Hans Olav Brendberg

63

Ekteskapslova - mitt syn

Mange av diskusjonane om samkjønna ekteskap går i dei same ringane, om lag som strafferundane i ein skiskyttarkonkurranse. I staden for å gjenta meg sjølv, deler eg eit innlegg som eg for ei tid sidan la ut på eit debattforum på venstresida.

Publisert: 30. sep 2015

Samkjønna ekteskap er minst tre ulike saker. I USA blir samkjønna ekteskap forsøkt innført ved hjelp av høgsterettsdom, utan vanleg lovvedtak. Dette ville eg vore mot sjølv om eg var tilhengar av samkjønna ekteskap – det er eit trugsmål mot det amerikanske demokratiet at viktige lovendringar blir smugla forbi demokratiet og avgjort i høgsterett. Eg er tilhengar av legal, sjølvbestemt abort – men mot Roe vs. Wade, den høgsterettsdomen som innførte rett til legal abort i heile USA. Dette er ein diskusjon for seg.

 

Samkjønna ekteskap er pr. i dag eit stridsspørsmål i den norske kyrkja. Eg er døypt, men ikkje medlem i kyrkja. Eg er mot at kyrkja skal innføra ein liturgi for samkjønna ektepar, og har ved eit par høve gjeve støtte til Øyvind Benestad og hans «MorFarBarn»-stifting, som eg meiner har mykje fornuftig å seia. Men dette er også ei anna sak.

 

Eg vil i staden konsentrera meg om ekteskapslova, som eg meiner er ei lovendring vi kunne klart oss utan. I staden for å endra ekteskapslova, burde adopsjon ha vorte tatt inn i partnerskapslova – ut frå «barnets beste»-prinsippet. Så burde kyrkja vedteke ein liturgi for partnarskap. Og så burde saka funne si naturlege løysing der.

 

Ekteskapslov er ikkje eit spørsmål som berre gjeld nordmenn og det norske Stortinget. I utgangspunktet anerkjenner vi ekteskap inngått i andre kulturar – ekteskapet er ein global institusjon. Naturlegvis finst det avgrensingar her – i følgje ortodokse jødar finst det td. ikkje ekteskap mellom ikkje-jødar. Men utgangspunktet mitt er at ekteskap er ein global institusjon, og at det er naturleg at vi i utgangspunktet anerkjenner ekteskap inngått i andre samfunn og kulturar ved td. innvandring. Det er eit mål i seg sjølv at vi har slik gjensidig anerkjenning. Dette er sjølvagt ikkje utan vilkår – sjølv om vi anerkjenner muslimske ekteskap, anerkjenner ikkje norske styresmakter muslimsk eller sekterisk, mormonsk polygami.

 

Eg var tilhengar av partnarskapslova, som gav ei juridisk god anerkjenning av homofile par. I utgangspunktet meiner eg ein skal vera svært varsam med å regulera folks kjærleiksliv og den slags i lov. Dette er uansett ting som folk må ordna opp i sjølve, og eg ser ikkje for meg at vi gjeninnfører straff for utruskap og liknande. Det må finnast opplagte grunnar til lovregulering om vi skal blanda lova inn i desse spørsmåla.

 

Det gjer det når det gjeld tvang og maktmisbruk, det gjer det når det gjeld minstealder. Eg meiner kjøp av seksuelle tenester i praksis utgjer eit systematisk maktmisbruk organisert over ein marknad, og at det difor finst gode grunnar til å forby dette. Ut over dette er det moral, ikkje lov som må regulera seksuelle hopehav.

 

Når folk bur i lag i lang tid, skaffar seg eigedom saman og brukar tid saman på ymse prosjekt tyder det at dei får eit økonomisk hopehav som må regulerast av lova. Ekteskapslova og partnerskapslova gjev her greie juridiske standardpakkar som regulerer dette greitt.

 

Kva er så problemet med den nye ekteskapslova? Ta td. formuleringa i barnelova som slær fast at «eit barn som har ei medmor kan ikkje samstundes ha ein far». Problemet med dette er at det ikkje er sant. Barnet har ein far. Det løgna (eller den «juridiske fiksjonen») skal dekka over er denne farskapen.

 

Det vi har byrja tukla med då er dei grunnleggjande fordelinga av rettar og plikter i tilhøvet mellom generasjonane. Lova er der for å ta vare på interessene til dei som ikkje er i stand til å ivareta desse interessene sjølve. I utgangspunktet har vi kontraktsfridom mellom vaksne folk. Vaksne folk skal ta vare på sine eigne interesser. Slik må det vera om vi skal ha fridom i juridisk forstand. Så kan denne kontraktsfridomen avgrensast sakleg, men du kan aldri avskaffa han.

 

Tilhøvet mellom vaksne og ungar er heilt annleis. I prinsippet har vaksne berre pliktar, ungane berre rettar i juridisk forstand. I praksis er tilhøve mellom ungar og vaksne langt meir symmetriske og gjensidige, men det er noko som er regulert av moralen. Juridisk må det vera slik at lovgjevaren verjer den veike part sine interesser, og pålegg den sterke part plikter.

 

Den nye ekteskapslova byrjar skipla dette tilhøvet ved å lyga om at ungar som har medmor ikkje har nokon far. Denne usanninga dekkjer over at lova gjev vaksne rett til å ta frå ungen ein biologisk far. Og det biologiske farskapet blir kopla laus frå pliktprinsippet.

 

Då skjer fleire ting som etter mitt skjøn er uheldig. Sidan Castberg sine barnelover har ungar i Noreg hatt rett til sine fedrar, og staten har sett i gang rettsprosessar for å slå fast farskap i tvilstilfelle. Desse rettane har omfatta full arverett også for det som tidlegare var «uekte barn». Norske menn har betalt sine barnebidrag som ein del av ei naturleg og samfunnspålagt plikt i dei tilfella der dei ikkje levde i ekteskap saman med mora.

 

Eg er svært skeptisk til å byrja undergrava dette – av di dette ikkje berre gjeld jus, men også samfunnsberande moral. Og dei signala den nye lova sender blir oppfatta. Eg såg for ei tid sidan at Aksel Braanen Sterri tok til orde for «juridisk abort». Poenget hans var: Det er kvinna, ikkje mannen som har avgjerda når det gjeld abort. Kvinna har rettar, mannen har berre plikter. Sterri ville ha ein juridisk prosess der mannen juridisk kunne fri seg frå farskapet – parallellt til at mora medisinsk kan fri seg frå moderskapet. Når mannen har fått innvilga juridisk abort, kan kvinna avgjera om ho likevel vil ha ungen – sjølv om det ikkje finst nokon far som har juridiske plikter andsynes den ungen som blir fødd.

 

Eg synest naturlegvis dette er fullstendig galimatias. Men det er ein slags logikk i det, når vi først byrjar opna opp for konseptet «planlagt farløyse». Og vi skal ikkje halda på med slikt særleg mykje før dei sjølvsagte pliktene ansvarlege menn oppfattar som ein naturleg konsekvens av seksualliv ikkje lenger er sjølvsagt plikt. Og eg ser ingen teikn på at det å dytta frå seg ansvar blir meir sjeldan i vårt samfunn.

 

I slike ting trur eg ofte historia er klokare enn oss, og eg er skeptisk til å flikka på institusjonar som fungerer godt.

 

Det neste problemet med planlagt farløyse er at du tek frå barnet retten til sin eigen far. Eg meiner biologisk slektskap tyder noko – for opplevinga og forståinga av eigen identitet. Biologisk arv er ein viktig del av eigen personlegdom, og det er gjennom å bli kjent med eiga nær slekt at du blir kjent med eigen arv. Unntaksvis finst det gode grunnar for å bryta desse sambanda – gjennom adopsjon eller liknande. Men dette er unntak der barnets beste er grunngjevinga for å bryta band. Når det ikkje finst gode grunnar meiner eg planlagt farløyse er ein uting som samfunnet ikkje er forplikta til å leggja til rette for.

 

Så er fertilitetsindustrien og surrogatiindustrien noko eg er særs skeptisk til. Eg trur heller vi bør ha ein gjennomgang av korleis vi synkroniserer det alminnelege livsløpet med den biologiske klokka, i staden for å pøsa millionar på å gje 40-årige kvinner ein usikker sjanse til å bli førstegongsmødre. Og eg ser ingen grunn til å leggja til rette for denne industrien gjennom juridisk normalisering av planlagt farløyse. Surrogati bør vi setja eit absolutt stenge mot. Om folk i staden ønskjer å bu i land der surrogati er tillate, får dei flytta.

 

I utgangspunktet er eg skeptisk til naturrett – både den klassiske katolske og den moderne bygt på Nürnbergdomane. Naturrettslege synsmåtar kan ha noko ved seg i saker der ein har lite anna å stø seg på, men den «høgare orden» som ofte veks ut av naturrettslege synsmåtar fører til ei undergraving av demokratisk sjølvstyre. Det er rettspositivismen som er demokratiets viktigaste fundament innanfor rettsvitskap.

 

Men når det gjeld ekteskapsinstitusjonen meiner eg at ein ikkje kjem utanom naturrettslege synsmåtar, av di det dreier seg om rettslig ordning av nokre av dei viktigaste biologiske sidene av menneskelivet. Familien er den institusjonen der samfunnet blir reprodusert, og den viktigaste råma for å byggja normale relasjonar, kjensleliv og identitet. Dette blir forsterka av at ekteskap er ein universell institusjon innanfor menneskearten, regulert av ei mengd ulike kulturar og rettsordningar. Alt talar for at viktige endringar i ein slik institusjon berre bør skje etter grundig drøfting og ettertanke.

 

Eg har ingen sterke meiningar om homofile sitt seksualliv – utanom at det som anna seksualliv i utgangspunktet høyrer heime i private, ikkje i offentlege rom. Men homofile sitt seksualliv manglar ein dimensjon som heterofilt kjønsliv har, og som alle unge gutar seint i tenåra som har gått med kondom i pengeboka ikkje berre kjenner til, men har ei oppleving av. Eg trur ikkje denne opplevinga er spesielt annleis for jenter.

 

Det er dette som historisk har lege til grunn for at alle samfunn har hatt sterke institusjonar rundt kjønsliv – seksualliv fører til reproduksjon, og reproduksjon stiller krav til at det finst institusjonar som er robuste nok til å ta på seg ansvar for ein oppvekst. Kompisane mine omtalte den førstefødde som «tjueårskontrakt», og når det kjem søsken blir denne tjueårsperioden forlenga. Eg trur skilsmål kan vera naudsynt, men det er slett ikkje ønskeleg og inneber alltid ein grad av svik mot borna som opplever at foreldra går kvar sin veg. Skilsmål er ikkje eit gode, men eit naudsynt vonde.

 

Det som i praksis regulerer dette er ikkje berre lova, men ei rad med tradisjoner, normer, skikkar og forventningar i samfunnet – ein kulturell vev som til saman utgjer eit råmeverk som skal gjera det mogleg for folk å byggja familiar som held saman. Dette råmeverket er i dag for veikt, og talet på oppløyste familiar er for høgt. Naturlegvis fins det lukkelege skilsmål – men som andre spørsmål er også dette eit klassespørsmål. Oppløysinga av råmeverket kring familie og normalisering av familieoppløysing har andre utslag i underklassen enn i overklassen. Nokre får større sjanse til å realisera seg sjølve, andre får aldri ein sjanse. Generelt trur eg det normale i langt større grad burde vera at folk tenkte gjennom stoda si og tok avgjerande val tidlegare. Det er noko som er ute av vater når normalekteskapet blir inngått når ungane er ti år gamle. Det at ekteskapsinstitusjonen heilt synleg ikkje fungerer optimalt i vårt samfunn er for meg eit argument for å halda igjen og vera forsiktig.

 

Bør homofile inngå livslande, forpliktande forhold? Det er sikkert bra, i mange tilfelle. Av dei homofile eg kjenner finst det nokre som gjer det. Men også dei som dukkar opp med ny type til kvar ferie. Er det gale – og i tilfelle: Kvifor? Eg kan ikkje sjå at det utan vidare er rett å gjera gjeldande heile apparatet av forventningar, moral og normer som vi har bygt kring ekteskap gjeldande for homofile. Svik er naturlegvis umoralsk – men er det umoralsk å svikta forventningar som ikkje er der? Homofili er langt på veg normalisert. Det bør vera høve til å sikra ungane sine interesser gjennom at den andre vaksne i ein familie bygt kring eit homofilt par får høve til å adoptera. Men elles såg eg ikkje at det var sterke, juridiske grunnar til den ekteskapsreformen vi fekk for nokre år sidan.

 

Grunnen til at ekteskap har status, tradisjonar, sterke symbolfunksjonar og representerer ein grunnfesta normalitet i samfunnet er at ekteskapet er den viktigaste institusjonen der samfunnet blir reprodusert. Den funksjonelle familien er den viktigaste institusjonen for å sikra born ein god oppvekst og høve til eit godt liv. Dette er minst like viktig som ein fungerande grunnskule. Eg forstår at homofile ønskjer å «låna status» frå ein slik institusjon – men godtek ikkje at dette dreier seg om «diskriminering». Homofilt samliv er noko anna enn heterofilt samliv, og reiser andre spørsmål og utfordringar. Lova bør handsama like ting likt, og ulike ting ulikt. Fru Justitsia bør vera heilt kald andsynes alle sentimental appellar i slike saker. Dei substansielle ønskja som ligg bak endringane i ekteskapslova er ønskjet om å ta frå barn juridisk far/mor gjennom surrogati og anonym sæddonasjon, og desse ønskja er i strid med barnets interesser.

 

Eg trur det vestlege, homofile ekteskapet vil bli ein parantes i historia. Ekteskap er ein universell institusjon, og sjansen for at dette får globalt gjennomslag er i praksis lik null. Eit homofilt partnerskap, anerkjent av dei lutherske kyrkjene, ville hatt ein sjans. Ekteskap: Nei. Det tyder at det nye, homofile ekteskapet blir ein del av det geopolitiske og kyrkjepolitiske spelet. I USA har fleire tiår med «kulturkamp» allereide forandra det kyrkjepolitiske biletet. Typisk er kløyvinga av baptismen, der dei sørlege baptistane har vakse til eit stort og aktivt kyrkjesamfunn, og no har brote med ein nordleg, liberal baptisme som slit med tome kyrkjer.

 

Denne saka er symbolsak i kløyvinga mellom aust og vest i Europa. Sovidt eg minnest gjekk det 40 stk. i «Europride» i Beograd – motdemonstrasjonen var på 20 000 menneske. Då den ukrainske forsvarsministeren lova sigersparade i Sebastopol, gjekk det kort tid før svaret gjekk som eld i turt gras på sosiale medie: «Det blir nok ikkje sigersparade i Sebastopol, men kanskje han kan arrangera homoparade i Kiev i staden?»

 

Det liberale vest blir mislikt globalt – i Russland, i Sør-Amerika, i den islamske verda og mange andre stader. Kampen mot kriminalisering av homofili er på langt nær vunne. I staden for å freista byggja homofilt partnerskap som ei normalisering av homofili, har ein satsa på «samkjønna ekteskap» som umiddelbart blir oppfatta som åtak på ein samfunnsberande institusjon i alle samfunn der religiøst sanksjonert ekteskap har ein langt meir sentral funksjon enn det har i det liberale vest. Slik blir samkjønna ekteskap ein global symbolsak – og i dette geopolitiske spelet vil det utan tvil vera homofile som må ta kostnadene med den strategien som er valt.

 

Det er no ein ting. Men det er verre enn som so. Om ein gjorde slike val med opne augo, etter å ha vurdert alle alternative vegar, hadde det vore ei sak for seg. Men samkjønna ekteskap har vorte innført etter ei mediekampanje som har vore like einsidig og uopplyst som alle slike mediekampanjar er for tida. Og det er system i dette: Utdanna middelklasse som reknar seg for å vera «tolerante» er nokre av dei minst tolerante menneska eg veit om. Dei toler ikkje at nokon stiller spørsmål ved deira heilage kyr. Og om du gjev dei makt på eit felt, stoggar all diskusjon.

 Joda – du har ein fasit. Men alle ressonement, alle utrekningar, alle problematiseringar forsvinn under jorda. Dei handhevar eit verdsbilete – og dei er nidkjære.

 Denne mentaliteten meiner eg er farleg, av di han undergrev den samtalen som er fundamentet for fornuftige vegval. Og i spørsmålet om samkjønna ekteskap er mentaliteten kopla til ei sak der dei tyngste argumenta reint faktisk er på motstandarane si side – sjølv om dette ikkje kjem fram i vestleg medieindustri.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #101

Sølvi Sveen

32 innlegg  4497 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden
Hans Olav Brendberg. Gå til den siterte teksten.
I dag er det vel gjennomsnittleg og forventa at den svarte guten som veks opp med si einslege mor vil enda opp i eit lengre fengselsopphald.


Fordi moren må jobbe tre jobber for å få endene til å møtes fordi de ikke har de samme støtteordningene rundt barns oppvekstvilkår som de har her i Norge. 
Altså må man velge mellom å oppdra og være der for sine barn eller å ha råd til mat på bordet.

 

Kommentar #102

Sølvi Sveen

32 innlegg  4497 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden
Hans Olav Brendberg. Gå til den siterte teksten.
Eg godtek ikkje premissa, og alt eg ser ikring meg talar for at dei konservative argumenta i denne saka burde vega tyngre.

Jeg godtar dem :) 

Men om du eller jeg godtar dem spiller ingen rolle. For vi har bare mulighet og rett til å bestemme over egne liv med tanke på både kjærlighet og barn. Jeg ville aldri ha godtatt at du skulle hatt noen stemmerett over mitt liv på den måten, og jeg går ut i fra at du også tenker det samme mht deg selv og ditt liv.

Jeg kjenner homofile som har adoptert barn, og hvor det at det er far og far som er foreldre ikke er noe problem eller tema. Det er andre voksne mennesker med fordommer som ikke klarer å holde kjeft angående sine fordommer, som er den aller største trusselen for dette barnet.
For barn hører hva voksne sier, og tror at slike ting er greit å si, og blir dermed ofte det første negative barn av homofile og lesbiske møter på sin vei i livet. For de er akkurat like glade i sine foreldre som det alle andre barn er. Og det er aldri noe godt å høre at noen mener på at de "mangler" noe fordi de har to fedre eller to mødre, og dermed "mangler" en av foreldrene på et eller annet vis.
Heldigvis mangler disse barna ingenting mer enn andre barn. De bare opplever på svært urettferdig vis å bli utsatt for å få høre fra andre at foreldrene deres ikke er "likeverdige" med andre foreldre.

 

Kommentar #103

Hans Olav Brendberg

63 innlegg  1085 kommentarer

Barnets beste

Publisert rundt 4 år siden
Sølvi Sveen. Gå til den siterte teksten.
Jeg kjenner homofile som har adoptert barn, og hvor det at det er far og far som er foreldre ikke er noe problem eller tema. Det er andre voksne mennesker med fordommer som ikke klarer å holde kjeft angående sine fordommer, som er den aller største trusselen for dette barnet.

må jo vera overordna. Og det er lovgjevarane våre som må setja opp køyrereglane. Der har vi like mykje vi skulle ha sagt, og rett til å ha ulike meiningar. Homofile foreldrepar har sjølvsagt krav på same støtten frå omgjevnadene som andre. Avdi dei har ei like viktig og like krevjande oppgåve. Dette gjeld også sjølvsagt om dei har fått born gjennom surrogati - som eg er mot av prinsipp.

Kommentar #104

|Hans Petter Skoug

15 innlegg  4781 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden
Håkon Hovda. Gå til den siterte teksten.
Kan du da fortelle meg når det prinsippielt er bra og godt for oss å ha sex utenfor den forpliktende rammen?

Og hva mener du er god sexualmoral siden den tydeligvis ikke er ekslusivt knyttet til forpliktelse og ansvar?

Og sist, men ikke minst, hvorfor er moralisme en gal ting? Hvorfor er det galt i å tro at der er en type moral som faktisk er bedre enn en annen? Gjør ikke du akkurat det samme ovenfor meg, når du tydeligvis vil hevde at din egen moral er bedre? Hvorfor bør jeg lytte til ditt moralsyn?

Hvis du kan fortelle meg hva som er prinsippielt bra med ekteskap. Har hatt to av dem og ingen endte serlig bra... (Det er ikke sant da, har det helt toppers i dag jeg og har et glimrende forhold til mine eks'er og mine barn, så det er vel en "sannhet" med modifikasjoner..  :) ) Ekteskap passer ikke for alle (åpenbart) så hvorfor presse det på folk som noe magisk som gjør alt bra? Om noen vil ha sex med hverandre, utenfor ekteskap og uten forpliktelser og som ikke har andre "avtaler" med andre så er det ikke feil for to samtykkende mennesker å ha sex. Og det er her bibelens moralisme trår inn, for den påstår at man MÅ være innenfor en ramme for å ha sex på "skikkelig" vis, men det er altså ingen sannhet.

For det første, hva er god seksuel moral? Hvorfor må god seksuel moral være knyttet opp til plikter og ansvar? God seksuel moral for meg er i bunn og grunn at jeg respekterer det andre mennesket og aldri på noen måte tvinger meg på en person som ikke vil. Et nei er et NEI for meg og har alltid vært det. Ville aldri funnet med i noe annet selv enn at et nei var et nei og selvsagt respekterer jeg det hos andre også...

God moral bestemmes ut i fra hva som er riktig for FLEST mulig og at det ikke skader eller sårer andre. Når du fremmer bibelens "moral" så fremmer du åpenbart ting som ikke passer for alle samt at du sier at sex utenfor ekteskapet er feil (fordi det liksom er en synd.) Sex mellom to samtykkende mennesker (og med samtykkende mennesker mener jeg mennesker som ikke har avtaler med andre, som ekteskap/samboerskap etc, (Med mindre det å ha sex med andre er en del av den avtalen da.. Det får være opp til de som er i ekteskapet syntes jeg, ikke andre)...) er ikke feil, og har aldri vært det, så å hevde at sex utenfor ekteskapet er umoralsk blir bare moralisme for å tvinge folk til å tro at slikt kun kan foregå i en ramme som bibelen setter. (Man forsøker å tvinge moralen til å være bibelens moral med andre ord..). Og hva mener DU er galt med to mennesker som har sex utenfor denne rammen? Hvorfor er det så om å gjøre å ha dette kun i ekteskapet? Hva tror du vil skje når folk ikke lenger følger moralismen i bibelen?

Kommentar #105

Sølvi Sveen

32 innlegg  4497 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden
Håkon Hovda. Gå til den siterte teksten.
Så hvordan tar vi vare på oss selv? Vi har gode matvaner. Vi nekter kroppen vår visse ting fordi det er usunt. Vi har et balansert forhold mellom hvile og arbeid og fritid. Vi trener. Osv osv. Det handler altså ikke om følelser men om hva vi gjør fordi vi vet at det er bra for oss og kroppen vår. Fokuset er på hva som er godt for oss, ikke hva vi har lyst på.

Å leve sunt, trene, osv, gjør jo godt for både kropp og sjel. Også i den forstand at mange faktisk har lyst på å leve akkurat slik, fordi det gir en god følelse på mange måter. 
Trening frigjør stoffer i kroppen som både kan gi typer "lykkefølelse", kan virke "smertestillende", osv. Noe som på sett og vis gir en fysisk "nytelse", uten at det er noe galt i det.
På samme måte frigjør også kroppen "gode stoffer" når man har sex. Og det er heller ikke noe galt i det.

Problemet med alt som er "godt" er der det bikker over til å bli avhenighetsskapende (man kan bli avhengig av trening på en usunn måte, det samme gjelder et overdrevent sunt kosthold, og man kan bli sexavhengig). Og selvfølgelig er alt som kan være godt og bra for kropp og sjel, ikke lenger bra den dagen man lar noe av det gå utover andre mennesker.

Men det er ingenting galt i å ha lyst på noe, for det er helt menneskelig å ha lyst på gode og sunne ting også, ikke bare det som er usunt for oss.  

Kommentar #106

Atle Pedersen

9 innlegg  7651 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden
Hans Olav Brendberg. Gå til den siterte teksten.
involverer meir enn ein person, finst ikkje "sex i seg selv". Då involverer det to menneske, med stor evne til å påføra den andre sjelelege sår i blindskap og tankeløyse.

Man kan påføre andre "sjelelege sår i blindskap og tankeløyse" med samtaler også. Det betyr ikke at samtaler i seg selv er skadelig.

Når jeg skriver "sex i seg selv" eller "samtaler i seg selv" så snakker jeg om sex og samtaler konseptuelt, og ikke de spesifikke situasjonene som selvsagt har potensiale til å være skadelige.

Kommentar #107

Atle Pedersen

9 innlegg  7651 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden
Hans Olav Brendberg. Gå til den siterte teksten.
Elles er problemet med "medmor" er at ho erstattar "far", og at vi dermed har byrja rotgnaging av prinsippet om at eit barn har rett på sin eigen far.

Nei, dette begynte med muligheten for adopsjon. "Medmor" er bare en inkludering av en ny samlivsform i en eksisterende praksis, som først og fremst handler om at barn skal ha to, og ikke fler, juridiske foresatte.

Kommentar #108

Hans Olav Brendberg

63 innlegg  1085 kommentarer

Det byrja

Publisert rundt 4 år siden
Atle Pedersen. Gå til den siterte teksten.
Nei, dette begynte med muligheten for adopsjon. "Medmor" er bare en inkludering av en ny samlivsform i en eksisterende praksis, som først og fremst handler om at barn skal ha to, og ikke fler, juridiske foresatte.

med adopsjon - og det er fleire grunnar som talar for adopsjon i samband med homofile par - så lenge ein følgjer prinsippet om "barnets beste". Men planlagt farløyse i statleg regi kan ikkje forsvarast ut frå "barnets beste"-prinsippet.

Kommentar #109

Atle Pedersen

9 innlegg  7651 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden
Hans Olav Brendberg. Gå til den siterte teksten.
Men planlagt farløyse i statleg regi kan ikkje forsvarast ut frå

Er det verre med en biologisk mor + en ikke-biologisk mor enn en biologisk mor + en ikke-biologisk far?

Er det det biologiske tilhørigheten eller familiens kjønnssamennsetning som du synes er problematisk?

Slik jeg har forstått deg er det det første, men da ser det ut til at du bjeffer på feil tre når du knytter dette mot homofile ekteskap og antyder at problemet først starter med dette.

Kommentar #110

Robin Haug

127 innlegg  11014 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden
Hans Olav Brendberg. Gå til den siterte teksten.
Alle reformar siste generasjon har basert seg på ein velferdsstat som ikkje lenger ser like grunntrygg ut som han har gjort. Og skilnadene i det norske samfunnet – og i Europa – er i rask vekst.

Mange vegrer seg for å erkjenne slike sammenhenger. De vil heller forme moralsk korrekte setninger.

Kommentar #111

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden
Robin Haug. Gå til den siterte teksten.
De vil heller forme moralsk korrekte setninger.

Hva med noen argumenter med innhold iblant? Du hevder nå å stå for intelektuell redelighet. Dine "gjettninger" om andre sier mest noe om deg selv.

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 5646 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
22 dager siden / 3748 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
23 dager siden / 1356 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1257 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
9 dager siden / 1228 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
8 dager siden / 1171 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
7 dager siden / 1149 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1136 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere