Katolikker og kritikk

I Vårt Land 6. oktober gir Ola Tjørhom meg svar på tiltale. Og svaret er, ikke uventet, mye ­lenger enn «tiltalen» og beveger seg langt utenfor denne. Alle som har lest hva jeg skrev, med sitatene fra Tjørhoms bok, fornemmer den grunnleggende mangel på tillit han har til sin kirke og dens leder.

Denne mistillit bekreftes også i hans svar til meg. Mer behøver jeg egentlig ikke å si. Men jeg gjentar: Ekteskapet mellom mann og kvinne er et sakrament, og som sådant kan ingen pave ­
enkelt rokke ved det. Det ligger fast. Men som pave Frans har vært inne på, bør man møte oppriktige katolikker, ikke minst homo­file som ut fra sin natur strever med dette sakra­ment, med langt større over­bærenhet og omsorg enn man tradisjonelt har gjort. Det samme kan sies om fraskilte som er i et nytt, varig forhold.

Tjørhom trekker inn prevensjonsforbudet, som jeg overhodet ikke omtalte eller hadde i tankene. 
For ordens skyld kan nevnes at jeg ikke deler min kirkes oppfatning av forbudet mot «kunstig» ­prevensjon. Det kan også være andre sider ved ­kirkens praksis jeg stiller meg kritisk eller tvilende til. Men det blir ingen hovedsak for meg. For jeg har grunnleggende tillit til og respekt for den katolske 
kirkes intensjoner og langsomme reformlinje, vel vitende om at det alltid har vært trosfeller som ved sine liv har tatt vare på den sannhet kirken 
dypest sett forvalter. Og det er derfor kirken, til tross 
for svikt og feilsteg, har overlevd i nærmere to tusen år.

Tjørhom siterer Gertrud von le Fort: «Den som ikke lider på grunn av kirken, 
elsker den ikke». Som jeg forsøkte å få frem, passer både Ørnulf Ranheimsæter og Jon Fosse til denne karakteristikken. Og vi er mange som lider ved hvert alvorlig feilsteg som avsløres i kirken, enten det er prester som forgriper seg på barn, maktmisbruk eller annen klerikal svikt. Det kaller oss til bønn og internt arbeid for å bedre forhold det kan gjøres noe med.

Og det er da heldigvis mange lyspunkter for tiden, 
ikke minst pave Frans’ modige, internasjonale opptreden. For Tjørhom blir de kirkelige problemer så overveldende at de fører til «økende lengsel tilbake til lutherdommens sjenerøse åpenhet». Gjør han alvor av returen, vil han sikkert bli mottatt med åpne armer av en vidåpen folkekirke, for ­tiden full av konflikter og strid. Men det er kanskje tiltrekkende.

Først publisert i Vårt Land 9.10.2015