Verdidebatt

Først tok vi tobakksbrukerne

"Først tok vi tobakksbrukerne" er en skjønnlitterær tekst som ikke fikk plass i min kommende novellesamling. Fordi teksten er politisk og berører verdispørsmål, velger jeg å publisere den her. Jeg håper den kan vekke engasjement og debatt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Over halve befolkningen var positive til røykeloven da den kom, og siden steg oppslutningen om den år etter år. Etter hvert ble flere tiltak iverksatt for å ramme tobakksbrukere: Tipakningen ble forbudt. Nikotinavhengige ble hindret i å bruke tobakk på skoler; forbudet gjaldt også for ansatte og besøkende. De i butikken bortgjemte røykpakkene og snusboksene fikk stygge, mørkegrønne fasader. Det ble forbudt å røyke på perronger og utenfor offentlige bygninger, snart også på alle uteserveringer. Forbudet enkelte kommuner nedla mot røyking i arbeidstiden ble gjort nasjonalt og utvidet til å omfatte snusbruk; etter hvert ble arbeidsgivere skeptiske til å ansette nikotinavhengige.

Det var ikke sånn at jeg ikke brydde meg; jeg var en av dem som stilte seg helhjertet bak alle tiltak for å kvele tobakksbruken og sette de nikotinavhengige i skammens lys. Vi trenger ikke tobakk, tenkte jeg, og befolkningen vil ikke ha det. Det er misbruk av samfunnets og skattebetalernes penger å bruke dem på å reparere skadene etter en atferd som i beste fall kan karakteriseres som selvskading.

Tobakksbruk irriterte meg: Røyk luktet vondt, og det var ekkelt å se sneiper og snusklumper på gata, for ikke å snakke om snussaft som rant nedover tennene på folk. Det provoserte meg at folk brukte nikotin, ikke minst folk jeg på andre måter kunne identifisere meg med. Vi må være skjønne, sunne og sterke, tenkte jeg.

*

Ikke overraskende stilte et flertall i befolkningen seg bak mangedoblingen av sukkervareavgiften som fulgte i kjølvannet av den vellykkede kampen mot nikotin. Etter hvert ble flere tiltak innført for å begrense sukkerinntaket blant folk: Et reklameforbud trådte i kraft. Alle former for godteri ble pakket inn i stygg, mørkegrønn plast og gjemt bort i skap bak kassaapparatene i butikkene. Det ble kun mulig å kjøpe godteri i enheter på 200 gram eller mer. Forbudet enkelte kommuner nedla mot godterispising i arbeidstiden ble gjort nasjonalt, og det bredte seg en skepsis blant arbeidsgivere til å ansette folk med hang til å spise søtsaker. Det ble forbudt å spise godteri utendørs; begrunnelsen var først og fremst å hindre smitteeffekt, men politikerne hadde også i bakhodet at søtsaker kunne tiltrekke seg veps, noe som stilte allergikere i fare.

Det var ikke sånn at jeg ikke brydde meg; jeg var en av dem som stilte seg helhjertet bak alle tiltak for å begrense sukkerinntaket og sette godterispiserne i skammens lys. Vi trenger ikke for mye sukker, tenkte jeg, og befolkningen vil ikke ha det. Det er dessuten misbruk av samfunnets og skattebetalernes penger å bruke dem på å reparere skadene etter selvskadende sukkerspising.

Godterispising irriterte meg: Det var ekkelt å se misfargede tenner, for ikke å snakke om de gangene enkelte satte insulinsprøyter helt åpenlyst. Ofte så jeg dessuten sjokoladepapir og annet søppel ligge henslengt på gaten. Det provoserte meg at folk kunne henfalle til å spise for mye sukker, ikke minst folk jeg på andre måter kunne identifisere meg med. Vi må være skjønne, sunne og sterke, tenkte jeg.

*

Til majoritetens velsignelse innførte våre folkevalgte et påbud om minst 30 minutters fysisk aktivitet hver dag. Dette ble håndhevet ved at alle fikk utdelt en pulsklokke som jevnlig måtte leveres til kontroll. Vi var frie til å velge den aktiviteten vi ville, men det ble altså stilt krav om at pulsen var på et visst nivå over en periode på 30 minutter hver dag. Selv kunne jeg bare fortsette mine daglige joggeturer med hunden for å imøtekomme kravet. Etter hvert ble de overvektige ekstra stimulert til å ta vare på seg selv, ved at folk sluttet å sette seg ved siden av dem på kaféer og offentlig kommunikasjon, og ved at det ble vanskeligere for dem å finne seg en jobb.

Det var ikke sånn at jeg ikke brydde meg; jeg var en av dem som stilte seg helhjertet bak alle tiltak for å gjøre befolkningen sunnere og slankere, og jeg syntes det var rett og rimelig at de overvektige ble satt i skammens lys – de var tross alt frie til å trene så mye de ville, og til å spise så lite og så sunt som de ville. Vi trenger ikke fedme, tenkte jeg, og befolkningen vil ikke ha det. Det er dessuten misbruk av samfunnets og skattebetalernes penger å bruke dem på å reparere skadene etter en usunn livsstil. Jeg var glad både for aktivitetspåbudet fra myndighetene og den sosiale kontrollen.

Overvekt irriterte meg; jeg ble kvalm av å se late folk vagge rundt med valker og fett. Særlig provosert ble jeg når det var snakk om mennesker jeg ellers kunne identifisere meg med. Vi må være skjønne, sunne og sterke, tenkte jeg.

*

Det kom som et sjokk på meg da ny forskning viste at det å ta seg et glass vin hver kveld, likevel ikke var sunt for hjertet. Faktisk var det direkte skadelig, og helsemyndighetene gikk straks ut med en advarsel. Politikerne fulgte opp med diverse tiltak: Kartongvin forsvant fra hyllene. Alkoholavgiften økte betraktelig. Skjenketidene og salgstidene for alkohol i butikk ble innskjerpet. På utesteder ble alkoholholdig drikke servert i stygge, grønne kopper. Enhver nytelse av alkohol i tilknytning til arbeidsplassen eller offentlige arrangementer ble forbudt; dette gjaldt ikke minst på julebord. Arbeidsgivere begynte å stille inngående spørsmål om ansattes og arbeidssøkeres alkoholbruk: Det ble vanskelig å holde på eller få en jobb om man rørte alkohol på fritiden. Ja, selv ble jeg frosset ut på arbeidsplassen da det ble kjent at jeg, tross alle advarsler, fortsatt nøt et glass vin av og til. Jeg opplevde også at bekjente sluttet å invitere meg til sammenkomster og fester.

Jeg bestemte meg for å oppsøke en venn for å høste litt forståelse og støtte. Samtalen forløp slik:

«Kjære venn, utviklingen i samfunnet gjør meg bekymret,» sa jeg.

«Å? Hva sikter du til?» spurte min venn.

«Så mange tiltak er iverksatt for å hindre oss i å nyte et glass vin i ny og ne, og jeg føler meg stigmatisert.»

«Du har vel fått med deg at selv små mengder alkohol er helseskadelig?»

«Jo, da. Men jeg lever ellers så sunt. Jeg synes jeg bør få kose meg med litt vin, uten at samfunnet ser ned på meg.»

«Mener du det er riktig at skattebetalerne skal betale for helseskadene ditt og andres alkoholforbruk medfører?»

«Det er jo så høye avgifter…»

«Langt fra høye nok!» tordnet min venn.

«Vindrikkingen min plager i alle fall ingen andre. Er det ikke litt drøyt at jeg står i fare for å miste jobben?»

«Vi trenger ikke vin. Folket vil ikke ha det,» forklarte min venn, og la til: «NHO vil ikke ha det, LO vil ikke ha det. Vindrikking bryter med livsfremmende fellesskapsverdier.»

«Men hvorfor skal ikke hver enkelt kunne få velge for seg selv?» prøvde jeg.

«Mener du at samfunnet bare skal sitte stille og se på selvskadende atferd? Tenk på hva slags signaler vindrikkere sender ut til andre! Tenk, ikke minst, på de unge!»

«Frihet har ingen verdi for deg…»

«Hva er det du sier? Jeg er liberal!» innvendte min venn, med hevet røst. «Folket vil ikke ha vin, så da er det liberalt å støtte kampen mot vin! Det er misforstått liberalt å ønske seg en frihet som fellesskapet ikke vil ha.»

«Men hva slags frihet er det da fellesskapet vil ha?» spurte jeg. «Er ikke et samfunn ufritt når mennesker blir stigmatisert for og forsøkt forhindret i å nyte et lovlig rusmiddel i moderate former?»

«For å ta et eksempel: Det er blitt lettere å velge abort,» konstaterte min venn. «Det er en frihet folket vil ha, og en frihet folket derfor får. Du kan ikke si annet enn at frihet verdsettes høyt i samfunnet vårt.»

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt