Peder K. Solberg

6

Lite overbevisende

Enhver kirke gjør vel i å forsøke å favne alle sine døpte. Ved neste valg burde man ­kanskje nettopp derfor våge å invitere til kirken?

Publisert: 21. okt 2015

Hvem er, og bør være, berettiget til å bidra til læremessig avklaring i en kirke? Er dåpsattest tilstrekkelig, ­eller burde det kreves ytterligere kriterier?­ Spørsmålene har preget debatten både i forkant og etterkant av valget i Den norske Kirke, senest ved Merete Thomassens kronikk «Det irriterende kristenfolket» (Vårt Land 13. oktober) og Espen Ottosens respons 16. oktober.

Ikke bare den norske folkekirken har sine utfordringer når det gjelder styringsstrukturer og medbestemmelse. Dette er gamle og stadig aktuelle problemstillinger på tvers av kirkegrensene, både i nyere kirkesamfunn med «flat» struktur og i de historiske kirkene med en tydelig hierarkisk struktur. Det er ikke vanskelig å argumentere for faren for maktmisbruk, eller finne historiske eksempler på dette, i rammen av ulike alternativer.

LES OGSÅ: Biskop Halvor Nordhaugs innlegg i debatten 

For Martin Luther var enhver som «har steget opp av dåpsvannet» i kraft av sin dåp ordinert til «prest, biskop og pave». Skriften kan ved sin klarhet være den øverste dommer i alle troens saker, og den ­ydmyke troende kan selv ved gransking av Skriften prøve kirkens lære. Sam­tidig fastholdt både Luther og den lutherske tradisjonen nødvendigheten av et læreembete, «for at vi skal komme til denne tro», slik det ­heter i Confessio Augustanas artikkel 5. Bare den rettelig kalte presten skulle offentlig forvalte Ordet og sakramentene (CA 14).

For Luther handlet dette om å unngå maktmisbruk. Om enhver etter eget forgodtbefinnende skulle kunne oppkaste seg til lærer for andre, ville menigheten ligge åpen for de «glupske ulver». Det finnes et spenningsforhold mellom demokratisering og læreautoritet i luthersk tradisjon som historisk har vært løst på ulike måter. Likevel er argumentasjonen for et generelt «dåpsdemokrati» uavhengig av offentlig trostilslutning problematisk, både i luthersk sammenheng og i en videre økumenisk kontekst.

Dåp og trosbekjennelse­ hører sammen i en rekke aktuelle ­bibelske tekster. Denne sammenhengen uttrykkes også konkret gjennom de økumeniske trosbekjennelsene, som har sine røtter i tidlige oldkirkelige dåpsbekjennelser. I det såkalte Lima-dokumentet fra Kirkenes Verdensråd (1982) Dåp, nattverd, embete fremheves den økumeniske betydningen av å fastholde sammenhengen mellom dåp og tro. Her kritiseres også eksplisitt enkelte nord-europeiske folkekirkers ukritiske dåpspraksis, som står i fare for å undergrave denne sammenhengen.

At tro og dåp hører uløselig sammen, både ved selve dåpshandlingen og gjennom troens liv, er god luthersk og økumenisk teologi med bred bibelsk og historisk forankring. Sammenhengen uttrykkes positivt i Den norske kirkes dåpsliturgi, når foreldre og faddere ­pålegges ansvar for å «lære henne/ham/dem selv å be og hjelpe henne/ham/dem til å bruke Guds ord og delta i den hellige nattverd, så hun/han/de kan leve og vokse i den kristne tro.» Den uttrykkes også negativt når man i norske menigheter synger med Luthers egne ord i litaniet: «Kall de frafalne tilbake (til dåpens nåde)».

I norsk sammenheng er det god grunn til å hevde at en pie­tistisk fromhetskultur har bidratt til en problematisk oppdeling mellom «sanne­ troende» og «de andre». Men er en offentlig avvisning av kristen gudstro uproblematisk, når man ­utfordres til å bidra til å utmynte denne troens konsekvenser i lære og praksis?

Historisk og politisk er det mulig­ å forklare hvordan stats- og folkekirken har utviklet sin nåværende ­styringsstruktur og kirkeordning, med en demokratisk plattform basert på medlemskap. Forsøkene på å forsvare den nåværende kirkevalgordningen teologisk og ekklesiologisk er imidlertid lite overbevisende, både i luthersk og økumenisk forstand.

Omsorg for mennesker med en usynlig, svak og sårbar tro er viktig. Enhver kirke gjør vel i å forsøke å favne alle sine døpte. Ved neste valg burde man kanskje nettopp derfor våge å invitere til kirken?

Først publisert i Vårt Land 21.10.2015

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Peder K. Solberg

6 innlegg  131 kommentarer

Til orientering

Publisert rundt 4 år siden

Jeg sendte dette innlegget til VL på lørdag, og har siden ikke hørt noe fra debattredaksjonen. Jeg regnet derfor ikke med at det ville komme på trykk. Det meste av det inkorporerte jeg derfor i en kommentar på tråden under Halvor Nordhaugs innlegg her på verdidebatt. Jeg oppdaget først nå at innlegget både står på trykk i avisen i dag, og også er lagt ut her på verdidebatt. Det er jo fint, selv om det ville vært enda bedre om jeg fikk et hint fra debattredaksjonen ...

Uansett: Jeg har ikke noe imot at debatten fortsetter på Nordhaugs tråd, selv om noen av kommentarene der etter hvert har sporet litt av det som er selve saken i denne omgang.

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
20 dager siden / 5450 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
18 dager siden / 3735 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
20 dager siden / 1315 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
15 dager siden / 1203 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
5 dager siden / 1142 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
15 dager siden / 1054 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
4 dager siden / 1042 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere