Inkludering og misjon

Organisasjonen Åpen Folkekirke har mobilisert ved årets kirkevalg. Budskapet har vært at Den norske kirke bare er inkluderende hvis den vier homofile par.

Denne gang har kirkevalget nesten bare handlet om homofili og ekteskap, men hva skjer med kirkens forståelse av misjon hvis det eneste viktige er at kirken skal være «inkluderende»?

Det er grunn til å tro at mange medlemmer i kirken mener det er mye bedre å forkynne at "enhver blir salig i sin tro" enn å si med Jesus at "Ingen kommer til Faderen uten ved meg". Hva skal vi tenke hvis disse får det som de vil?

Den svenske folkekirken har lenge vært svært kritiske til misjon. På kirkemøtet i 2000 ble det vektlagt at misjon handler om å samarbeide med andre kirker. Flere tok til orde for at "misjon ikke lenge skal sees som en måte å omvende andre, verken i Sverige eller i andre deler av verden" (Kyrkans Tidning 38/2000). Tanken om at Jesus er eneste vei til frelse – og at det dypest sett er derfor vi driver misjon – blir ofte avvist.

Erkebiskop K. G. Hammar avviste i 2005 at misjon innebærer evangelisering. I et intervju med den svenske avisen Dagen uttalte han at "Bibelens misjonsbefaling ikke skal forstås som at kristne skal dra ut i verden for å evangelisere andre folk". I 2013 fikk Ante Jackelén – som senere ble utnevnt som ny erkebiskop – spørsmålet om Jesus gir et mer sant bilde av Gud enn Muhammed. Hun ville ikke svare ja på det.

Mye tyder på at Den norske kirke på mange vis ligger ti-femten år etter utviklingen i den svenske søsterkirken. I Sverige har en ny ekteskapsforståelse for lengst vunnet frem. Det har ikke ført til økt oppslutning for kirken – snarere tvert imot. Derimot kan vi konstatere at kirken på nye områder forlater klassisk kristen teologi. En kirke som først og fremst vil være inkluderende, og tenke som medlemsflertallet gjør, har store vanskeligheter med frimodig å fastholde at alle mennesker trenger Jesus som sin frelser.

Organisasjonen Åpen Folkekirke har en "plattform" og et "valgprogram". Der står det ingenting om misjon – utover påstanden om at organisasjonen bygger på kirkens "selvforståelse som en bekjennende, åpen, tjenende og misjonerende folkekirke".

Så langt har Åpen Folkekirke fungert som en en-saks-bevegelse. Alt har handlet om et ja til homofile ekteskap. Målet har vært å mobilisere flest mulig – også de som i liten grad er aktive i lokale menigheter. Prost Trond Bakkevig forklarte i Dagsnytt 18 på NRK rett før valget at han også syntes medlemmer som ikke tror på Gud burde stemme. Kanskje skyldes en slik oppfordring overbevisningen om at det særlig er de som ikke bryr seg om hva Bibelen som heier på Åpen Folkekirke?

Det kan få stor betydning for mange spørsmål hvis passive medlemmer vil avgjøre kirkens kurs. Mange mener misjon er respektløst og evangelisering er unødvendig. Ja, kanskje vil et fremtidig kirkemøte slå fast at vi må sette en strek over Peters ord i Apostlenes Gjerninger 4,12: "Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved."

Først trykket som lederartikkel i Utsyn 25. september 2015