre.

Kommentar #7

Hans Olav Brendberg

63 innlegg  1085 kommentarer

Dette byrja

Publisert nesten 5 år siden
Leif GuIIberg. Gå til den siterte teksten.
Blar man litt i historiebøkene - noe som noen spaltister nå gjør - ser man at Netanjahu ikke er den første som gjør den arabiske verden til medskyldige - ja endog får hovedskylden - for masseutryddelsen av jødene. For tyskerne var ikke nazistenes etterkommere, hevdet statsminister David Ben Gurion i 1960, men araberne.

I et brev til president Ronald Reagan i 1982 under Libanon-krigen sammenlignet statsminister Menachem Begin den israelske hærs framrykking mot Beirut for å tilintetgjøre PLO med styrkene som ble sendt til Berlin i 1945 for å eliminere Hitler i sin bunker.

under den etniske reinsinga i 1948, då jødiske kommandantar som var traumatiserte etter andre verdskrig gav palestinske sivile som vart etnisk reinsa skulda for Holocaust.

Allereide Platon peikte jo på at folk som gjer urett hatar sine offer. Det ligg djupt i menneskenaturen. Slik er det jo over alt: Det var ingen som vart utsett for så hatefull retorikk i Tyskland som dei som vart mishandla mest.

Du vil lett finna parallellar i Storbritannia, USA og andre land som står bak overgrep i 1. divisjon.

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3285 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
10 dager siden / 1215 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1057 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
16 dager siden / 876 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
8 dager siden / 803 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
8 dager siden / 617 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
20 dager siden / 558 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 499 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere