Vi blir ydmyke av å kritisere vår egen religion

For en stund siden skrev jeg at det hadde vært enklere å motarbeide Islamofascisme dersom vi i tillegg hadde kritisert Kristendom:

[ http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat15/thread11594553/ ]

Jeg skal ikke snakke så mye om islam denne gangen, for denne artikkelen har som sitt hovedformål å motvirke kristen høyreekstremisme og kristen antisemittisme.

I Jesu Bergpreken (Matt. 5-7) står det at vi skal ”elske våre fiender” og ”vende det andre kinnet til”. Men klarer vi å elske våre ateistiske, kristendomskritiske ”fiender”? Klarer vi å elske Bertrand Russell, Simone De Beauvoir, Ayn Rand, Arnulf Øverland, Richard Dawkins, Friedrich Nietzsche, Voltaire, Karl Marx etc etc etc?

Bokmålsordboka definerer APOLOGETIKK som en "teologisk disiplin som skal begrunne og forsvare kristendommen som den sanne religion". Inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest apologetisk litteratur, er at apologetikk er en arrogant vitenskap som ligner mye på pseudovitenskap. Det er fordi den sitter med fasiten på forhånd. Apologetikk bør derfor skiftes ut med empati.

Ekte kristen nestekjærlighet sitter ALDRI med fasiten på forhånd, men den lytter nøye til ateisten, og gir vedkommendes ståsted en rettferdig vurdering.

LYTT TIL DE SOM HAR FØLT KRISTENDOMMENS SKYGGESIDER PÅ KROPPEN

Når vi sier ”elsk deres fiender”, betyr det ikke bare at vi bør elske de synspunkter som fremmes av Richard Dawkins og de vestlige kristendomskritikere.

Vi bør også elske den kritikk av kristen fundamentalisme som fremmes av de som fikk kjenne Herrens vrede på kroppen. Vi bør lytte empatisk til:

1.     22. Juli-ofrene. Det er synd vi ikke har fått høre så mye om deres forhold til kristendom.

2.     De jøder som enten opplevde, eller som mistet slektninger under Holocaust. De ble straffet fordi de ikke tok imot ”Jødenes Messias”. Nazi-Tyskland gjentok jo den gamle løgnen som sier ”Jødene drepte Jesus!”.

3.     Afghanerne, irakerne og libyerne, fordi Bush brukte begrepet "crusade", og Obama-administrasjonen utgav boken "Obamas Faith". Dessuten må vi lytte til syrerne, fordi vestlige kriger i øvrige araberland hadde ekstremt negative konsekvenser i Syria. Det hersker konsensus blant midtøsten-eksperter om dette.

(Selv om koranens jihad-doktriner har selvfølgelig mye av skylden for situasjonen i midtøsten).

VI BØR LYTTE TIL KRISTENDOMSKRITIKK PÅ EN EMPATISK MÅTE

Frans av Assisis bønn illustrerer den empatiske holdning vi bør ha til kristendomskritikerne:

Å Mester!

La meg ikke søke så meget å bli trøstet som å trøste.
Ikke så meget å bli forstått som å forstå.
Ikke så meget å bli elsket som å elske!
For det er gjennom at man gir at man får.
Det er ved å glemme seg selv at man finner seg selv.
Det er ved å tilgi andre at man selv får tilgivelse!
Det er ved å dø at man oppstår til det evige liv!

Amen

Vi burde altså skifte ut apologetikk med empati. Dette kan også understrekes med et dikt av en anonym forfatter, hentet fra Notto Thelles bok "Ditt Ansikt Søker Jeg: Tekster om Tro":

• "Om jeg virkelig brydde meg om deg,
• skulle se deg inn i øynene når du snakker til meg,
• skulle jeg tenke på hva du sa,
• snarere enn hva jeg skal si når du er ferdig.
•  
• Om jeg virkelig brydde meg om deg,
• så skulle jeg le med deg men ikke av deg,
• skulle jeg tale med deg, men ikke til deg,
• og jeg skulle vite når det var tid til å være stille"

Det samme poenget kan illustreres med de innfødte amerikanernes berømte ordtak, som sier:

”Great Spirit: Grant that I may not criticize my neighbor until I have walked a mile in his moccasins”

ER KRISTEN KRISTENDOMSKRITIKK EN SELVMOTSIGELSE?

Etter min mening er svaret nei. Kristne middelalderfilosofer som Ramon Lull og Dante Alighieri hadde jo mer eller mindre kristendomskritiske synspunkter. Og den kristne professor Philip Jenkins skrev en bok ved tittelen "Why We Can't Ignore The Bible's Violent Verses".

Her passer det å sammenligne Luther og Calvin. Følgende sitat er hentet fra boken "Oase i Søkelyset", utgitt på Nye Luther Forlag:

”…Calvin har av mange blitt betraktet som en rendyrket idealist, en fanatiker og despot. For øvrig er det verdt å merke seg, siden det utvilsomt har hatt en vesentlig betydning for de to kristendomssyn, at mens Calvin nærmest tenkte i ”rette linjer”, logisk og klart, så rommet Luthers tenkning både paradokser, motsigelser og inkonsekvenser.”

Luther var nok inspirert av de utallige paradokser og inkonsekvenser i Bibelen.

For eksempel i Jobs Bok. Det jo ofte vanskelig å vite om det er Job eller hans ”anklagere” som har rett. Derfor ligner Jobs Bok på Sokrates’ dialoger, slik de ble forfattet av Platon. Jeg har ofte lurt på om det var Jobs Bok som fikk kirkefaderen Augustin til å anta at Platon var påvirket av det Gamle Testamentet.

Dermed kan man si at dersom oss kristne tar avstand fra kristendomskritikk, så står vi for en ”calvinistisk-preget” tenkemåte. Da har vi jo ikke lenger rom for inkonsekvenser og motsigelser. Hvis man videreutvikler den Lutherske tenkemåten, så kan man trygt si at kristen kristendomskritikk er ingen selvmotsigelse.

KRITIKKEN AV ”ELSK DERES FIENDER-DOKTRINEN”

Denne delen av artikkelen kan virke tilsynelatende forvirrende, så det lønner seg å lese den langsomt.

Hvis vi mener det vi sier når vi utbasunerer ”Elsk deres fiender”, så bør vi lytte empatisk til hva ateistene mener om Bergprekenen.

Med andre ord bør vi lytte til kritikken av Elsk deres Fiender-doktrinen! Og når ateistene kritiserer dogmet som sier "Vend det andre kinnet til" så må vi ikke ta til motmæle. Istedenfor må vi svare med å faktisk vende det andre kinnet til!

Denne karusell-aktige inkonsekvensen minner meg om den franske, surrealistiske filmklassikeren "I Fjor i Marienbad", fordi den hadde såpass forvirrende handling at man skulle tro til og med regissør Alain Resnais var forvirret!

Hva går så kritikken av Bergprekenen ut på? Loonwatch.com forklarer denne kritikken godt i artikkelen ”Jesus Loves His Enemies….And Then Kills Them All”:

[ http://www.loonwatch.com/2011/04/jesus-loves-his-enemies-and-then-kills-them-all/ ]

Kritikerne hevder at Jesus er dobbeltmoralsk, fordi den samme Jesus som sa ”Elsk Deres Fiender”, skal ta en grusom hevn over sine fiender når han returnerer som ”rytteren på den hvite hest”. I Johannes Åpenbaring kapittel 19 , 11-21 står det:

"Og jeg så himmelen åpen, og se! – en hvit hest. Han som satt på den, heter Trofast og Sannferdig, for han dømmer og kjemper rettferdig….Han er kledd i en kappe dyppet i blod, og hans navn er Guds Ord. Himmelens hærskarer, kledd i hvitt og rent lin, følger ham på hvite hester. Ut av munnen hans går et skarpt sverd; med det skal han slå folkene. Han skal styre dem med jernstav og tråkke vinpressen fylt av vredesvin, av Guds, Den allmektiges harme. 
    
    ….Og jeg så dyret og jordens konger med sine hærer samlet til krig mot rytteren på hesten og hans hærskarer. Men dyret ble fanget, sammen med den falske profeten, han som i dyrets tjeneste gjorde underfulle tegn og med dem forførte alle som tok dyrets merke og tilba bildet av det. Begge ble kastet levende i ildsjøen som brenner med svovel.  De andre ble drept med sverdet som går ut av rytterens munn. "

VI MÅ IKKE FINNE OSS I Å BLI URETTFERDIG BEHANDLET

På den annen side må vi ikke finne oss i å bli urettferdig behandlet. Jeg har ingenting imot en ydmyk apologetikk. Det er kun den arrogante apologetikken jeg er imot. I mine øvrige debattinnlegg har jeg jo utrykt hvor sterkt jeg beundrer Kristus og Kristendommen.

Martin Luther mente forresten at Johannes Åpenbaring skulle aldri ha vært inkludert i det Nye Testamentet. Dessuten vil mange kristne anse denne boken som en veldig perifer del av Bibelen.

Leser man min forrige artikkel om temaet nøye, vil man se at den ikke har bare negativt å si om Kristendom. For eksempel skrev jeg at vi må være stolte av Kirkens lange tradisjon for å elske sine fiender.

Også i denne artikkelen har jeg utrykt min beundring for Jobs Bok, Frans av Assisis bønn, Bergprekenen og Luther.

Jeg påpekte innledningsvis at apologetikken sitter med fasiten på forhånd. Men den samme kritikken bør rettes mot ateismen. Den sitter jo også med fasiten på forhånd. Dermed ligner også ateismen på pseudovitenskap.

IMMUN MOT FUNDAMENTALISME

Hvis vi skal forsøke å gjøre Kristendommen immun mot ekstremisme, bør vi få kristne ungdommer til å lese Richard Dawkins, Simone de Beauvoir, og den kristne Philip Jenkins.

Dessuten burde ungdommer lese bøkene til folk som har lidd som en følge av den bokstavtro kristendommens tyranni. Da tenker jeg på den USA-kritiske litteraturen til Thabit Abdullah, Maryam Nazamie, Malalai Joya, Reza Aslan etc. Jeg tenker også på Anne Franks dagbok, og Ruth Maiers dagbok.

Jeg håper at en empatisk holdning til kristendomskritikk vil kunne motarbeide jødehat, muslimhat, anti-katolisisme, homofobi, kvinnefiendtlige holdninger etc.