Morten Erik Stensberg

Sokneprest i Grue og Grue Finnskog
71

En kirke uten økonomisk sikkerhetsnett

Hvis ikke kirken evner å leve uten sikkerhetsnett, hvem skal da kunne gjøre det? - undrer den tsjekkiske presten og forfatteren Tomas Halik i et essay.

Publisert: 30. sep 2015

I et essay med tittelen «Skjønne brud, elendige kirke» skriver den tsjekkiske presten Tomas Halik (http://halik.cz/en/) blant annet om erfaringene kirken i Tsjekkia gjorde seg i tiden etter fløyelsrevolusjonen i 1989. Om det er den tsjekkiske situasjonen som er utgangspunkt for ham, så gjør ikke det hans observasjoner mindre relevante. Hans refleksjoner utfordrer alle kirker som har sitt daglige virke innenfor overflods- og konsumsamfunnet.

Tomas Halik er utdannet psykoterapeut, i 1978 ble han viet til prest. Han var nær medarbeider av både kardinal Tomasek og Vaclav Havel. I dag er han professor ved universitetet i Praha og virker dessuten som studentprest. Han mottok Templetonprisen (www.templetonprize.org) i 2014 for sitt virke som forfatter, særlig for vekten han legger på dialog. På fremragende vis makter Halik å formulere seg slik at han får leseren til å ane livets åndelige dimensjon på en ny og uventet måte. Hans bøker er oversatt til mange språk, også engelsk og tysk.

Veien fra undergrunnstilværelse til demokratisk offentlighet skjedde ikke uten at kirken i Tsjekkia både såret og selv ble såret. Det hele toppet seg i 2008. Saken gjaldt om og hvordan kirken skulle kompenseres økonomisk for eiendom og ressurser som ble beslaglagt i forbindelse med den kommunistiske maktovertagelsen i 1948.

I prinsippet hadde den tsjekkiske staten to muligheter. Enten å tilbakeføre kirkelig eiendom eller å yte økonomisk støtte til kirken. Det tredje og mest radikale alternativet handlet, var ikke realistisk, men dreiet seg om å «sulte ut kirken» ved ikke å imøtekomme noen av dens krav. Folkelig sett hadde dette radikale alternativet mange forkjempere. Det lot seg likevel ikke gjennomføre fordi Tsjekkia ville tapt troverdighet internasjonalt utfra et menneskerettighetsperspektiv.

Dette var bakgrunnen for Tomas Haliks refleksjoner rundt hvordan kirken forholder seg til sin egen materielle velferd. Sant nok priste Jesus de fattige i ånden i Bergprekenen, men han kom ikke med noen konkrete anvisninger i spørsmål som gjaldt finansiering av kirkens aktiviteter, konstaterer Halik. Heller ikke gav Jesus noen entydige svar på hvordan forholdet mellom kirke og stat skal fungere i praksis, annet enn at keiseren skal ha det som er keiserens og Gud det som er Guds.

Men det eksisterer en tydelig retning i Jesu ord om ikke å være bekymret for det timelige, ikke minst i Bergprekenen: «Vær ikke bekymret for livet, for hva dere skal spise, eller hva dere skal drikke … hva dere skal kle dere med». Han antar at noen realister spør om han, Halik, har mistet forstanden – ikke helt forsikrer han. Ikke på noe vis ønsker han at lovgiverne gir opp å finne en mest mulig rettferdig og omforent løsning på spørsmålet som gjelder kompensasjon for det som tidligere var kirkelig gods og eiendom. Snarere tvert om, det er de moralsk forpliktet til, hevder han. Ei heller ber Halik de tsjekkiske biskopene om å gi opp å finne svar på spørsmålet knyttet til finansiering av kirken.

Men hans poeng er at det fremfor noe er biskopenes plikt å sørge for Guds husholdning i mer enn bare åndelig forstand. «Men», legger han til og advarer «de som er forpliktet til å ta seg av slike forhold skal ikke gjøre det med engstelse, nervøsitet eller beven - for det leder ofte til feil, og mange ganger også til aggressive og ulykkelige handlinger og holdninger, som virkelig fremstår ukristelige». Det eneste som hjelper i saker knyttet til økonomi og finansiering av kirken er å opptre årvåkent og forberede seg best mulig på å velge det gode. Det skjer ved at man i enhver handling søker å begrense sjansene for at ondskapen får spillerom. For det er nok av eksempler på kirkens gjøren og laden i økonomiske spørsmål ikke har skapt annet enn stor ulykke og fremstått som direkte ondsinnet.

 Halik innrømmer at det nok kan være tjenlig for kirken i Tsjekkia at den er godt sikret materielt sett, da kan kirken være i stand til å gjøre gode og nødvendige ting som en utadrettet samfunnsaktør. Men, advarer han, det kan også forlede den til å bli triumfalistisk eller fremstå som en aktør «som gjør som alle andre» omgangen med eiendommer og penger.

Om kirken, derimot, ikke skulle få nødvendige midler til å være engasjert i samfunnet, innser Halik at de troende i Tsjekkia ikke ville være i stand til å bidra med det som trengs for å finansiere en utadrettet virksomhet. Materielt sett er de ikke en ressurssterk gruppe. Akkurat det trenger ikke være en ulykke. Utfallet er i stor grad avhengig av hvordan kirken forsøker å komme til rette med situasjonen. Sannsynligvis vil kirken overleve, men da i ytterkanten av samfunnet, noe som kan bli problematisk dersom det avføder resignasjon og apati. Men det kan også bidra til å omskape kirken, forutsetningen er at den henter sin styrke fra troen.

På nyskapende vis kan kirken finne måter som viser at den i svakhet makter å hente sin kraft fra Kristi kors. Om kirken virkelig våger å leve i ytterkanten av samfunnet, uten å dyrke følelsen av å ha blitt urettferdig behandlet, men isteden forsøker å tyde «tidens tegn» og ser på situasjonen som en reell utfordring, kan den gjennom disse sårene også gi mot og styrke til andre. For, spør Hallik, trenger ikke overflodssamfunnet et troverdig alternativ til den rådende livsstilen og noen som kan bidra til at mennesker konfronteres med sitt behov for trygghet og idealene som driver dem ut i jakten på denne tryggheten. Hvis ikke kirken evner å leve uten sikkerhetsnett, hvem skal da kunne gjøre det? - undrer han.

Hvilke råd gir Halik? «Vi må våke», slår han fast, «og tenke over hva som er i vår makt. Men, la oss ikke bekymre oss! Hver dag har nok med sin egen plage». Kanskje er ikke det mest karakteristiske ved en «kristen livsstil» ikke fattigdom i seg selv, men en åpenhet og fleksibilitet som kjennetegnes av kunsten «å vite hva det er å ha det trangt, og hva det er å ha overflod», slik Paulus skriver til filipperne. «For det er en kunst», hevder Halik, «å ta inn over seg enhver situasjon og forvandle den til det livet (Gud selv) byr oss, både som enkeltmennesker og kirke».

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Drømmen om å leve i tro

Publisert over 4 år siden

For en generasjon siden var det et ønske hos mange kristne ungdommer å forsøke å "leve i tro", noe som betydde at de arbeidet på fulltid i Guds rike uten å få lønn.

Ungdom i oppdrag var en organisasjon som ble driftet på denne måten, og ideen ble brukt i flere sammenhenger om ikke like 100% gjennomført.

Det er godt å ha erfaring med å klare seg med små midler. Selv ble jeg mer kreativ i matveien, lærte å like det meste, ble mer takknemlig og mye slankere en periode.

Når det gjelder menighetsdrift under enkle kår, så tror jeg det også kan være sunt. Så lenge man ikke bekymrer seg, så kan det gi en stor glede å være fri.

Friheten til ikke å ha en stor administrasjon, samt friheten til å slippe å ta ansvar for en haug med lønnede medarbeidere. Friheten fra å slippe å ha en haug med møter som angår strategier, råd, utvalg, økonomi og administrasjon må da være veldig god.

Et uttrykk jeg hørte i min ungdomstid var ;da djevelen så at noe holdt på å skje, så sørget han for at det ble dannet en komite".

Til frihet har Kristus frigjort oss. I kjærlighet skal vi få være med på å bygge Guds rike i verden, kanskje med den største ressursen vi har; nemlig oss selv inspirert av Guds gode hellige Ånd.

Kommentar #2

Magnus Husøy

19 innlegg  4123 kommentarer

Publisert over 4 år siden

Viktig!!! Jeg synes at Esras ord (kap. 8) bør være til stor ettertanke for kristne som har gjort seg avhengige av offentlige tilskudd:

"21 Da ropte jeg ut en faste der ved Ahava-elven, for at vi skulle ydmyke oss for vår Guds ansikt og be ham om en god reise for oss selv og barna våre og for alt vi eide.22 For jeg skammet meg for å be kongen om soldater og hester til å hjelpe oss mot fiender på veien, siden vi hadde sagt til kongen: «Vår Gud holder sin gode hånd over alle som søker ham, men hans makt og vrede er over alle som svikter ham.» 23 Så vi fastet og søkte vår Gud for dette, og han hørte vår bønn."

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere