Spaltist Didrik Søderlind

Rådgiver i Human-Etisk Forbund

En filosemitts bekjennelser

Eller hvorfor jeg ikke bryr meg om jøder.

Publisert: 25. sep 2015

Nå og da skriver jeg litt om antisemittisme.­ Det gjør at jeg havner på radaren­ til litt rare folk. I nettkommentarer, mailer­ og telefonoppringninger kaller de meg «jøde», «sionist» (gjerne stavet med engelsk z, ­konspirasjonskulturen, slik vi kjenner den, er ­utviklet i USA) eller «filosemitt».

Disse anklagene er en del av leken, jeg skjønner det. Som når du kritiserer alternativbransjen og får høre at du er en kommunist som vil utrydde all åndelighet og dessuten er betalt av legemiddelindustrien. Så jeg ler mest av anklagene.

Jeg aner ikke om jeg er spesielt «zionistisk», selv om et sjarmtroll på Twitter tilbød seg å teste meg. Israel er for meg som Pakistan: et land som ble opprettet under tragiske omstendigheter, men som nå finnes. Jeg har støttet en egen palestinsk stat siden jeg klarte å formulere en politisk tanke, 
men mener selvfølgelig også at Israel må få forsvare seg.

I mitt stille sinn tenker jeg at dersom du synes denne konflikten er enkel, sier det mest om deg.

Hva «filosemittisme» angår, så begrenser mitt forhold til jødisk kultur seg i praksis til Woody Allen-filmer og Isaac Bashevis Singer-romaner. ­Jødedommen er den verdensreligionen jeg har minst interesse for (en av dem må jo være nederst på lista). Derfor er synagogen omtrent det eneste gudshuset i Oslo-området jeg aldri har satt mine ben i.

For her er det springende punktet: Mine skriverier om antisemittisme skyldes ikke interesse for jøders gjøren, laden og trosliv. Jeg var forskningsjournalist, og opptatt av dårlig tenkning.

Som Dan Browns Da Vinci-koden: Boka ble folke­lesning, og folk leste den slik forfatteren ville­ – som en dokumentarroman. Vi som påpekte at boka var kristendommens historie som konspira­sjonsteori, ble sett på som humørløse nerder. Var det så farlig, da? Ja, det kan være veldig farlig, mente jeg, når folk får snekre sammen sin egen versjon på historien. Skrekkeksempelet jeg fant var holocaustbenektelsen.

Et annet eksempel på dårlig tenkning var de 
såkalte «satanpanikkene» på åttitallet, da en broket­ allianse av kristne, feminister og terapeuter­ fikk det for seg at det fantes en stor, hemmelig, mektig satanistisk undergrunn som misbrukte og ofret barn. Man skulle ikke grave dypt for å få med seg at dette var en oppdatert utgave av antisemittiske konspirasjonsteorier.
Interessen var vekket, og jeg skrev et par artikler i året om antisemittisme. Etter halvannet tiår var det blitt en del artikler av det. Antisemittismen var blitt en slags hjertesak for meg, nærmest på slump.

Det er nesten blitt en klisjé at antisemittismen ikke trenger jøder. Likeledes trenger et engasjement mot kampen mot antisemittismen heller ikke ha noe med jødene å gjøre.

Antisemittismen er noe vi bør være oppmerksom på, ikke bare fordi den går ut over mennesker som ikke fortjener det, men på grunn av hva den sier om oss: At vi tenker så dårlig at vi innbiller oss at en knøttliten jødisk minoritet styrer bankvesenet og mediene, og at de fortærer blodet til barn.

Det var nok uunngåelig at min interesse for dårlig tenkning skulle føre meg til antisemittismen. Jødehat er et tegn på at det tenkes veldig, veldig dårlig. Og omvendt: Der det tenkes veldig, veldig dårlig, vil antisemittismen aldri være langt unna. Så jeg kommer til å fortsette å være interessert i jødehatet.

En dag blir jeg kanskje interessert i jøder og jøde­dom også. Men den største hemmeligheten om jøder, er vel egentlig at de er ganske så kjedelige.
Akkurat som folk flest.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE GJESTEN 25.09.2015

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Publisert over 4 år siden

Som Jan Otto Johansen skriver i en av sine bøker:

Dersom det aldri hadde eksistert en eneste jøde, ville antisemitten ha funnet ham opp.

Kommentar #2

Hans Olav Brendberg

63 innlegg  1085 kommentarer

Kamp mot troll

Publisert over 4 år siden

Eg har ofte lurt på kva som driv folk som brukar livet på dårleg tenkjing. Det verkar for å vera at dei får eitt eller anna kick av å triumfera over toskar og tøvete folk. For all del – det er toskar og tøvete folk der ute. Men å bruka mykje tid på dei?

I ein av sine klassiske innspelingar sit Odd Børretzen, denne gongen som eit sliten og mørbanka troll, og freistar tenkja gjennom livet i denne merkelege verda. «Kva slags folk har jeg kommet til», spør han. Eit folk som ikkje vil konfrontera ein skattefut, eller ein prest eller prost som seier at «ingenting så galt at det ikke er godt for noe». Når slike fer forbi står ein med huva i handa og seier «goddag, Far». Nei, i staden leitar ein opp eit harmlaust, venelaust troll som ein kuttar opp etter alle kunstens reglar. Eit troll som ikkje eingong finst – som er dikta opp.

Eg har nett lagt frå meg Hilaire Belloc glitrande «The Jews» frå 1922. Ei svært skarpsindig analyse frå ein sentral, katolsk intellektuell i Storbritannia for hundre år sidan. Belloc og andre i hans krins, som Chesterton, er for lengst avskrive som «antisemittar». Tidleg på tjuetalet analyserte Belloc årsakene til at den liberale løysinga av «det jødiske spørsmålet» var i ferd med å bryta saman i kjølvatnet av den russiske revolusjonen. Han syner kvifor minoritetstraktatane i dei nye, austeuropeiske statane er bygt på sandgrunn. Og han åtvarar om at dette er eit problem ein ikkje lenger kan løysa med å feia ting under teppet: Det krevst modig, redeleg og moralsk rakrygga diskusjon. Om ikkje risikerer ein å halda fram med å leva i ei draumeverd – og i neste omgang ventar ei av dei periodiske katastrofene som jødisk historie diverre er alt for full av.

Deretter freistar Belloc å skildra kva som må til for å få ei haldbar og stabil løysing som får konflikten inn i eit meir konstruktivt spor. Denne drøftinga er kunnskapsrik, moralsk balansert – og det motsette av hatefull.

Etter å ha lese Bellocs glitrande – og urovekkande – bok blir kontrasten til Sønderlinds skriveri litt for stor. Etter eige utsegn avgrensar Søderlind sin kunnskap om jødedomen seg til Allens filmar og Singers romanar. Og på det grunnlaget meiner han at han er kvalifisert til å vurdera kva som er haldbart, og kva som er uhaldbart i kritikken av jødisk religion i det vestlege samfunnet.

Joda, på ein måte skjønar eg Sønderlind sitt oppheng i «dårleg tenkjing». Men er eigentleg manglande kunnskap om jødisk religion ein kvalifikasjon? Og gjev det grunnlag for å mistenkjeleggjera motiva og argumenta til dei som faktisk er oppteken av jødisk religion, og har teke seg bryet med å skaffa seg kunnskap?

Søderlind skriv:

«Antisemittismen er noe vi bør være oppmerksom på, ikke bare fordi den går ut over mennesker som ikke fortjener det, men på grunn av hva den sier om oss: At vi tenker så dårlig at vi innbiller oss at en knøttliten jødisk minoritet styrer bankvesenet og mediene, og at de fortærer blodet til barn.»

Her gjer han det veldig enkelt for seg – ved å halda saman ulike realitetsplan. Jødar driv ikkje med blodoffer. Men har jødar hatt stor innverknad i finans- og medie?

Ja – om vi skal tru den framståande amerikanske statsvitaren Benjamin Ginsberg, som i bøker som «The Fatal Embrace» og «How the Jews Defeated Hitler» i detalj går igjennom og gjev ei nøktern vurdering av kva rolle jødisk innverknad har spela i ulike historiske samanhengar. Ja, om vi tek oss bryet med å lesa moderne kritikarar av jødisk innverknad – som israelske Israel Shahak og den amerikansk-jødiske journalisten Jeffrey Blankfort.

Eg er redd Sønderlind faktisk forstår like lite av dette som det ein kan forventa når Woody Allen-filmar og Isaac B. Singer-romanar er hans einaste kunnskapsplattform. For antisemittisme er ikkje noko enkelt fenomen å forstå. Rett nok har det funtest gode bøker som har gjeve ei balansert forståing i lang tid – sjølv synest eg  Bernhard Lazares «Antisemittismen – historie og årsaker» frå 1890-talet er eit lysande arbeid. Og eg har med stor interesse lese Albert S. Lindemanns bøker om antisemittisme – ikkje minst storverket «Esaus Tears». Det skisserer Lindemann ein teori  som eg trur har mykje for seg: Antisemittismen heng saman med at jødar i ein historisk periode gjekk frå ein posisjon som pariakaste til sentrale i den europeiske eliten. Og dei antisemittiske rørslene som oppstår i denne perioden byggjer på ei blanding av fantasi og røyndom.

Skal ein koma lenger, må ein ha kunnskap til å skilja myte og røyndom. Og det er langt vanskelegare enn det Søderlind vil ha det til. For dette er eit felt der det fins tein god del desinformasjon, og der det i tillegg er tabu å driva balansert drøfting.

I staden er det ei paradegrein for einsidig, moralistisk pliktløp.

Eg har sjølv freista bidra til meir kunnskap. I «Sant og usant om jødisk tru» har eg synt korleis den viktigaste boka som blir brukt som innføring i jødedom på høgskole- og universitetsnivå i Noreg er er stygt skjemt av halvsanningar og uhaldbar kjeldebruk.

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat15/thread11564717/

I «Eit forsvar for jødeparagrafen» har eg argumentert for at fjorårets rituelle oppgjer med §2 i grunnlova var anakronistisk og fordummande. Det dreidde seg først og fremst om at den pratande klassen i Noreg ville ta «moralsk selfie» utan eigne kunnskapar om temaet:

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat15/thread11547501/

Det kunne vore interessant om Sønderlind gjekk inn i ein slik røynleg diskusjon. Men eg reknar med at han heller vil prioritera å diskutera med forvirra menneske som skriv sionisme med z.

Det er greitt nok, og sikkert det enklaste. Eg seier likevel som Børretzen: «Kva slags folk har eg eigentleg hamna hos?

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
3 dager siden / 2492 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
26 dager siden / 1874 visninger
Den norske kirke og pornografi
av
Marthe Kristine Østerud Primstad
rundt 1 måned siden / 1126 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
6 dager siden / 924 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
28 dager siden / 674 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
rundt 13 timer siden / 612 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere