Verdidebatt

Kirke mellom teologi og jus

Trond Skard Dokkas kirke ser ut til å være en ånd uten legeme, det norske folk organisert omkring presteembetet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vårt Lands sjefredaktør Helge Simonnes har gjort et forsøk på å vise hvordan Den norske kirke kan innta en definert plass i det norske sivilsamfunnet i fremtiden.

Han vet nok at Kulturdepartementet arbeider med et utkast til felles religionslov for kongeriket, og regner med at Den norske kirke blir en del av denne loven.

Simonnes tegner et riss der Den norske kirkes selvforståelse­ blir ivaretatt med at dåpen er kriteriet for medlemskap. Organiseringen får som basis at man stadfester medlemskapet med å betale kontingent («Den sunne fremtidskirken», Vårt Land 11. september).

Dette fikk Trond Skard Dokka til å hevde at Simonnes fremstiller kirken som en medlemsforening, et ord han uthever, sannsynligvis for å få fram at han ikke liker det (Vårt Land 19. september).

Slitsomt. Trond Skard Dokka framstår som en talsmann for en kirke som kort og godt har å sørge­ for ordets og sakramentenes tilstedeværelse, og han ­begrunner dette i den lutherske bekjennelse, særlig CA VII.

Samtidig ser det ut til at han ikke har lest bekjennelsesskriftene særlig godt. Bekjennelsesskriftene «starter ikke med dem som kirken måtte bestå av», skriver han.

Men i den artikkelen han holder seg til, sies det at «kirken er de helliges samfunn». Bekjennelsen starter med det som konstituerer kirken, sier han, nemlig forkynnelsen og sakramentene. Derfor er det egentlig preste­embetet som konstituerer ­kirken. Uten det, ingen kirke.

Hans kirke fremstår som en embetskirke, der presten betjener et folk som bør forholde seg lydig og umyndig, som passive mottakere. Det får så være, men det er slitsomt å se dette som en utleggelse av den lutherske ­bekjennelse, uansett om Inge Lønning gjøres til autoriteten bak tolkningen.

Barnelærdom. Det Skard Dokka kaller den lutherske lære om presteembetet, er noe uhyre enkelt. Det handler om en tjeneste som har til oppgave å lære ordet. Evangeliet skal læres rent, og den som lærer annerledes enn Guds ord lærer, han profanerer Guds hellige ord. Dette er bokstavelig talt barnelærdom, Den lille katekismes forklaring til den første bønn i Fadervår.
Trond Skard Dokka kunne med fordel ha lest litt av en av dem som har ry for sine grundige nytestamentlige studier av kirken, nemlig Nils Alstrup Dahl.

Han sier: «Evangeliet er en proklamasjon av Kristus og skaper dermed kirke. Mennesker blir kalt sammen. Hvor evangeliet ­lyder, skapes et skille mellom dem som gir Gud rett og tror hans ord, og dem som avviser budskapet. Selv om skillet mellom menigheten og verden ikke utvortes kan fastlegges, må ­menighetsformen gi uttrykk for at det er der. Kristus er hode for all makt og myndighet, men det er kirken – ikke verdensaltet – som er hans legeme» (Luthersk kirketidende 1970, s. 437).

Trond Skard Dokkas kirke ser ut til å være en ånd uten legeme,­ det norske folk organisert ­omkring presteembetet. ­Simonnes kan trøstig arbeide ­videre med mer fruktbare tanker i grenselandet mellom teologi og lovgivning.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 24.9.2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt