Verdidebatt

Fra Oslo 
til glattisen

Verdens statsmenn og kvinner bør slutte med sine fromme oppfordringer om å fornye en død fredsprosess. Her i Midtøsten får det bare folk til å fnise.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For 22 år siden, brakte ­Osloprosessen israelere og palestinere sammen i en enighet som skulle føre til en slutt på konflikten mellom dem. Den er ikke over. For tiden er det ingen fredsprosess i Midtøsten i det hele tatt. Mindre enn to år før vi kan markere 50 år med israelsk okkupasjon av Vestbredden og Øst-Jerusalem, ser det ut til at Israel og ­Palestina sklir langsomt sammen nedover glattisen mot en stygg kvasi-apartheid. Det siste puffet utfor var Mahmoud Abbas avlysning av Oslo-avtalen i FN 30. september, og Benjamin Netanyahus tomme plattheter som respons den samme dagen.

I mellomtiden går det politiske sammenbruddet i store­ deler av den arabiske verden snart inn i sitt sjette år. Mange­ av feilgrepene som ledet til Oslo-avtalens død er nå smertefullt synlige.

En nøkkelfaktor er at de gjentatte forsøkene på å få til forhandlinger om en endelig status ikke har lyktes i å skille mellom spørsmål fra før og etter 1967. Grenser, hovedstad og sikkerhet – stat-til-stat-anliggender skapt av 1967-krigen som Israel har blitt enig med Egypt og Jordan om – har vist seg å være ­mulig å forhandle om.

I kontrast har status for de hellige stedene og konsekvensene av Israels opprettelse som stat i 1948 – flyktninger og deres rett til å vende tilbake og palestinsk anerkjennelse av en «jødisk stat» – vist seg å være uløselige. Men fordi begge parter aldri ga opp mantraet «så lenge vi ikke er enige­ om alt, er vi ikke enige­ om noe», har hele prosessen 
blitt et gissel for nærmest ­urgamle ­konflikter som ikke lar seg løse.

En annen grunn til at det har gått galt, er at det på begge sider har dukket opp ­ekstremistiske religiøse bevegelser som på det mest fundamentale plan ikke kan tolerere noen selvstendig eksistens for den ­andre på omdiskutert hellig land. Hamas, som kontrollerer Gaza, og som truer med ­enten å ta over hele Vestbredden om ­Israel trekker seg ut, ­eller å vinne­ det neste valget der, holder seg fortsatt til Sions Vises protokoller.

Den religiøse bosetterbevegelsen i Israel, som blir en stadig viktigere faktor i maktens korridorer i Jerusalem, tillegger sin ekspansjon på Vestbredden messiansk betydning og truer det religiøse status quo på Tempelhøyden/Haram al Sharif i hjertet av Jerusalem.

FN har ikke hjulpet til, eller i det minste ikke nok. Til denne dagen har FN mislyktes i å frambringe noe som kan ligne Sikkerhetsrådets resolusjon 242 fra 1967 – som betydningsfullt nok ikke nevnte palestinerne – som kunne skapt fornuftige retningslinjer slik at palestinerne kunne forhandle som en ansvarlig stat i stedet for som en revolusjonær frigjøringsbevegelse.

Og UNWRA (FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger) har blitt et verktøy for å ­videreføre snarere enn å løse det palestinske flyktningspørsmålet, ikke minst nå som den forferdelige flyktningkrisen i Syria overskygger den.

Så har vi den falske messiasen kalt «økonomisk fred». Fra Palestinas ­britiske mandatstyre gjennom president Obama og Tony Blair til Benjamin Netanyahu, har et ­variert utvalg av ledere argumentert for bedre økonomiske kår for palestinerne som et middel for å skape fredelig sameksistens. De har alle mislyktes, fordi­ dette er en politisk og ­religiøs konflikt, ikke økonomisk.

De verste voldsutbruddene har kommet i tider av relativ velstand. Selvsagt burde pale­stinerne hatt det bedre, særlig 
i Gaza, men kommer de til å «oppføre seg bedre» om de 
har fulle mager? Det er en farlig og nedlatende tilnærming 
som fjerner oppmerksomheten fra de virkelige årsakene.

Enda en virtuell ­institusjon i fredsbygging mellom Israel og Palestina har nå ­utspilt sin rolle, nemlig det ­såkalte «spor 2», eller uformelle­ diskusjoner om uenigheter og måter de kan løses på mellom representanter for begge parters sivilsamfunn og sikkerhetstjenester. Gjennombruddet for Oslo i september 1993 var et resultat av slikt fruktbart spor 2-diplomati tilrettelagt av Norge.

Men i de siste årene er disse kanalene like oppbrukte som den formelle fredsprosessen. De samme gamle deltakerne er trette av å bale med de samme spørsmålene for million'te gang. Forståelig nok er de som lenge har finansiert slike møter stadig mindre villige til å betale for dem.

Så er det mangelen på lederskap. Det er ingen Sadat, Begin eller Rabin lenger. Netanyahus falske oppriktighet har blitt tynnslitt for alle andre enn hans kjernetilhengere i Israel og USA. PLO-leder Mahmoud Abbas tør ikke ta modige standpunkter når det gjelder slikt som tilbakevending for flyktningene fra 1948 av frykt for å støte sin politiske basis fra seg.

Da Abbas i september 2008 avviste de langtrekkende forslagene til løsning fra Ehud Olmert – som slett ikke var noen feilfri leder – avskar han muligheten for en avtale om endelig status og sendte oss ut på glattisen.

Ingen av disse feilene har blitt rettet opp av Oslo, og noen har bare blitt gjort verre. Alle er gjentatt av velmenende statsmenn som USAs utenriksminister John Kerry, som med sitt patetiske forsøk i 2013-14 på å få gjennomført Osloprinsippene, ignorerte disse og andre lekser fra mer enn 20 års feilgrep.

Palestinerne har god grunn til å føle seg nedslått og håpløse mens Israels grep på Vestbredden og Øst-Jerusalem utvides hver eneste dag ­gjennom bosettinger og militærstyre. ­Israelere føler seg også rettmessig skuffet når de konfronteres med bevisene for Yasir Arafats støtte til terrorisme helt til han forsvant fra scenen for et tiår ­siden og da tilbaketrekkingen 
fra Gaza i 2006 resulterte i en mislykket palestinsk statsbygging.

Israelere av alle slags oppfatninger ser seg rundt i dag og ser en arabisk verden rystet av revolusjon, islamistisk ekstremisme og statlig kollaps, og spør seg: Er dette tidspunktet for å skape­ enda en arabisk stat, en som ­allerede er fragmentert mellom Vestbredden og Gaza, PLO og Hamas? Selv innsiktsfulle ­palestinere stiller dette spørsmålet.

Men historien venter ikke. Ferden nedover glattisen fortsetter mot enda større motsetninger mellom de to folkene. Palestinere på Vestbredden og palestinske borgere i Israel er i ferd med å slå sammen sine målsettinger og kamper. Den israelske hæren og politiet oppfører seg stadig mer likt for å møte det. Slik tingene står nå, vil det problematiske utfallet bli en slags binasjonal enhet preget av sterk konflikt. Verken israelere eller palestinere vil være tilfredse, og konflikten vil fortsette.

Hva bør verden gjøre? Som en begynnelse bør verdens statsmenn og kvinner slutte med sine fromme oppfordringer om å fornye en død fredsprosess. Her i Midtøsten får det bare folk til å fnise. Osloprosessen har uttømt sine muligheter, og «endelig status» betyr ikke lenger noen ting.

I stedet burde seriøse strategiske tenketanker og relevante utenriksdepartementer begynne å bruke energi på en ny og langt mer alvorlig oppgave. Snarere enn å vri sine hender for å fornye prosessen, burde de spørre­ hvordan det går an å sørge for at ferden nedover glattisen skjer med minst mulig vold, hva slags delvise tiltak (andre enn en ­begrenset israelsk tilbaketrekking) kan forsinke prosessen og redusere ødeleggelsene, hvordan forhindre det regionale kaos fra å forverre de israelsk-palestinske relasjonene.

Ville en separat avtale mellom­ Israel og Gaza gjøre tingene­ bedre­ eller verre? Kan vi slå sammen den nye syriske flyktningkrisen med den gamle ­palestinske og finne bedre løsninger enn UNWRA?

Bekymrede israelere burde­ spørre seg hvordan landets minkende evne til å fungere som et jødisk demokrati påvirker dets relasjoner ikke bare med den demokratiske verden, men også med den andre halvdelen av verdens jøder, for en stor del konsentrert i USA og med sin tilknytning til et helt annet bilde av Israel. Palestinere burde se på sin egen konflikt mellom islamisme og sekularisme, kløften mellom Hamas og Fatah, og spørre hva det arabiske kaos kan føre til for dem.

Hva som helst – bare ikke flere fromme plattheter om en fredsprosess.

Først publisert i Vårt Land 9.10.2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt