Halvor Nordhaug

35

Dåpen, troen og kirkevalget

Det virker autoritært å si til en døpt som fornekter sin tro: Du er en kristen, selv om du ikke vil.

Publisert: 20. okt 2015

Det er mange viktige anliggender i Merete Thomassens innlegg «Det irriterende kristenfolket» (Vårt Land 13. oktober).

Jeg deler hennes frustrasjon over hvordan det på svært kulturbestemte kriterier har vært forsøkt, og kanskje også fortsatt noen steder forsøkes, å beskrive et tydelig identifiserbart «kristenfolk» eller en samling «personlig kristne».

Problemet blir akutt når disse utpekes som kirkens egentlige kjernetropper til fortrengsel som andre som også tror, men i en annen kulturell innpakning og kanskje også på en mer lavmælt og mindre synlig måte enn «kristenfolket».

Etter å ha ryddet unna «kristenfolk» og «personlig kristne» som markører for kristenstanden, stiller hun så spørsmålet: «Hvem er kristne?», og svarer «De døpte. Dette svaret har alltid vært det samme». Og hun har rett. Det er i dåpen vi innlemmes i kirkens og troens fellesskap, helt uten egen fortjeneste og medvirkning. I dåpen blir troen født.

Men dåpen er ingen garanti for at troen består livet gjennom. Det blir for enkelt å operere med formelen: de døpte = de kristne.­ Dersom et døpt menneske fornekter sin kristne tro, og det skjer dessverre, skal vi ­likevel si til vedkommende: Du er en kristen, selv om du ikke vil? For meg virker en slik holdning både ­autoritær og paternalistisk.

Troen kan fornektes, men vanligere er det kanskje at den visner av mangel på lys og luft fordi nådemidlene (Bibelen, bønnen, fellesskapet og nattverden) er fraværende. Troen kan sovne hen, det er en advarsel som Det nye testamente mange steder retter til oss alle.

Så hvem er egentlig de kristne? Ingen av oss skal trekke grensene. Denne innsikten har bare Gud. Men vi vet at tro og dåp hører uløselig sammen. Gjennom dåpen blir troen til, og i troen lever jeg i dåpens nåde.

Thomassen er også innom det nylig avholdte­ kirkevalget: «Kirkevalget har ­aktivert en rekke begreper som signaliserer at noen kristne er kristnere enn andre. At kreti og pleti ble oppfordra til å stemme ved Kirkevalget, ble oppfattet som uhørt av en del. I dette lå det et implisitt budskap: Noen er mer verdige enn andre til å stemme ved kirkevalget. Noen tilhører sentrum, andre periferien. Noen er kristenfolk, andre er det ikke.»

Dette forekommer meg å være en forenklende omgang med et mer kompleks saksforhold. Thomasen skiller her ikke mellom det prinsipielle grunnlaget for kirkedemokratiet, slik dette er utformet i den lutherske tanken om det «allmenne prestedømme»,­ og hvordan dette kirke­demokratiet skal ordnes og ­reguleres i kirkens liv.

Prinsipielt er det allmenne prestedømme det samme som de troendes prestedømme. Det er i kraft av dåp og tro at vi alle har ansvar for kirkens lære og forkynnelse, og kan delta i kirke­styret. Dette blir tydelig i nøkkelordet om det allmenne prestedømme i 1 Pet 2,9: «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys.»

I sitt viktige skrift «Til den kristne adel av tysk nasjon om bedring av kristendommens kår» fra 1520 viser Luther hvordan alle kristne, og ikke bare geistligheten, har ­ansvar for kirkens liv og ledelse. Her viser han nettopp til ordet ovenfor fra 1 Pet 2, i tillegg til andre skriftord. Dette felles ansvaret for kirken skyldes «at vi har én dåp, ett evangelium, én tro og er like kristne alle, for det er bare dåpen, evangeliet og troen som skaper geistlige og et kristent folk». Når han begrunner det allmenne prestedømme kan Luther enten vise både til troen og dåpen, slik som i sitatet ovenfor, eller bare til troen eller bare til dåpen. Begrepene kan skiftes ut og varieres fordi det ene aldri er uten det andre.

Luther erkjenner imidlertid at ikke alle døpte er troende. I et annet skrift fra 1520, «Om Romas pavedømme», skiller han derfor mellom «de to kirker»: Den ene kirken er den sanne og beskrives som «en åndelig, indre kristenhet», mens den andre kalles «en legemlig, ytre kristenhet». Det er altså to kirker i kirken. Noen er faktisk kristenfolk, andre er det ikke. Men Luther advarer mot ethvert forsøk på å skille disse fra hverandre.

Hva betyr alt dette for kirkevalget? Det er bred enighet i vår kirke om at valget gjennomføres slik at alle døpte har stemmerett og er valgbare. Ingen skal avkreves en erklæring om egen tro, her er det bare dåpen som teller. Det betyr ikke at troen er uvesentlig, men at vi ikke verken kan eller skal røkte etter hvem som er troende og hvem som ikke er det. Hvorvidt man selv vil være en kristen kan bare den enkelte selv avgjøre, og ingen andre.

Men – betyr dette at «kreti og pleti ble oppfordret til å stemme ved kirkevalget», slik Thomassen skriver? Ja, det ble de, hvis kreti og pleti var døpte og ønsket å stå for den tro som kirken bekjenner. Men hvis de samme kreti og pleti ikke delte kirkens tro og ikke kjente seg forpliktet av denne, til tross for dåp og kirkemedlemskap, var forutsetningen for deltakelse i kirkestyret gjennom valget heller ikke til stede.

Dette må en luthersk kirke kunne stå for uten å beskyldes for å være pietistisk eller for å målbære interessene til et kleint «kristenfolk» som vokter eget ­revir.

Kirken skal ønske alle velkommen til valg og arbeide for god valgdeltakelse uten å stille andre spørsmål enn om vedkommende er døpt og står i kirkens manntall.

Samtidig skal den ikke legge skjul på at kirkedemokratiets forutsetning er det allmenne prestedømme som er de troendes­ prestedømme.

Først publisert i Vårt Land 20.10.2015

LES OGSÅ: Espen Ottosens innlegg Dåp i stedet for tro?

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Karl Øyvind Jordell

157 innlegg  115 kommentarer

Dåpen eller menighetsrådsmedlemskap som stemmerettskriterium

Publisert rundt 4 år siden

Nordhaug skriver:

"Hva betyr alt dette for kirkevalget? Det er bred enighet i vår kirke om at valget gjennomføres slik at alle døpte har stemmerett og er valgbare. Ingen skal avkreves en erklæring om egen tro, her er det bare dåpen som teller. Det betyr ikke at troen er uvesentlig, men at vi ikke verken kan eller skal røkte etter hvem som er troende og hvem som ikke er det. Hvorvidt man selv vil være en kristen kan bare den enkelte selv avgjøre, og ingen andre.

Men – betyr dette at «kreti og pleti ble oppfordret til å stemme ved kirkevalget», slik Thomassen skriver? Ja, det ble de, hvis kreti og pleti var døpte og ønsket å stå for den tro som kirken bekjenner. Men hvis de samme kreti og pleti ikke delte kirkens tro og ikke kjente seg forpliktet av denne, til tross for dåp og kirkemedlemskap, var forutsetningen for deltakelse i kirkestyret gjennom valget heller ikke til stede.

Dette må en luthersk kirke kunne stå for uten å beskyldes for å være pietistisk eller for å målbære interessene til et kleint «kristenfolk» som vokter eget ­revir.

Kirken skal ønske alle velkommen til valg og arbeide for god valgdeltakelse uten å stille andre spørsmål enn om vedkommende er døpt og står i kirkens manntall.

Samtidig skal den ikke legge skjul på at kirkedemokratiets forutsetning er det allmenne prestedømme som er de troendes­ prestedømme."

Den nest siste setningen er kanskje den viktigste. Den står i motstrid med hva som har vært hevdet fra konservativt hold, at det ikke er akseptabelt at man legger dåpen til grunn for å stå i kirkens manntall. Siden Nordhaug fremtrer som en av de mer konservative biskopene, er dette en viktig avklaring.

Det er lett å være enig i at de som 'ikke delte kirkens tro' ikke burde stemme. Men det var neppe mange slike som stemte, siden valgdeltakelsen var under 17 %. Lederen for Levende folkekirke, Kjøde, antydet i august at mange velgere som ikke følte nær tilknytning til kirken, neppe ville stemme. Han fikk rett, i motstrid med meningsmålinger, som antydet en valgdeltagelse på over 30 %. Men det ville være ønskelig at Kjøde nå bekreftet at den faktiske valgdeltagelsen var akesptabelt lav, sett fra hans synsvinkel.

På ett punkt ville det være fint med en avklaring fra Nordhaug. Han har tidligere, i polemikk med sin kollega i Hamar i bl a (?) Aftenposten, forsvart den valgordning man har i Bjørgvin, hvor velgerne bare får ca halv innflytelse, som følge av at tre medlemmer til bispedømmrådet velges indirekte, gjennom menighetsrådene. Dette fremtrer som en ordning der man kan sies å  "... målbære interessene til et kleint «kristenfolk» som vokter eget ­revir". Og i hvert fall blir det en form for dobbeltkommunikasjon hvis man på den ene siden 'arbeider for god valgdeltagelse', og på den andre siden sier til de døpte at dere er nok fulle medlemmer, men dere får bare lov til å velge halvparten - resten skal velges av enda fullere medlemmer ... .

La meg føye til at dersom man ønsker å sikre at de som stemmer, tilfredsstiller kriterier ut over dåpen, er denne form for valgordning antagelig den eneste praktiske måten å gjøre det på, med mindre man etablerer en medlemsskapskirke. Ønsker Nordhaug å videreføre denne dobbeltheten, eller vil han nå gå inn for at alle representanter velges direkte?

Kommentar #2

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Vi hører om Luther, men våre forfedre var katolikker

Publisert rundt 4 år siden
Halvor Nordhaug. Gå til den siterte teksten.
Luther erkjenner imidlertid

Luther er ikke den verste man kan sitere og kanskje burde han vært sitert oftere i nettopp såkalte lutherske kretser.

Allikevel er lutherdommen et enkelt menneskes oppfatning av tingenes tilstand, og enda til et utbrytersamfunn som er omlag 500 år gammelt.

Spørsmålet er om 500 år egentlig er en litt vel ung tradisjon i denne sammenhengen?

Likeså er spørsmålet om ikke en manns verk er litt tynt å lage teologi på?

I Norge har vi nesten ikke visst om noe annet enn lutherdom i disse siste 500 årene.

Mange av oss blir forundret når vi får vite at kirkene våre som ble bygget før 1500-tallet faktisk var katolske kirker. Våre forfedre var faktisk katolikker, det er vår kristenarv.

Kanskje er det på tide å vrake den lutherske norske kirkemodellen og gå tilbake til våre røtter?

Kommentar #3

Mette Solveig Müller

55 innlegg  4939 kommentarer

Ett folk - en menneskehet....

Publisert rundt 4 år siden
Halvor Nordhaug. Gå til den siterte teksten.
Luther erkjenner imidlertid at ikke alle døpte er troende. I et annet skrift fra 1520, «Om Romas pavedømme», skiller han derfor mellom «de to kirker»: Den ene kirken er den sanne og beskrives som «en åndelig, indre kristenhet», mens den andre kalles «en legemlig, ytre kristenhet». Det er altså to kirker i kirken. Noen er faktisk kristenfolk, andre er det ikke. Men Luther advarer mot ethvert forsøk på å skille disse fra hverandre.

Det handlet vel den gang som nå om å la seg innlemme i samfunnet og bli skrevet opp i kirkeboka; - i "Livets bok" - for etterslekten? Med navnet sitt der er en vel nærmest garantert evig liv? - Det høres innlysende ut, at ikke alle bar fram hovedtankene i troslæra like sterkt? Men at det viktigste var å huske på at de likevel var ett folk! 

Slik går min forståelse i dag. Det er jo veldig interessant hva som ligger i slike gamle skikker?

Vennlig hillsen Mette

Kommentar #4

Halvor Nordhaug

35 innlegg  21 kommentarer

Direkte eller indirekte valg?

Publisert rundt 4 år siden
Karl Øyvind Jordell skriver følgende: På ett punkt ville det være fint med en avklaring fra Nordhaug. Han har tidligere, i polemikk med sin kollega i Hamar i bl a (?) Aftenposten, forsvart den valgordning man har i Bjørgvin, hvor velgerne bare får ca halv innflytelse, som følge av at tre medlemmer til bispedømmrådet velges indirekte, gjennom menighetsrådene. Dette fremtrer som en ordning der man kan sies å "... målbære interessene til et kleint «kristenfolk» som vokter eget ­revir". Og i hvert fall blir det en form for dobbeltkommunikasjon hvis man på den ene siden 'arbeider for god valgdeltagelse', og på den andre siden sier til de døpte at dere er nok fulle medlemmer, men dere får bare lov til å velge halvparten - resten skal velges av enda fullere medlemmer ... ." Til dette har jeg følgende kommentar: Det virker som om Jordell mener at bare direkte valg på Kirkemøtet er demokratisk. Men er det da slik at eksempelvis våre politiske partier, fagbevegelsen og idretten er udemokratiske? Her er det jo ikke direkte valg til deres høyeste organer (landsmøter e.l.) men indirekte ved at de ulike lag eller kretser velger sine representanter. Korrigér meg hvis jeg tar feil. Er da f.eks. Arbeiderpartiet og LO udemokratiske? Direkte valg har sitt fortrinn i at hvert enkelt medlemm har drekte innflytelse på topporganet. Fortrinnet ved indirekte valg er at denne valgformen ivaretar bedre sammenhengen mellom de ulike nivåer i organisasjonen og sikrer ansvarlighet og kunnskap blant dem som sitter i det øverste organet. En kombinasjon av direkte og indirekte valg er derfor en god ordning, slik vi har det bl.a. i Bjørgvin
Kommentar #5

Terje Johs. Johansen

26 innlegg  1906 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden
Halvor Nordhaug. Gå til den siterte teksten.
Gjennom dåpen blir troen til, og i troen lever jeg i dåpens nåde.

Dette er helt feil. Før en dåp må en frelsende tro være betingelsen. Først tro - så dåp. Man døpes ikke som ikke troende og så skal man liksom blir mer og mer troende? Dette hører ingen steds hjemme i bibelens lære. I apgj. 8.36-38 står det: Mens de kjørte langs veien, kom de til et sted hvor det var vann, og hoffmannen sa: Her er det vann. Er det noe til hinder for at jeg blir døpt? Filip svarte: Hvis du tror av hele ditt hjerte kan det skje. Da sa han: Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn. Så lot han vognen stanse, og begge to steg ned i vannet, både Filip og hoffmannen, og Filip døpte ham.

Her bekjente hoffmannen sin tro etter at Filip svarte på hans spørsmål. Hvis du tror av hele ditt hjerte... Troen, frelsende tro, må være betingelsen. Ingen spebarn kan oppnå en tro som de selv må ta ansvar for. Et spebarn kan ikke gripe dette, for i dåpen er forutsetning for tro. Troen kommer av forkynnelsen, og troen kommer av hørelsen. Dåpen er jo ingen renselse fra synd, for det er Jesu blod som gjør. Derfor må vedkommende tatt i mot Jesus som sin frelser før han døpes. Dåpen er en god samvittighets pakt mellom oss og Faderen. Vi dør fra vårt eget gamle jeg da vi tar i mot frelsen. Når en da er død, må vedkommende begraves, og samtidig så oppstår han igjen for å vandre et nytt liv med Jesus. Dåpen er en pakt som du og jeg inngår med Herren. Både makter og myndigheter i denne verden og i den åndelige verden bevitner dette. Denne pakten bevitner at vi vil følge Jesus. Dette må skje kun på din egen bekjennelse. Ingen andre kan bekjenne for deg en slik handling.

Kommentar #6

Asgeir Remø

12 innlegg  329 kommentarer

Mulig merkelig praksis i medlemsorganisasjon

Publisert rundt 4 år siden
Karl Øyvind Jordell. Gå til den siterte teksten.
Kirken skal ønske alle velkommen til valg og arbeide for god valgdeltakelse uten å stille andre spørsmål enn om vedkommende er døpt og står i kirkens manntall.

Samtidig skal den ikke legge skjul på at kirkedemokratiets forutsetning er det allmenne prestedømme som er de troendes­ prestedømme."

Den nest siste setningen er kanskje den viktigste. Den står i motstrid med hva som har vært hevdet fra konservativt hold, at det ikke er akseptabelt at man legger dåpen til grunn for å stå i kirkens manntall.

Jordell kan i det siterte oppfattes slik at han skriver at det "har vært hevdet fra konservativt hold" at en ved valgurnen skal stille "andre spørsmål enn om vedkommende er døpt og står i kirkens manntall". Det virker svært upraktisk og i tillegg som et merkelig fenomen i en medlemsorganisasjon. Viss dette er riktig forståelse av Jordells utsagn, kan han i så fall vise til noen slike påstander?

.

Ellers observeres det at for tiden synes det mest interessante og omdiskuterte med dåpen i Den norske kirke å være om den kvalifisererer til å stå i valgmanntallet. Vi bør begynne å spørre oss om dette fører til en forskyvning av oppmerksomheten bort fra dåpens kristne innhold. 

Biskop Nordhaugs innlegg har ansatser i retning av å få fokus tilbake til dåpens kristne innhold. Denne leseren blir likevel sittende igjen med et spørsmål. Det knytter seg til at den forhenværende katolske klosterbror Martin Luther blir en så sentral referanse. Skulle vi ikke klart å besvare spørsmålene med skriften alene, eventuelt med støtteargument fra bekjennelsen? I stedet benyttes støtteargument fra Luthers mange skrifter som tillegger den anførte passasjen fra første Peters brev å uttale seg om dåpen, et ord som ikke finnes i teksten. Har den lutherske kirken kvittet seg med den katolske tradisjonen for å sitte igjen med en snevrere luthersk tradisjon, - alene? 

Kommentar #7

Karl Øyvind Jordell

157 innlegg  115 kommentarer

Halvhjertet demokratireform i Bjørgvin+++

Publisert rundt 4 år siden

Jeg har ikke grunnlag for å korrigere Nordhaug angående hans eksempler på ordninger med indirekte valg - det er mange organisasjoner som har slike valgordninger. Hvis Den norske kirke var en tilsvarende medlemsskapsorganisasjon, kunne indirekte valg ha mye for seg. Og det finnes uansett argumenter for, slik det fremgår av Nordhaugs tilsvar.

Men kirken er ikke en medlemsorganisajson på lik linje med f eks politiske partier, som ofte holder sine valg på egne generalforsamlinger/nomiinasjonsmøter, med mer eller mindre hemmlig avstemning (slik også kirkevalget dessverre ble mange steder).  Likevel hadde man lenge en ordning med indirekte valg: alle lege representanter i bispedømmråd, og dermed Kirkemøtet, ble valgt gjennom menighetsrådene -  med minimal valgdeltagelse.

Demokratireformen skulle endre dette. Jeg har tidligere gitt uttrykk for at jeg har en fornemmelse av at tilslutningen til reformen har vært noe halvhjertet i deler av kirken, særlig de deler som Nordhaug sokner til, derfor var det gledelig at han så klart betonet "... god valgdeltakelse uten å stille andre spørsmål enn om vedkommende er døpt og står i kirkens manntall".

Pussig nok er altså halvhjertetheten institusjonalisert i fire bispedømmer, hvor velgerne bare får velge fire av sju. Kombinasjonen kan som sagt ha visse fordeler. Ulempen er først og fremst at man dobbeltkommuniserer - man sier man vil ha valgdeltagelsen opp, men man unndrar velgerne 3/7 av deres innflytelse.

Fremfor å sammenlike med medlemsorganisasjoner, kan det ha noe for seg å sammenlikne med andre offentlige valg. Alle valgordninger er ikke like demorkatiske. Tidligere president Carter sier at amerikanske valg ikke ville bli godkjent av hans organisasjon, som overvåker valg i andre land. I England medfører enmannskretser at partier med stor oppslutning ikke får et tilnærmelsesvis proporsjonalt antall mandater.

Det norske idealet er nettop proporsjonalitet, derfor har vi utjevningsmandater ved stortingsvalg. Den går ikke an å få proporsjonalietet i enmannskretser, og det er vanskeligere å få det i firemannskretser, sammenliknet med sjumannskretser.

Og egentlig har valgordningen i Bjørgvin mm tatt opp i seg en mild versjon av et av de verste trekk ved amerikansk valgordning, nemlig tilskjæring av valgkretser, til fordel for visse grupper. Når man nemlig får en offentlig firemannskrets, og en lukket tremannkrets, er det sannsynlig at flere konservative kandidater vil bli valgt, enn om man valgte alle i full åpenhet. (Det kan man jo nå sjekke empirisk, i desember.)

Ordningen i Bjørgvin mm er også beslektet med et annet negativt trekk ved amerikanske valg, nemlig tester eller prøver for å kunne stemme. Slike ordninger er vel nå ulovlige, og i kirken utsettes ikke velgerne for valg-katekese. Men det at tre mandater velges av den indre krets, har et visst snev av slike ordninger.

Hensikten med å ta opp dette var imidlertid å sjekke om Nordhaug, som har signalisert at han overveier å skifte standpunkt hva angår vigsel av likekjønnede, også er innstilt på å skifte standpunkt hva angår valgordninger. Det er mulig en videre debatt kunne medføre en slik omvendelse. Men det er kanskje ikke bryet verdt, fordi det vel ligger i Åpen folkekirkes program at den halvhjertede (eller egentlig firesjudelshjertede) versjonen av demokratireform har hatt sin (korte) besøkelsestid i Bjørgvin+++,  og skal avskaffes.

Kommentar #8

Johannes Taranger

7 innlegg  626 kommentarer

Frelse i dåpen ??

Publisert rundt 4 år siden

Med all respekt for Halvor Nordhaug, og hans syn på dåpen må jeg dessverre si at han er på ubibelsk grunn her. Som så mange andre ser det ut til at han setter tradisjonen over Bibelens lære som er utvetydig på dette. Les i Ap. gj. hvordan urkirken praktiserte dåpen. Hva skriver Paulus om saken ? Jeg ser lite bibelsitater fra disse skriftene i innlegget. Urkirken praktiserte troende dåp. Det ser vi klart i flere sammenhenger. Med full neddykkelse, baptsismo  som det heter på gresk. Det forundrer meg mye at tradisjonen sitter så fast i det norske folk. Man døper sine barn og senere konfirmerer dem. Er dette etter Bibelens anvisnnger ?? Neppe. Man lover i dåpen i kirken å oppdra sine barn i den kristne tro. Gjør de fleste det ?? Neppe. Dette minner jo om hykleri. Det blir bare en "vakker seremoni" Når man setter tradisjonen, som jo baseres på den katolske kirke, og senere Luther, over en tydelig praksis beskrevet i Bibelen , blir det jo naturligvis kaos. Man hastedøper barn som står i fare for å dø. Hvilket Gudsbilde er det da man frambringer. En Gud som sender små udøpte barn i fortapelsen. Hvor langt ned skal vi komme ?? Paulus sier i Ef. 2,8 " For av nåde er dere frelst,ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave . Det hviler ikke på gjerninger for at ingen skal rose seg"  Dåpen er ifølge dette en gjerning vi gjør, og den frelser jo ingen. Dåpen kommer etter troen som en lydighetshandling . Man blir "begravet" og står opp til det nye livet.

Mark. 16,6 " Den som tror og blir døpt skal bli frelst. Men den som ikke tror skal bli fordømt"

Man ser her tydelg rekkefølgen. Tro først. Så dåp. En baby kan ikke tro. Man kan heller ikke tro på hans vegne. Det er personlig

Så jeg er meget forundret at man setter tradisjonen foran Bibelens lære. Jeg oppforder herved å lese alt som står om dåp og frelse i blant annet Apostlenes gjerninger og påfølgende brev av Paulus. Da får man se noe helt annet enn det tradisjonen og det som læres i Den Norske Kirke 

Kommentar #9

Peder K. Solberg

6 innlegg  131 kommentarer

Noen historisk lutherske og aktuelle økumeniske perspektiver

Publisert rundt 4 år siden
Asgeir Remø. Gå til den siterte teksten.
Ellers observeres det at for tiden synes det mest interessante og omdiskuterte med dåpen i Den norske kirke å være om den kvalifisererer til å stå i valgmanntallet. Vi bør begynne å spørre oss om dette fører til en forskyvning av oppmerksomheten bort fra dåpens kristne innhold.

Biskop Nordhaugs innlegg har ansatser i retning av å få fokus tilbake til dåpens kristne innhold. Denne leseren blir likevel sittende igjen med et spørsmål. Det knytter seg til at den forhenværende katolske klosterbror Martin Luther blir en så sentral referanse. Skulle vi ikke klart å besvare spørsmålene med skriften alene, eventuelt med støtteargument fra bekjennelsen? I stedet benyttes støtteargument fra Luthers mange skrifter som tillegger den anførte passasjen fra første Peters brev å uttale seg om dåpen, et ord som ikke finnes i teksten. Har den lutherske kirken kvittet seg med den katolske tradisjonen for å sitte igjen med en snevrere luthersk tradisjon, - alene?

Spørsmålene debatten reiser, for eksempel i det siterte fra Asgeir Remø, fortjener også å løftes ut i en videre økumenisk kontekst. Debatten vikler seg lett inn i tekniske valgdetaljer, likevel med spredte henvisninger til luthersk teologi. Den synes samtidig stadig å foregå på et anakronistisk nivå, der man i liten grad løfter blikket mot den faktiske pluralistiske kirkevirkeligheten.

 

Historisk og politisk er det mulig å forklare hvordan stats- og folkekirken har utviklet sin nåværende styringsstruktur og kirkeordning. Forsøkene på å forsvare kirkevalgordningen teologisk og ekklesiologisk ved å sette likhetstegn mellom de døpte og de troende er imidlertid lite overbevisende, både i luthersk og økumenisk forstand.

 

For det første: Det ligger en forutsetning i tanken om døpt = kristen = stemmeberettiget som allerede i utgangspunktet må forankres i en historisk og forgangen katolsk eller statskirkelig enhetskultur.

 

Selv om man velger å begrense «de døpte» til dem som er døpt i rammen av den norske kirke, var slett ikke alle disse stemmeberettiget ved valget. Heller ikke alle døpte som bekjenner seg til kristen tro. Heller ikke en bekjennelse til luthersk tro var tilstrekkelig for å kunne bidra til valget. Vi er ganske mange som er døpt i den norske kirke, som nå tilhører andre kirker og kirkesamfunn. Det er da også helt naturlig at vi dermed har mistet stemmeretten ved kirkevalget. Vi har tatt et aktivt valg om å tilhøre et annet trosfellesskap. I mangelen på stemmerett i Dnk ligger det en gjensidig anerkjennelse av kirkelig avgrensning utover dåpsattesten.

 

De fleste vil forstå at det å teste troen på vei inn i valglokalet verken er mulig eller ønskelig. Det skal også sies at ikke bare den norske folkekirken har sine utfordringer når det gjelder styringsstrukturer og medbestemmelse. Dette er gamle og stadig aktuelle problemstillinger på tvers av kirkegrensene, både i nyere kirkesamfunn med «flat» struktur, og i de historiske kirkene med en tydelig hierarkisk struktur. Det er ikke vanskelig å argumentere for faren for misbruk av innflytelse og makt, eller finne historiske eksempler på dette, i rammen av ulike alternativer.

 

Demokrati og autoritet

Den norske kirke har både en demokratisk og en hierarkisk struktur, som kan sies å ha sine historiske røtter tilbake til reformasjonens første tid. Likevel synes en del av dagens referanser til «det lutherske» å havne i en slags selvrefererende diskurs, der både det historisk lutherske og det økumeniske blikket på dåpsteologi og ekklesiologi kommer lite til orde.

 

For Martin Luther var enhver som «har steget opp av dåpsvannet» i kraft av sin dåp ordinert til «prest, biskop og pave». Skriften kan ved sin klarhet være den øverste dommer i alle troens saker, og den ydmyke troende kan selv ved gransking av Skriften prøve kirkens lære. Samtidig fastholdt både Luther og den lutherske tradisjonen nødvendigheten av et læreembete, «for at vi skal komme til denne tro», slik det heter i Confessio Augustanas artikkel 5. Bare den rettelig kalte presten skulle offentlig forvalte Ordet og sakramentene (CA 14).

 

For Luther handlet dette om å unngå maktmisbruk. Om enhver etter eget forgodtbefinnende skulle kunne oppkaste seg til lærer for andre, ville menigheten ligge åpen for de «glupske ulver». Det finnes et spenningsforhold mellom demokratisering og læreautoritet i luthersk tradisjon som historisk har vært løst på ulike måter. Et generelt «dåpsdemokrati» uavhengig av offentlig trostilslutning er likevel neppe mulig å forsvare prinsipielt som selvinnlysende luthersk ekklesiologi. Også i en videre økumenisk sammenheng er dette problematisk. 

 

Dåp og tro

Dåp og trosbekjennelse hører sammen i en rekke aktuelle bibelske tekster. Denne sammenhengen uttrykkes også konkret gjennom de økumeniske trosbekjennelsene, som har sine røtter i tidlige oldkirkelige dåpsbekjennelser. I det såkalte Lima-dokumentet fra Kirkenes Verdensråd (1982) Dåp, nattverd, embete fremheves den økumeniske betydningen av å fastholde sammenhengen mellom dåp og tro. Her kritiseres også eksplisitt enkelte nord-europeiske folkekirkers ukritiske dåpspraksis, som står i fare for å undergrave denne sammenhengen.

 

At tro og dåp hører uløselig sammen, både ved selve dåpshandlingen og gjennom troens liv er, i tråd med hva Norhaug hevder, god luthersk og økumenisk teologi med bred bibelsk og historisk forankring. Sammenhengen uttrykkes positivt i Den norske kirkes dåpsliturgi, når foreldre og faddere pålegges ansvar for å «lære henne/ham/dem selv å be og hjelpe henne/ham/dem til å bruke Guds ord og delta i den hellige nattverd, så hun/han/de kan leve og vokse i den kristne tro.» Den uttrykkes også negativt når man i norske menigheter synger med Luthers egne ord i litaniet: «Kall de frafalne tilbake (til dåpens nåde)».

 

Valg i kirken

I norsk sammenheng er det god grunn til å hevde at en pietistisk fromhetskultur har bidratt til en problematisk oppdeling mellom «sanne troende» og «de andre». Men er en offentlig avvisning av kristen gudstro uproblematisk, når man utfordres til å bidra til å utmynte denne troens konsekvenser i lære og praksis? Jordell skriver «Det er lett å være enig i at de som 'ikke delte kirkens tro' ikke burde stemme.» Men er det ikke nettopp dette Espen Ottosen har holdt frem, og som han har fått mye pepper for, endog blitt beskyldt for donatisme?

 

Enhver kirke gjør vel i å forsøke å favne alle sine døpte, og etter beste evne inkludere mennesker med en usynlig, svak og sårbar tro. Ved neste valg burde man kanskje nettopp derfor våge å invitere til kirken?

Kommentar #10

Terje Johs. Johansen

26 innlegg  1906 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden

Luther drev med barnedåp, men i 1528 uttalte han seg på følgende måte: " Dåpen er ikke hjelp for noen, heller ikke skal den gis til noen uten at vedkommende tror selv, og uten personlig tro. Han sa videre at hvis et barn ikke kan tro, var det hans mening at de aldri mer døpte et barn, og at de sluttet med dette snarest slik at de ikke hånet og spottet den høyeste Gud med slike grunnløse narrestreker og gjøgleri". Sitat slutt!

Jeg tror ikke Luther sluttet med dette uansett overbevisning han hadde i denne saken. Men når han kunne si slikt, hvorfor drasser DNK med denne forfalskede læra i dag? Et spedbarn kan ikke tro. De skjønner knapt at de eksisterer, og enda forlanger kirken at disse små skal døpes. Nå må den religiøse kirken våkne opp for bedraget.

Kommentar #11

Karl Øyvind Jordell

157 innlegg  115 kommentarer

Litt mer om stemmerett, lite om Luther og dåpen

Publisert rundt 4 år siden

Det er kommet noen kommentarer til mine innlegg: Og siden vi for en gangs skyld synes å ha en tråd med helt ut seriøse innlegg, skal jeg kommentere dem. Jeg overlater til andre å kommentere dåps-spørsmål og Luthers teologi, siden jeg bare er smalsporsteolog, riktignok fra Menighetsfakultetet, og endog med ren laud til mellomfag … .

 Remø (kommentar nr 6 ) skriver følgende:

«Jordell kan i det siterte oppfattes slik at han skriver at det "har vært hevdet fra konservativt hold" at en ved valgurnen skal stille "andre spørsmål enn om vedkommende er døpt og står i kirkens manntall". Det virker svært upraktisk og i tillegg som et merkelig fenomen i en medlemsorganisasjon. Viss dette er riktig forståelse av Jordells utsagn, kan han i så fall vise til noen slike påstander?»

Jeg tror denne kryssklippingen av sitater fordreier det jeg skrev – jeg er enig med Solberg (kommentar nr 9), som skriver «De fleste vil forstå at det å teste troen på vei inn i valglokalet verken er mulig eller ønskelig.»

Men tanken om å stille krav til medlemmene ut over dåpen, har vært fremmet av flere, mener jeg å huske. I følgende sitat siterer Simonnes (Verdidebatt 4.9.)Bakkevig, og gir så uttrykk for et synspunkt som synes å innebære krav slike krav:

««Simonnes ser heller ikke ut til å ha ­registrert at det til nå ikke er noe kirkemøte eller noen kirkeleder som har tatt til orde for å avgrense muligheten for valgdeltagelse for døpte medlemmer», skriver Bakkevig. Nettopp. Hensikten med kommentaren var å utfordre til at kirkens ledere begynner å nærme seg temaet.»

Litt mer til Solberg (kommentar nr 9): Han refererer til en kommentar jeg har til Nordhaug, og kommenterer så ang Ottosen:

«Jordell skriver «Det er lett å være enig i at de som 'ikke delte kirkens tro' ikke burde stemme.» Men er det ikke nettopp dette Espen Ottosen har holdt frem, og som han har fått mye pepper for …».

Her er min oppfatning at Ottosen ofte gjør seg fortjent til pepper, men ikke all pepper er like fortjent. I en eller annen sammenheng, jeg tror det var i Aftenposten, skrev han imidlertid, antagelig påvirket i uheldig retning av Vårt Lands meningsmåling, som om valget ville bli avgjort av horder av ateister. Det ble det ikke – som før fremholdt, i samsvar med hva Ottosens meningsfelle Kjøde hadde forutsagt, for ikke å si profetert.

I forlengelsen av dette – kunne debattredaktøren eller en annen i Vårt Land redegjøre for hva som var galt ved meningsmålingen? Det var ikke Vårt Land som laget den, men man publiserte den, og avisen har dermed et visst ansvar for å klargjøre hva som gikk så veldig galt.

Kommentar #12

Greta Aune Jotun

166 innlegg  1181 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden
Lilli Spæren. Gå til den siterte teksten.
Kanskje er det på tide å vrake den lutherske norske kirkemodellen og gå tilbake til våre røtter?

Våre røtter er ikke Den katolske kirke, men Kristus og de aller første kristne menigheter. Den katolske kirke har beveget seg langt fra Kristi evangelium, og kan med sin pavehyllest, Maria-tilbedelse, (skyts)engle-tilbedelse, helgendyrkelse, gifteforbud for prester o. a. kalles en forførende kirke; paven en den falske profet. 

Kommentar #13

Daniel Krussand

21 innlegg  2002 kommentarer

Troen, - ikke dåpen.

Publisert rundt 4 år siden

Omvendelse tro og frelse er det eneste som teller.  Så kommer dåpen for den som bekjenner at Jesus er Herre, - en dåp til døden, forat syndelegemet skal begraves.  Dette forkynner ikke Dnk.  Kirken og Luthersk teologi er bare så trist.  Kirkevalg også, Jesu menighet på jord ledes ikke demokratisk!  I tillegg til denne vranglære forkynner nå kirken syndenes tillatelse.  

Kommentar #14

Tore Holte

15 innlegg  131 kommentarer

DEN KRISTNE ER FØDT PÅ NY, DØPT, OMSKÅRET OG SALVET

Publisert rundt 4 år siden

Johannes og Disiplene døpte folk til omvendelse. Dette er basert på tro. Det er jo ikke slik at voksne folk bare faller inn I en dåp. Er troen sterk og alt ligger til rette for det skal man motta DHÅ I denne dåp. I praksis handler det om en ny fødsel, det å bli født I lyset. Den kristne er med andre ord født på ny, døpt, omskåret og salvet. Da må det vel være “Kandidaten” som er den troende?

Da Jesus ble døpt åpnet himmelen seg og Guds ånd kom ned over ham (Matt 3:16) Denne ånd skal den som døpes riktig også få.«Det begeret (den ånd) jeg drikker, skal dere drikke, og den dåpen jeg døpes med, skal dere bli døpt med. (Mark 10:39)

Jesus var mester/lærer, og disippel betyr elev. Jesus sier at også en disippel kan bli en mester. Det er samme prinsippet som I moderne “svennebrev” en svenn kan bli lik sin mester og selv lære opp andre. Jesus er en modell til etterfølgelse. Han sier at den som følger ham vil bli som ham, og kan til og med kunne gjøre større gjerninger en ham. Jesus viser en vei vi skal gå, og hvordan vi beveger oss frem på denne utviklings vei..

Når Jesus kalles Kristus, så betyr det salvet, som igjen betyr opplyst. ordet “kristen”, har sin opprinnelse i det latinske navnet Christianus, «kristen». Dette kommer igjen fra det greske ordet christós som er en oversettelse av det hebraiske masjiah, som betyr «salvet».

I Filip evangeliet som er utelatt av bibelen står det følgende; - salvingen er større enn dåpen, for det er ved ordet “Salving” (Chrism) at vi blir kalt “kristne” og ikke på grunn av ordet “dåp”. Og det er på grunn av salvingen at “Kristus” har sitt navn.

Salvelse forbindes med opplysthet og innvielse I sannheten og Guds mysterier. I åpenbaringen står det at vi trenger salve på øynene for å se og forstå. (Åp 3,18 ) Dette handler ikke om noen mirakelsalve på tube, men er en allegori for det åfå“åpnet øynene” for de åndelige ting, og dette kan bare gjøres ved Guds ånd.

Når noen en ganger blitt opplyst og har smakt den himmelske gave og fått del i Den hellige ånd, har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, da er det umulig å fornye dem så de igjen vender om. De korsfester Guds Sønn på nytt og gjør ham til spott. (Hebr 6,4)

Jesus fra Nasaret ble salvet av Gud med Hellig Ånd og kraft, Apg 10,38 Denne salvelsen skal også den kristne få.

Men salven dere har fått fra ham, blir værende i dere, så dere trenger ikke opplæring fra noen. For hans salve lærer dere om alt, og den er sann og uten løgn. Bli da i ham, slik den har lært dere. (1 Joh 2,27)

Men dere er alle salvet av Den hellige og kjenner sannheten.1 Joh 2,20

Gud er den som grunnfester både oss og dere i Kristus, og som har salvet oss. Han har også satt sitt segl på oss og gitt oss Ånden som pant i våre hjerter. 2 Kor 1,21

For hvert menneske skal saltes med ild, Mark 9,49

LYSETS BARN - De kristne kalles lysets barn.

For dere er alle lysets barn og dagens barn. Så la oss ikke sove som de andre, men være våkne og edru!(1. Tess 5:5)

Johannes sier; Jeg døper dere med vann til omvendelse. Jesus skal døpe dere med Den hellige ånd og ild. (Matt 3:11)Hvilken ild?

Vær uklanderlige og rene, Guds barn uten feil, midt i en vrang og fordervet slekt. Dere skinner blant dem som lys i verden. (Filip 2:15)

En kristen skal med andre ord skinne som et lys I verden, et lys av godhet, kjærlighet og Guds visdom, et sant og rettskaffent menneske som skiller seg ut blant de andre?

I i ham er gjort rike på alt, på all lære og all kunnskap, likesom Kristi vidnesbyrd er blitt rotfestet i eder(1. Kor 1:4) Det nye mennesket må kjenne sine røtter..

Så ikke bare medfører en riktig dåp at vi dør med kristus og står opp I en oppstandelse lik hans, men de som hører Kristus til, har også korsfestet sin onde natur med dens lidenskaper og lyster (galaterne 5:24)

Og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, er meg ikke verd. (Matt 10,38) For i dåpen ble dere begravet med ham, og i den ble dere også reist opp med ham. Lev da i ham, vær rotfesteti ham og bygd på ham! (2.Kol 2:12)

Den som tror på meg, fra hans indre skal det renne strømmer av levende vann.» Dette sa han om den Ånd de som trodde på ham, skulle få. (Joh 7,38)

Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, (Joh 14.12)Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere. (Joh 14:26)

Således gir disse ord liten mening; I dåpen blir troen født.

Troen kommer lenge før dåpen. Ved tro lar man seg døpe

I dåpen blir det levende ordet I deg født, Kristus, Guds lys.

For dere er født på ny, ikke av forgjengelig sæd, men av uforgjengelig, ved Guds levende ord som er og blir.(1. Peter 1:23)

Morgenstjernen Kristus, Guds ord, stiger opp I hjertet på den som mottar DHÅ I dåpen. (2 Pet 1,19) For som det står I kapitlet “Forent med Kristus I dåpen”; Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans.

Jesus sier; Og jeg vil gi ham morgenstjernen. (Åp 2,28)

Som er seg selv, Guds ord!

Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjernen.» (Åp 22,16)

Jesus sier selv at hans familie (de kristne) er de som er døpt og har mottatt DHÅ; (Matt 12,47) De som hører ordet og lever etter det.

I ham blev dere omskåret med en omskjærelse som ikke er gjort med hender, men ved avklædningen av kjødets legeme, ved Kristi omskjærelse, (Kol 2:11)

Denne avkledningen sammenlignes med en såkalt “Ut av deg selv opplevelse” og hvor sjelen eller ånden I deg kan skue ditt eget liv fra utsiden, eller himmelriket fra innsiden. Noe skilles fra kroppen din for et kort øyeblikk og du ser “med andre øyne”. I en slik tilstand skal man kunne se livet sitt I revy, men også selve livet og skapelsen.

På en måte kan man si at dette handler om å fjerne sløret fra vårt hode, og har ingen ting med fysisk omskjærelse av forhud å gjøre

Ja, også i dag ligger sløret over deres hjerter hver gang det blir lest fra Moseloven. Men når de vender om til Herren, blir sløret tatt bort. Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd. (2. Kor 3:15)

Troen er forløper til visshet, til erkjennelse. Fra barnekår til voksen, fra stykkevis og delt, til fullkomment og helt, fra ung til gammel og vis. Det er den sanne livets skole og en vekstprosess. Fra ufullkomment til fullkomment menneske.

Se også;

Den gamle og den nye pakt (Galaterbrevet 4) Det gamle og det nye mennesket (Efeserbrevet 4)

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 5391 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
17 dager siden / 3730 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
18 dager siden / 1300 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1177 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
13 dager siden / 1013 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
4 dager siden / 959 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
6 dager siden / 942 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere