Frihet til å være uenig

Anlov P. Mathiesen stiller noen interessante spørsmål til meg i «Ytringsfrihet og lederskap». Mye av teksten handler om mitt syn på homofili, hvor Mathiesen tolker både hva jeg sier og hva han tror at jeg kanskje mener med det jeg sier. Han mener blant annet at det minner om "politisk skreddersøm" når jeg svarer på hva jeg faktisk mener om homofili. Denne formen for mistenkeliggjøring har jeg allerede svart på flere ganger, så her får jeg bare henvise Mathiesen og andre til dette.

Det jeg vil svare på her, handler om Mathiesens utfordring hva gjelder ytringsfrihet, i forbindelse med karikaturstriden for 10 år siden. Jeg møtte redaktør Vebjørn Selbekk i en radiodebatt samme dag som publiseringen, og fremførte omtrent samme standpunkt da som i dag. Enkelt forklart er svaret at jeg selvsagt forsvarer retten til å publisere slike tegninger, også når de er sårende og krenkende. Imidlertid, og her er poenget en del bevisst velger å misforstå: Jeg forbeholder meg retten til å være uenig i en slik publisering, og å også kritisere beslutningen om å trykke dem.

Problemstillingen minner meg litt om folk som fremmer sterke meninger, men opplever det som knebling når de imøtegås. Man har selvsagt rett til sine meninger, men ikke rett til å ikke bli kritisert for dem. På samme måte har selvsagt den enkelte redaktør rett til å publisere ting som virker krenkende på noen, men man kan ikke frabe seg kritikk av en slik beslutning. Selbekk, i min opplevelse av ham både da og også i mange senere møter, synes heller ikke å ha et problem med å bli kritisert, slik heller ikke jeg har det.

Mathiesen skriver: "Det kan se ut som om Oslos ordførerkandidat ønsker å redefinere ytringsfriheten på en slik måte at den ikke lenger kan åpne for religionskritikk som oppleves krenkende." Jeg syns mildt sagt det er merkelig at Mathiesen leser min kritikk av publiseringen, som jeg altså mener viste dårlig skjønn, på denne måten. Det hele minner veldig mye om en posør som, når han er ferdig med å slå inn åpne dører, slår seg på brystet i avisen og hevder å vite nøyaktig hvilke meninger som skal kunne kritiseres, og hvilke ikke. Altså hva som er riktig bruk av den umistelige ytringsfriheten, og hva som er feil.

At Mathiesen velger å bruke denne saken for å så tvil om mine verdier, sier derfor egentlig mest om ham og hans syn på ytringsfrihet - hvem som skal ha lov til å bruke den, og til hva. For det er jo nettopp frihet til å åpent publisere, kritisere og fremme synspunkter ikke alle deler, som definerer ytringsfriheten. Derfor kunne det aldri falt meg inn å påstå at Mathiesen ønsket å undergrave ytringsfriheten, bare fordi han ikke var enig med meg. Dét er nok den store forskjellen på Mathiesen og meg.