Det haster

Fordi vi er kommet i en situasjon der mennesker fra andre deler av verden kommer til vårt land fordi de ikke ser at de har en fremtid i sitt eget land, enten det er pga. krig eller dårlige livsvilkår. Vårt land har i mange år tatt imot mennesker som kommer hit og ønsker å være her. Norge er kjent som et godt land å leve i, med gode velferdsordninger.

Noen av dem som har kommet til vårt land har vært flyktninger, noen søker lykken. Folk blir stort sett behandlet humant og får sakene sine grundig vurdert etter gjeldende lover og regler. Noen fyller vilkår for asyl, og vi er forpliktet til å ta i mot og integrere, andre fyller ikke vilkårene og sendes tilbake til eget land eller det landet de sist oppholdt seg. Men det har stort sett vært i antall vårt samfunn har kunnet absorbere med de ordninger vi har i dag.

Nå er situasjonen en helt annen. Det ordinære mottaksapparatet har ikke kapasitet til å ta imot så mange som kommer nå. Samtidig liker vi å tenke på oss selv som et humant land der vi ikke avviser folk ved grensen. Da må det tenkes raskt og nytt. Vi kan ikke bare gå opp de gamle sporene. Vi kan ikke i lengden fylle opp høyfjellshotell og hoteller med flyktninger. Og det er ingen grunn til å tro at flyktningestrømmen eller migrasjonen vil stoppe. Selv om det ble slutt på krigen i Syria.

I mange år har folk som arbeider med bistand snakket om fremtidsutsikter der den fattige del av verden ønsker sin del av kaka. Vi i vesten lukker øynene for det. Ja, ikke helt, for vi driver jo med bistandsarbeid.  Men situasjonen er likevel den at velstanden på kloden er fortsatt veldig ulikt fordelt. Så kan vi selvsagt forsøke å fordele skyld, er det koloniherrene som dro verdier ut av koloniene og etterlot kaos, eller er det korrupte ledere som ikke evner å fordele sitt lands rikdom og fyller opp konti i Sveits?

Poenget er at det hjelper ikke nå. Nå står de på døra vår og banker. Noen sjeler hører det banker og stiller frivillig opp, i noen uker, noen måneder. Men så tar tidsklemma de fleste av oss fatt igjen. Vi må bestemme oss. Skal vi ta imot de som kommer og ber om hjelp/rettferdig fordeling av godene?

For noen år siden sendte NRK en BBC film som het Marsjen. Den handlet om fattige afrikanere som organisert av velutdannede landsmenn bestemte seg for at nok er nok. De ville gå mot Europa. Og det gjorde de. Gjennom Sahara heiet frem av amerikanske menneskerettsaktivister som slo politisk mynt på saken. Og i båter over Middelhavet mens verdenspressen fulgte dramaet og EU-politikere klødde seg i hodet. De var hundretusener. Hvordan skulle det humanistiske Europa møte dette? Filmen slutter med at båtene nærmer seg Europas kyst og ser bevæpnede soldater linet opp langs stranden.

Heldigvis er det ikke dette som har skjedd. Men uten gode grep fort kan det fort bli store konflikter, som er kjent fra andre store flyktningsituasjoner.

Da jeg vokste opp ledet min far et stort flyktningarbeid i Tanzania. Hundretusener flyktet fra krig og kom over grensen til det fattige landet. Flyktningeleirer ble organisert som landsbyer der flyktningene fikk anledning til og raskt måtte klare seg selv. Og det gjorde de. Jeg husker pappa fortalte om den vanskelige balansegangen mellom å yte hjelp men samtidig sørge for at ikke flyktningene fikk bedre vilkår enn landets befolkning.

Allerede hører jeg folk som undrer seg over hvor raskt man kan finne midler til flyktningestrømmen, mens gamlemor ligger på to-mannsrom på sykehjemmet. Eller hvordan noen som strever med å få endene til å møtes reagerer når man tar i bruk hoteller og lignende. Noen bekymrer seg for hvordan velferdsgodene skal kunne beholdes under stort trykk.

Jeg tror man må ha flere tanker i hodet samtidig. Vi skal hjelpe mennesker som flykter fra krig og utrygghet. Men det er ikke sikkert at alle som kommer til Norge og som flykter fra krig og utrygghet automatisk skal loses inn i den kanalen vi pleier å lose asylsøkere. For det systemet er i ferd med å bryte sammen.

Kanskje vi må etablere landsbyer her også. Midlertidig brakkebyer, der flyktningene selv gis anledning til å drive skole, butikk, yte helsehjelp på eget språk til sine egne uten å måtte vente evigheter på norsk autorisasjon. Det å komme i gang med livet sitt er kanskje det viktigste vi kan hjelpe flyktningene med. Kanskje oppholdstillatelsen skal være begrenset og på vilkår? Slik at vi kan hjelpe flere. Også her.  Og kanskje det ikke skal gå automatikk i at lang oppholdstid gir opphold på humanitært grunnlag.

Det omfattende norske byråkratiet, introduksjonskurs, norskkurs mm er bra og har god begrunnelse, hvis man skal integrere nye landsmenn. Men kanskje vi ikke nødvendigvis trenger alt dette på en gang når situasjonen så usikker som den er.

Ja, det er fare for ghettoer. Men den faren ligger nok der uansett når det kommer så store grupper fra ett land. Og det ligger andre utfordringer i situasjonen som må møtes. Uansett vil Norge forandres og jo fortere vi vender oss til tanken, jo bedre er det. Hvordan Norge forandres kan vi være med på å styre med måten vi håndterer dette på.  Vi må handle raskt. Hjelp til selvhjelp er den beste hjelpen.