Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen

36

Dødshjelp er kapitulasjon- ikke frihet

Aktiv dødshjelp begrunnes ofte i menneskets rett til å bestemme over sitt eget liv. Men hjelp til selvmord signaliserer at vi ikke har mer å tilby mennesker enn døden.

Publisert: 15. okt 2015

Torsdag arrangerer vi i Menneskeverd en samtalekveld på Litteraturhuset i Oslo om autonomi og valgfrihet. Frihet er et gode. Samtidig spør vi: Med informert samtykke i helsetjenesten, fosterdiagnostikk og aktiv dødshjelp som eksempler - når leder økt selvbestemmelse til økt frihet? Og når leder valgene til ufrihet og tvang? Et av kveldens temaer er Frihet- den største og høyeste livsbetingelse. Fra et liberalt perspektiv er det kun det som direkte skader andre mennesker og innskrenker deres frihet, som bør være forbudt. I forlengelsen av dette vil noen derfor gå inn for å legalisere aktiv dødshjelp, men bare under streng regulering, og da kun for eldre som har dødelig sykdom og som har kort forventet levetid. 

Dødshjelptilhengere begrunner dette med å respektere enkeltmenneskers ønsker. Men, hva med de som ikke er «gamle nok» eller de som har kronisk sykdom med store plager, men ikke er nær nok døden? Hvis man avgrenser dødshjelp til kun å gjelde gamle og døende, er ikke det å ta fra andre friheten til å råde over eget liv? Premisset om selvbestemmelse leder til enda langt mer radikale – og problematiske – konklusjoner enn mange medgir.

I den amerikanske delstaten Oregon kan en pasient be om legeassistert selvmord dersom vedkommende har en uhelbredelig sykdom og mindre enn seks måneder igjen å leve. De samme kriteriene skulle gjelde i det britiske lovforslaget som nylig ble nedstemt i parlamentet. 330 stemte i mot og 118 stemte for. I Norge har heller ingen dødshjelpforkjempere klart å komme fram til et forslag som på rettferdig vis regulerer kriteriene for hvem som skal få hjelp til å dø. Det er fordi det er uhyre vanskelig å lage kriterier som ikke går på bekostning av andres frihet til å leve.

I en rapport fra Oregon oppgir 40 prosent av pasientene at de føler seg som en byrde for familie og venner, og at de derfor ønsker seg legeassistert selvmord. I denne staten har også statistikken for selvmord blant eldre steget betraktelig. Ved å gjøre dødshjelp tilgjengelig for noen, vil det trolig endre hvordan syke og eldre ser på seg selv og sin situasjon. Dermed ser det ut til at noens frihet til å velge døden ikke kommer uten omkostninger for andre. Bør en være fri til å gjøre det en ønsker selv om det skader andre mennesker? 

Oregon-legen William L. Toffler advarte de britiske parlamentsmedlemmene mot å si ja til lovforslaget. Han kaller legaliseringen i hans egen delstat «en katastrofe».  

– Legeassistert selvmord har vært ødeleggende for pasienter, det har senket kvaliteten på helsetjenester og gått på akkord med legeyrkets integritet. Syke og døende fortjener bedre enn Oregons feilgrep. De fortjener leger som støtter dem gjennom sykdomsperioden, og ikke bare tilbyr dem en snarvei ut av lidelsene. Er det å gjøre slutt på livet ved hjelp av sovepiller en mer verdig død enn det å dø naturlig? spør Toffler.

I stedet for å åpne opp for «lettvinte løsninger», må vi våge å møte mennesker der de er – med sin lidelse og frykt. Moderne lindrende medisin har nå blitt så avansert at smerter og annen lidelse som regel kan lindres ganske bra.Ved hjelp av god behandling, pleie og omsorg, kan vi bekrefte hverandres verdighet når vi ikke klarer å kjenne på den selv. 

Frihet til å velge når man vil dø er ikke en betingelse for å leve. Å legalisere dødshjelp er tvert imot å ta fra mennesket friheten til å leve livet ut. Tilbud om dødshjelp er ikke den støtten jeg behøver dersom jeg ikke lenger klarer å ta hånd om meg selv. For meg vil tryggheten i å vite at noen er der for meg når jeg trenger det som mest, være den største livsbetingelse.

Først publisert i Vårt Land 15.10.2015

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Anders Helge Myhren

275 innlegg  2788 kommentarer

Før i tiden

Publisert nesten 4 år siden

var levealderen i Europa meget lav. Det var faktisk bare de rike,  som opplevde et noenlunde langt liv, dersom de var heldige.

Almuen og de kondisjonerte  døde av diverse sykdommer som nå, og da fantes det ingen hjelp å få. Folk visste ikke bedre og var fornøyd med det.  Men siden den gangen har utviklingen vært slik, at ved hjelp av diverse medisiner og kunstige maskiner, går det an å holde liv i et menneske i mange år.

Den israelske statsministeren, Sharon, ble holdt kunstig i live i 10 år!

Det jeg ønsker å si, det er at det er ikke nødvendg å holde uhelbredelige mennesker med store plager og smerter kunstig i live. Det er best å la naturen gå sin gang, og det gjøres også. Og det er nok det mest vanlige. Fortsett med det...Jeg er for indirekt dødshjelp...

Kommentar #2

Atle Pedersen

9 innlegg  7651 kommentarer

Uetisk

Publisert nesten 4 år siden
Liv Kjersti Skjeggestad Thoresen. Gå til den siterte teksten.
Dødshjelptilhengere begrunner dette med å respektere enkeltmenneskers ønsker. Men, hva med de som ikke er «gamle nok» eller de som har kronisk sykdom med store plager, men ikke er nær nok døden? Hvis man avgrenser dødshjelp til kun å gjelde gamle og døende, er ikke det å ta fra andre friheten til å råde over eget liv?

Denne logikken et ikke sammenhengende. Argumentasjonen her er i essens at fordi ikke alle kan bruke friheten, så skal ingen få beholde friheten.

Jeg srkiver "beholde", for friheten er utgangspunktet. I utgangspunktet er vi alle frie. Frie til å bestemme over eget liv. Helt til en stat velger å begrense denne frihten. Og her med begrunnelsen at ikke alle kan nyte godt av den. Det er et ganske så irrasjonelt argument.

Jeg synes åpenbart at friheten til å forvalte eget liv er helt essensiell, og at ingen stat har etisk rett til å frata noen en slik frihet. Statens oppgave er å hjelpe mennesker så de ikke har behov for å benytte friheten. Å bevare en frihet står ikke i noe motsetningsforhold til å hjelpe (jamfør overskriften.)

Snarere kan det å frarøve denne friheten fungere som en sovepute for staten, fordi konsekvensen av å ikke gi den nødvendige hjelp blir usynlig vanskelig kvantifiserbar lidelse, ikke synlige og enkel kvantifiserbar slutt på livet.

Gi folk friheten tilbake, og bruk energien på hjelpe folk slik at de ikke trenger å bruke denne friheten. Ikke tving andre til å lide for å tekkes dine egne verdier. Det er uetisk.

Kommentar #3

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Legeetikken må vi aldri fravike

Publisert nesten 4 år siden

Plikten til å gjøre godt og forbud mot å skade og ta liv er absolutt, enkelt og greit.

Det er farlig å endre på dette, for da avstumpes vi som mennesker.

Da vil bare de mest kyniske helsearbeiderne være igjen i offentlige instituasjoner.

Selv ønsker jeg at katolske sykehus, sykehjem og skoler kan bli reelle alternativer i framtiden, der det er mulig å få helhetlig omsorg uten å føle skyld fordi man vil leve og vil la leve.

Kommentar #4

Terje Marøy

18 innlegg  115 kommentarer

Det er bare jeg som vet

Publisert nesten 4 år siden

... om mitt liv har verdi for meg," sier min kone til problemstillingen om hun ikke heller ville vært død.

Hun vil aldri kunne løfte et glass vann til munnen, men hun har bygd opp og leder en virksomhet med over 6000 ansatte. Hun avslo prioritert plass på gamlehjem da hun var 21 år gammel, og utviklet i stedet et system som skulle bringe henne selv og tusenvis av andre ut av offentlig forvaring inntil endetidspunktet.

Dødsønsket som mange vil ha frihet til å sluttføre, kan henge sammen med at et i mange sammenhenger invalistisk samfunn, ikke tar på alvor at mennesker kan leve godt med sine utfordringer.

I min vennekrets lever mange som setter aldersrekorder hver dag de er på jobben. Deres bortstuede forgjengere ble fratatt ansvar for eget liv, og overlatt til systemer som ikke evnet å se mennesket bortenfor skrøpeligheten.

En plante trenger vektsvilkår for å blomstre. Blomsten vil være vakker, selv om stilken både er vindskeiv og krokete.

"Ich klage an," het en av det Tredje Rikets propagandafilmer, hvor det eneste positive man fant ved en funksjonshindret person var at vedkommende hadde vett nok til å drepe seg selv. Stort lenger hadde vi ikke kommet mentalt da Clint Eastwoods kritikerroste "Million dollar baby" avrundet over samme lest. En filmkritiker jeg snakket med var hellig overbevist om at hun heller ville dø enn å leve som grønsak, hun så ikke lenger enn til mplanteriket for å vurdere et menneskes livsverdi og iboende kraft.

Jeg utelukker ikke at jeg selv en dag kan bli mett av dage. Men før det vil jeg både plante mitt epletre og bidra i samfunnet. Jeg vil absolutt ikke ledes mot et dødsønske baasert på at man ikke skal ligge samfunnet til byrde.

De siste årene har faktisk de gamle invalitiske hioldninger preget deler av motstanden mot bruker-/borger-/selvstyrt personlig assistanse BPA, som nettopp bidrar til at de man inntil nylig stuet bort for å bli kvitt, får realisert seg selv i skole, arbeid, kultur, politisk visksomhet og sosialt.

 

INVALISME og INVALISTISK

Der to nyord. Mye av motstanden mot funksjonshindra av ulik grad følger nøyaktig samme mønster vi kjenner fra rasisme. Men rasisme er uforståelig for folk flest innenfor det temaet jeg her trekker fram.

Invalisme bærer i seg fordommene som ligger i et begrep der mennesket har ringe, tilnærmet null verdi. Min egen fortolkning av "skapt i Guds bilde" kan du ellers lese på forsiden av stigmavakta.no.

Terje Marøy

Borgerrettighetsaktivist eremitus

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere