Dødshjelp er kapitulasjon- ikke frihet

Torsdag arrangerer vi i Menneskeverd en samtalekveld på Litteraturhuset i Oslo om autonomi og valgfrihet. Frihet er et gode. Samtidig spør vi: Med informert samtykke i helsetjenesten, fosterdiagnostikk og aktiv dødshjelp som eksempler - når leder økt selvbestemmelse til økt frihet? Og når leder valgene til ufrihet og tvang? Et av kveldens temaer er Frihet- den største og høyeste livsbetingelse. Fra et liberalt perspektiv er det kun det som direkte skader andre mennesker og innskrenker deres frihet, som bør være forbudt. I forlengelsen av dette vil noen derfor gå inn for å legalisere aktiv dødshjelp, men bare under streng regulering, og da kun for eldre som har dødelig sykdom og som har kort forventet levetid.

Dødshjelptilhengere begrunner dette med å respektere enkeltmenneskers ønsker. Men, hva med de som ikke er «gamle nok» eller de som har kronisk sykdom med store plager, men ikke er nær nok døden? Hvis man avgrenser dødshjelp til kun å gjelde gamle og døende, er ikke det å ta fra andre friheten til å råde over eget liv? Premisset om selvbestemmelse leder til enda langt mer radikale – og problematiske – konklusjoner enn mange medgir.

I den amerikanske delstaten Oregon kan en pasient be om legeassistert selvmord dersom vedkommende har en uhelbredelig sykdom og mindre enn seks måneder igjen å leve. De samme kriteriene skulle gjelde i det britiske lovforslaget som nylig ble nedstemt i parlamentet. 330 stemte i mot og 118 stemte for. I Norge har heller ingen dødshjelpforkjempere klart å komme fram til et forslag som på rettferdig vis regulerer kriteriene for hvem som skal få hjelp til å dø. Det er fordi det er uhyre vanskelig å lage kriterier som ikke går på bekostning av andres frihet til å leve.

I en rapport fra Oregon oppgir 40 prosent av pasientene at de føler seg som en byrde for familie og venner, og at de derfor ønsker seg legeassistert selvmord. I denne staten har også statistikken for selvmord blant eldre steget betraktelig. Ved å gjøre dødshjelp tilgjengelig for noen, vil det trolig endre hvordan syke og eldre ser på seg selv og sin situasjon. Dermed ser det ut til at noens frihet til å velge døden ikke kommer uten omkostninger for andre. Bør en være fri til å gjøre det en ønsker selv om det skader andre mennesker?

Oregon-legen William L. Toffler advarte de britiske parlamentsmedlemmene mot å si ja til lovforslaget. Han kaller legaliseringen i hans egen delstat «en katastrofe».

– Legeassistert selvmord har vært ødeleggende for pasienter, det har senket kvaliteten på helsetjenester og gått på akkord med legeyrkets integritet. Syke og døende fortjener bedre enn Oregons feilgrep. De fortjener leger som støtter dem gjennom sykdomsperioden, og ikke bare tilbyr dem en snarvei ut av lidelsene. Er det å gjøre slutt på livet ved hjelp av sovepiller en mer verdig død enn det å dø naturlig? spør Toffler.

I stedet for å åpne opp for «lettvinte løsninger», må vi våge å møte mennesker der de er – med sin lidelse og frykt. Moderne lindrende medisin har nå blitt så avansert at smerter og annen lidelse som regel kan lindres ganske bra.Ved hjelp av god behandling, pleie og omsorg, kan vi bekrefte hverandres verdighet når vi ikke klarer å kjenne på den selv.

Frihet til å velge når man vil dø er ikke en betingelse for å leve. Å legalisere dødshjelp er tvert imot å ta fra mennesket friheten til å leve livet ut. Tilbud om dødshjelp er ikke den støtten jeg behøver dersom jeg ikke lenger klarer å ta hånd om meg selv. For meg vil tryggheten i å vite at noen er der for meg når jeg trenger det som mest, være den største livsbetingelse.

Først publisert i Vårt Land 15.10.2015