Forakten 
for Breivik

Ukens gladsak: Anders Behring Breivik vil sultestreike. Hahahahaha!

Slik kan Twitter­ og ­Facebook oppsummeres etter­ nyheten i forrige uke om at terror­dømte Breivik vil sulte seg til døde på grunn av strengere soningsforhold.

«Patetiske, ynkelige monstre» er det lov å forakte offentlig. ­Avstanden mellom slike som ham og oss er så uendelig stor. Anders Behring Breivik er ikke et menneske. Han er bare ond.

Nye dødssynder

Terroristen­ har kanskje fått direkte ­betydning for hvilke menneskelige egenskaper nordmenn tar mest avstand fra. Fanatisme er blitt en av de nye norske dødssyndene, ifølge en reportasje i 
A-magasinet­ før helgen.

Kort oppsummert har den svenske professoren Stefan Einhorn bedt tusen svensker og ­tusen nordmenn velge de verste personlige egenskapene de kan tenke seg. Inspirert av de sju dødssyndene i katolsk tradi­sjon har han laget en ny liste over «dødssynder». Den norske listen er slik: Undertrykkelse,­ falskhet, hensynsløshet, hat, fremmed­fiendtlighet, fanatisme og hevnlyst.

Det påfallende med listen er imidlertid at vi ikke gjenkjenner og aksepterer disse «syndene» hos oss selv. «Her er listen over hva vi forakter mest,» skriver journalisten allerede i ingressen.

Undertrykkelse skjer i regimer langt borte. Hvem ser på seg selv som falsk eller hensynsløs? Er det sannsynlig at vi har oss selv i tankene når vi krysser av for fremmedfiendtlighet? Professor­ Einhorn tror selv at vi har Breivik i bakhodet når vi nevner ­fanatismen.

«Det gjennomgående per­spektivet på listen er at det dreier seg om ting andre gjør», kommen­terer Arne Johan Vetlesen, professor i filosofi.

Personlige problemer

Kontrasten til den klassiske listen over «dødssynder» er stor. Her er de dårlige egenskapene hovmod, begjær, fråtseri, grådighet, latskap, vrede og misunnelse.

For noen generasjoner siden var dette synder alle forholdt seg til. Det var nærmest en sjekkliste man skulle teste seg på, be om tilgivelse for, og bekjempe hos seg selv.

Nå vet vi knapt hva det er ­lenger. Hovmodet forsvant fra språket da vi tok oppgjøret med janteloven. Begjær og grådighet er nærmest positive drivkrefter i et liberalistisk og kapitalistisk samfunnssystem. Fråtsing er blitt et annet ord for å nyte livet.

Ondt potensial. Om de sju klassiske dødssyndene kan virke fremmede, var målet med listen å vise grunnleggende brister i alle mennesker. Det som gjorde Breivik til terrorist, finnes dypest sett i oss selv. Fordi vi ikke ser dette, blir avstanden mellom han og oss så stor. Da kan vi tillate oss å umenneskeliggjøre ham. ­Resultatet er åpenlys forakt.

Selv ser vi bort når vi defi­nerer det onde. Det er nettrollene som er fremmedfiendtlige, ikke vi. Det er de religiøse fundamentalistene som er fanatiske, ikke vi. Det onde er parkert så langt borte fra oss, at selv kirken har strøket setningen «... og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte» fra den felles syndsbekjennelsen.

Men vi har det onde potensialet, alle sammen. I et annet samfunn, med lavere levekår og høyere konfliktnivå, kunne du og jeg fort blitt det vi forakter nå. En krig kunne gjort mange av oss til massemordere. Et liv uten kjærlighet kunne skapt det samme flammende hatet i oss som terrorister bærer på.

Nødvendig innsikt

Det er menneskelig å være ond. Det har biskop Desmond Tutu sett mange bevis på, som leder for Sannhets- og forsoningskommisjonen etter apartheidregimets fall i Sør-Afrika. Men da han under sitt siste Norges-besøk snakket om til­givelse av Anders Behring Breivik, ble han møtt med hode­risting.

Tanken om at Breivik er som oss, er fullstendig fremmed. Vi gjenkjenner ham ikke i oss selv.

Gjenkjennelsen trenger ikke ha religiøs begrunnelse. En psykolog kunne brukt andre ­begreper for å si det samme. Men vi trenger denne innsikten. Vi trenger ordene­ som forteller oss hva det betyr å være menneske, både på godt og ondt. Vi trenger ­bekjennelsen av «den onde lyst i mitt hjerte».

Foraktens rot. Det motsatte er nemlig selvgodhet – et annet ord for hovmod. Selvgodheten gir oss ikke bare dyp forakt for Anders Behring Breivik. Den får oss til å forakte hverandre. Den gjør oss intolerante. Den får oss til å fornekte menneskeverdet som en prinsipiell verdi – som noe som gjelder alle.

Og siden selvgodheten ikke 
er forankret i den vi er, men i den vi ønsker å være, får den 
oss ­dypest sett til å forakte oss selv.