Verdidebatt

Reservasjonslinje eller tradisjonslinje?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Nå som resultatet av kirkevalget blir tydelig, er det klart at det vil bli et flertall i Kirkemøtet (KM) for likekjønnede vigselsliturgier. Personlig er jeg ikke overrasket over resultatet. Det ble omtrent som forventet og jeg tar resultatet til etterretning.

I kjølvannet av resultatet har det kommet noen signaler frem i media som det er nødvendig å ta tak i med en gang. Presteforeningen, Møre biskop, Bjørgvin biskop, Egil Morland og Åpen folkekirke har alle på hver sin måte sagt at når disse liturgiene er vedtatt av KM, skal selvsagt prester som ikke kan utføre vigselshandlinger for likekjønnede ha rett til å reservere seg. Med en reservasjonsrett forsøker man å mildne situasjonen og man ser for seg at med dette er situasjonen avklart. Ingen skal tvinges, prestene står fritt, samtidig som de som ønsker endring og som vil foreta likekjønnede vielser i kirken skal få mulighet til det.

I signalene fra Bjørgvin biskop og fra Møre biskop ligger det samtidig et indirekte budskap til Carissimi om at spørsmålet ikke er kirkesplittende (Bjørgvin biskop) og at det ikke medfører brudd på nattverdfellesskapet (Møre biskop). Med deres uttalelser ser det for meg ut som begge ønsker å skape en avgrensning overfor Carissimi. Carissimi mener som kjent at den nye læren er kirkesplittende og derfor utfordrer enheten og fellesskapet innad i kirken. Det er gode teologiske og kirkelige grunner for å hevde dette som Carissimi hevder, men det er nå en annen debatt. Slik det ser ut for meg tenker biskopene i Bjørgvin og Møre at har de først avgrenset seg overfor Carissimi, så ser man kanskje for seg at de prestene som ikke er på Carissimi-linjen vil ta til takke med reservasjonsretten. Derfor tilbake til spørsmålet om reservasjonsretten.

Reservasjonslinjen

Man trenger ikke være enig med Carissimi verken i analysen av spørsmålet som kirkesplittende eller i spørsmålet om nattverdfellesskapet for å se at reservasjonsretten som løsning på et vedtak om liturgier for likekjønnede vigsler ikke er tilstrekkelig. Å omfavne en reservasjonsrett som løsning på den nye situasjonen er å si ja til at man som prest ikke lenger lærer på kirkens vegne når man holder fast på et heterofilt ekteskap som den bibelske forpliktende normen. I stedet sier man med en reservasjonsrett ja til å ha rett til å ha sin private mening om ekteskapet, en mening som ikke lenger er uttrykk for kirkens lære. Kirkens nye lære finnes nemlig i kirkens nye liturgier.

Mitt spørsmål er om prester med integritet kan leve med det at heteronormen reduseres til en privatmening, utenfor kirkens lære, som for en tid skal tåles? Et privat syn man av denne innfridde toleranse skal innvilges en reservasjonsrett til å ha og praktisere så lenge denne toleransen varer. At denne reservasjonsretten på sikt vil bli satt under politisk og kirkepolitisk press trenger man ikke være profet for å forstå. Å si ja til reservasjonsrett som løsning på en ny situasjon, det er å abdisere som prester og stilltiende si at det vi står for og lærer hører fortiden til. Det er de faktiske realitetene bak å omfavne en reservasjonsrett. Det er ingen framtid i den.

Tradisjonslinjen

Den løsningen som kirken må finne en vei for er ikke reservasjonslinjen, men tradisjonslinjen. Jeg har selv hørt Bjørgvin biskop sitere disse gode ordene: «Bare det som kan overleveres, kan overleve.» Sagt med andre ord; bare det som kan traderes, kan overleve. Det ville være mildt sagt absurd om ikke kirkens tradisjonelle lære sikres en intakt tradisjonslinje i Den norske kirke videre. Bare slik kan denne læren nemlig overleve som kirkelære. Denne linjen kan ikke sikres med en sårbar reservasjonsrett, men må forankres i en kirkereform som etablerer to tradisjonslinjer i Den norske kirke i forståelsen av ekteskapet. En tradisjonslinje som sikrer overleveringen av kirkens tradisjonelle ekteskapslære, og så den nye linjen som kirkepolitisk åpner opp for en ny lære og praksis. Sett fra mitt ståsted må en slik kirkereform sikre den tradisjonelle linjen i kirkens tilsyn. En slik reform er ikke umulig, men spørsmål om vilje til å tenke nytt og helhetlig rundt sitasjonen. Reformer er kirken god på.

Man trenger som nevnt ikke være enig med Carissimi verken i spørsmålet om kirkesplittelse eller nattverdfellesskap for å se at det er behov for to linjer i Den norske kirke, om det skal være hold i Bispemøtets egen erkjennelse av at vi her har med to syn «som ikke lar seg forene» (Bispemøtet 14. september 2015), og i Bispemøtets utsagn om å stå samlet som kirke og at det ikke skal skapes vinnere og tapere.

På vegne av Carissimi kan jeg samtidig si at det godt – og mye enklere – kan være et interøkumenisk fellesskap innad i Den norske kirke mellom disse to tradisjonslinjene om det etableres to linjer. Om den ene linjen setter den andre under tvang, oppstår det i seg selv en bekjennelsessituasjon. To linjer skaper åndelig frihet. Det vil derfor uavhengig i hvordan Møre biskop og Bjørgvin biskop stiller seg til Carissimi være klokt av Bispemøtet å se på tradisjonslinjen som veien videre. Reservasjonslinjen er ikke noen løsning på lang sikt, den har som sagt ingen framtid.

Den norske kirke som arbeidsgiver

Da jeg ble ordinert til prest avga jeg et løfte om å forkynne Guds ord klart og rent, slik den hellige Skrift og vår kirkes bekjennelse vitner om det. Til dette løftet hørte det med en felleskristen økumenisk lære om ekteskapet, nedfelt i kirkens liturgier, som et heterofilt, monogamt og livslangt forhold. Denne liturgien og denne felleskristne lære har jeg i mitt ordinasjonsløfte lovet kirken, for Guds ansikt, å være tro imot i min forkynnelse, undervisning, veiledning og sjelesorg som prest. At kirkens liturgi er det fremste uttrykk for kirkelære tør det ikke herske særlig uenighet om, nå vil denne læren altså bli forandret i strid med det jeg og mange prester og aktive kristne anser som et brudd med Skriftens ord, og som ikke bare det, men som selve motstykket til den ekteskapsdefinisjonen som kirken tradisjonelt har stått for alltid.

En anstendig, ansvarlig og omtenksom arbeidsgiver må vite å ta vare på sitt mannskap. Å sette store deler av Den norske kirkes prester i en situasjon der man ikke lenger med frimodighet på kirkens vegne kan lære og praktisere det man i hele sitt presteliv har kjent seg dypt forpliktet på ut fra sin ordinasjon, det er å sette sitt mannskap i en utålelig mental og åndelig stressituasjon. Belastningen av dette kan ikke en anstendig arbeidsgiver som med verdighet forvalter sitt arbeidsgiveransvar lukke øynene for. Den norske kirke har som arbeidsgiver en plikt til å ivareta sine presters yrkesintegritet og sikre denne menneskelige og åndelige integriteten i form av kirkerett og ordninger som gir prester legitimitet. Ikke på den måten at vi bare på kort sikt skal få lov til å mene og praktisere en personlig og sårbar reservasjon, gitt den kirkepolitiske goodwill, men på langsiktig og permanent basis praktisere kirkens overleverte tradisjon.

Bispemøtet har tatt innover seg et skriv fra vigslede medarbeidere som i kraft av sine samkjønnede parforhold har opplevd arbeidssituasjonen i Den norske kirke krevende. De har tatt på alvor at disse skal respekteres og behandles med verdighet som tilsatte i kirken. Har kirken gjort vedtak som gir dem rett til slik tjeneste, skulle det også bare mangle at ikke kirken som arbeidsgiver tar deres arbeidssituasjon på største alvor. Jeg har respekt for at Bispemøtet besvarer deres henvendelse så seriøst som Bispemøtet har gjort. På samme måte forventer jeg at Den norske kirke som arbeidsgiver viser den samme respekt og anstendighet overfor den store gruppen prester som opplever denne lærekrisen som en dyp åndelig krise for kirken og for tjenesten i kirken.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt