Trond Skard Dokka

7

Du gjør 
kirken til­ forening, Simonnes

En dobbelt mangel på teologi 
leder Helge Simonnes til å omfavne foreningskristendommen på bekostning av kirkekristendommen.

Publisert: 18. sep 2015

I sin kommentar (Vårt Land 11. september) om Den norske kirkes fremtid byr Helge­ Simonnes på en fremtidsversjon der flere utfordringer er adressert («En sunnere kirke kan skapes nå»).

Et hovedpoeng er at vi kan ha mye å lære av et perspektiv utenfra: Hvordan framstår Den norske kirke for dem som tilhører andre kirker eller trossamfunn – og hvordan bør den framstå?

Dette innsteget innebærer ­naturlig nok sterk vekt på spørsmål som har med forholdet til folket og staten, med medlemskap og med økonomi å gjøre. Simonnes har helt rett i at dette­ er viktige spørsmål. Men det grunnlag hans svar bygger på, er i beste fall ufullstendig. Det som mangler er rett og slett teologisk ­refleksjon om hva ei kirke er.

Savner. La meg trekke fram noe av det jeg savner:

For det første er det vanskelig å tenke seg en forsvarlig organisering av kirken som ikke forholder seg til trosbekjennelsens fire klassiske kjennetegn ved den kirke vi tror på: At den er én, at den er hellig, at den er allmenn (katolsk) og at den er apostolisk.

Denne trosbekjennelsens kirke­ (alle kristne kirker), står på flere måter i et spenningsforhold til vår kirkevirkelighet med alle splittelser, de mange overgrepssakene, tendensene til selvgod sekterisme, og de ofte uryddige forholdene til de første apostlene og deres budskap.

Kirkene lever ikke opp til ­bekjennelsen, verken samlet ­eller hver for seg. Det betyr ikke at den kirke vi tror på, ikke skulle være virkelig, men at den er en usynlig virkelighet. Som sådan kan den tjene som et skriftespeil for kirker og menigheter. Samtidig er det ingen grunn til å tro at alle egenskapene til den kirke vi tror på, fullt ut kan organiseres fram i denne verden, eller at det bare skulle være en måte å nærme seg dem på. Trosbekjennelsen er et korrektiv, men ingen organiseringsoppskrift.

Frihet. Få konfesjoner har understreket den frihet dette gir, sterkere enn den lutherske. Man har alltid hatt et pragmatisk, hensiktsmessig forhold til hvordan kirke og menighet skal ­organiseres. Det skifter når ­tidene skifter. Og allikevel står en ikke helt fritt. Noen grunnleggende trekk ved det å være kirke og å leve som kirke må ivaretas av de ordninger en velger.

De lutherske bekjennelsesskriftene har en meget bestemt måte å forstå den faktiske kirke på. Man starter ikke med dem som kirken måtte bestå av, for så å vurdere hvordan de burde organisere seg. Man starter med det som skaper kirke, nemlig forkynnelsen og sakramentene.

Det er når folk kommer sammen om disse at kirken blir til (CA VII). Dette må forstås slik at trosbekjennelsens kirke, med dens fire egenskaper, blir realitet der og da. Man ser nok stadig vekk en flokk mennesker som det kan være så ymse med, både når det gjelder enhet, hellighet, allmennhet og apostolisitet.

Men skjult for det menneskelige øye er dette allikevel troens fullkomne kirke. Et fast omkved i Inge Lønnings teologi var at ­læren om kirken må begynne med det som konstituerer kirken. Og det er ikke medlemmene,­ men de praksisene som samler og nyskaper folk: Forkynnelse og forvaltning av sakramentene.

Tydelig nedslag. Et tydelig nedslag av at disse praksisene tenkes som forutsetning for kirken, ligger i den lutherske lære om presteembetet. I Den augsburgske bekjennelse kommer artikkelen om presteembetet før de artiklene som direkte har med kirken å gjøre. Preste­embetet er innstiftet av Gud (CA V) og ­består nettopp i de kirkeskapende ­aktivitetene forkynnelse og sakramentforvaltning.

Forut for, eller uavhengig av dette embetet fins det rett og slett ingen kirke. Det eneste som kommer før prestetjenesten, er selve evangeliet (presist sammenfattet i CA IV).

I Den norske kirkes liturgier gjenspeiles dette i forståelsen av prestetjenesten som «apostolisk». Måten å organisere denne prestetjenesten på, alt fra kompetansekrav og lønn til tjeneste­ordninger og liturgi, kan og bør skifte etter tid og sted. Det er hensiktsmessighetsspørsmål. Men selve det å ha en organisert apostolisk prestetjeneste står, for en luthersk kirke, rett og slett ikke til forhandling.

Penger. Om en liker det eller ikke, så er det en pengeside ved det å være kirke. Mange formål trenger økonomiske midler, men i en særklasse står finansieringen av de essensielle praksisene som skaper en kirke. I hovedsak har dette betydd lønn og bygninger.

Selvfølgelig hører det ikke med til kirkens vesen å motta økonomisk støtte fra stat og kommune. Men når Den norske kirke lenge­ har mottatt slik støtte, er det ­interessant at denne støtten nettopp har vært siktet inn mot de lønns- og bygningsutgifter som springer ut av de kirkeskapende aktivitetene.

Den har aldri vært dimensjonert etter medlemstall, men i stedet etter hva som trengs av ansatte og gudshus for at ­menigheter dag for dag skal skapes over hele landet.

Medlemmer. Simonnes’ bruk av et perspektiv utenfra innebærer en helt annen betoning av medlemskap og medlemstall. Bakom hans betraktningsmåte­ ligger den støtteordning som ­andre tros- og livssynssamfunn nyter godt av.

Denne støtten gis som et tilskudd for hvert medlem. Størrelsen på tilskuddet fastsettes ved å dele de bevilgninger Den norske kirke får, på antall medlemmer. Det Simonnes foreslår, er å gi denne logikken en slags tilbakevirkende kraft, slik at den omdefinerer grunnlaget for framtidig støtte til Den norske kirke etter malen for støtte til andre tros- og livssynssamfunn. Også den skal dimensjoneres ­etter antall medlemmer.

Det innebærer at det må settes klare kriterier for medlemskap. Simonnes foreslår at medlemskap etableres ved dåp, men at det etter fylte 18 år må bekreftes ved at man betaler en ­årlig medlemskontingent. Det er også denne­ bekreftelsen som gir stemmerett ved kirkelige valg.

Tydeligere enn dette kan ingen gå inn for at kirken er en medlemsforening.

Ikke treffende. Utgangspunktet for Simonnes var som nevnt å anlegge et perspektiv utenfra. I hans etablering av dette perspektivet spiller konflikten om medlemstall mellom Oslo ­katolske bispedømme og ­departementet en nøkkelrolle. På katolikkenes vegne formulerer han dette spørsmålet: «Hvorfor skal det stilles så sterke krav til andre trossamfunn når Dnk har et medlemssystem som er enda løsere i fisken?»

Selv om vi alle kan ha sans for likhetslogikken i dette spørs­målet, gir det ingen særlig treffende beskrivelse av katolikkenes oppfatning av problemet. For dem dreier det seg om en spenning mellom det som i myndighetenes øyne er et stønads­berettiget medlemskap på den ene side, og deres egen teologisk begrunnete forståelse av å være et kirkelem på den andre.

De oppfatter det slik at myndighetenes forståelse av medlemskap tilsidesetter eller overstyrer kirkens egen forståelse. Det de motsetter seg, er med andre ord å bli definert som en foreningskirke av den type ­Simonnes går inn for.

Motsigelsen. Når Simonnes ikke synes å ha oppdaget denne­ motsigelsen, at det katolske ­eksemplet undergraver hans egen konklusjon, må grunnen være at han ikke har tatt høyde for katolsk teologi i sitt resonnement – slik han heller ikke har inkludert luthersk teologi i sin skisse til hvordan Den norske kirke bør organiseres.

Det er denne dobbelte mangel på teologi som leder ham til å omfavne foreningskristendommen på bekostning av kirkekristendommen.

PUBLISERT I VÅRT LAND 19.09.2015

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Asgeir Remø

12 innlegg  329 kommentarer

Kirkestyret

Publisert over 4 år siden
Trond Skard Dokka. Gå til den siterte teksten.
De lutherske bekjennelsesskriftene har en meget bestemt måte å forstå den faktiske kirke på. Man starter ikke med dem som kirken måtte bestå av, for så å vurdere hvordan de burde organisere seg. Man starter med det som skaper kirke, nemlig forkynnelsen og sakramentene.

Det er når folk kommer sammen om disse at kirken blir til (CA VII). Dette må forstås slik at trosbekjennelsens kirke, med dens fire egenskaper, blir realitet der og da. Man ser nok stadig vekk en flokk mennesker som det kan være så ymse med, både når det gjelder enhet, hellighet, allmennhet og apostolisitet.

Men skjult for det menneskelige øye er dette allikevel troens fullkomne kirke. Et fast omkved i Inge Lønnings teologi var at ­læren om kirken må begynne med det som konstituerer kirken. Og det er ikke medlemmene,­ men de praksisene som samler og nyskaper folk: Forkynnelse og forvaltning av sakramentene.

Trond Skard Dokka har i det siterte levert et svært godt forsvar for en av konklusjonene til Kirkerådets kirke/stat-utvalg i 2002. Innstillinga "Samme kirke - ny ordning, om ny ordning av Den norske kirke, med særlig vekt på forholdet mellom kirke og stat" uttaler følgende:

"Utvalet meiner desse vala må ha tydeleg karakter som kyrkjelege val. Dette bør markerast ved at valtinget vert opna i samband med ei gudsteneste og vert halde i kyrkja og/eller i eit anna lokale som vert nytta til gudstenester, eller som på anna vis er knytt til kyrkjeleg verksemd i soknet."

Trond Skard Dokka viser til syvende artikkelen i den augsburgske bekjennelsen som bl.a. sier at "kirken er de helliges forsamling, i hvilken evangeliet læres rett og sakramentene blir rett forvaltet". Dette skjer etter Den norske kirkes ordning i de ordinære gudstjenestene med nattverd.

Kirke/stat-utvalget knyttet medlemsstyret til de lutherske bekjennelsesskriftenes meget bestemte måte å forstå den faktiske kirke på. I tillegg uttalte det at "av religionspolitiske og kyrkjelege grunnar er det viktig å skilje dei [kyrkjelege vala] frå offentlege val". At Den norske kirken med valgordningen har havnet så langt fra sin bekjennelse er et politisk maktstudium verdt.

Kommentar #2

Stefan Fisher-Høyrem

7 innlegg  19 kommentarer

DnK

Publisert over 4 år siden

Takk for informert innlegg!

Betyr dette at Den norske kirke nå vil være tydelige i sin støtte til Oslo katolske bispedømme i spørsmålet om statens syn på trossamfunn-som-interesseorganisasjoner vs kirkens egen "interne" teologiske redegjørelse for hva (hvem) den er? 

 

Kommentar #3

Asgeir Remø

12 innlegg  329 kommentarer

Penger, naturalia og tjenester

Publisert over 4 år siden
Trond Skard Dokka. Gå til den siterte teksten.
Penger. Om en liker det eller ikke, så er det en pengeside ved det å være kirke. Mange formål trenger økonomiske midler, men i en særklasse står finansieringen av de essensielle praksisene som skaper en kirke. I hovedsak har dette betydd lønn og bygninger.

Selvfølgelig hører det ikke med til kirkens vesen å motta økonomisk støtte fra stat og kommune. Men når Den norske kirke lenge­ har mottatt slik støtte, er det ­interessant at denne støtten nettopp har vært siktet inn mot de lønns- og bygningsutgifter som springer ut av de kirkeskapende aktivitetene.

Den har aldri vært dimensjonert etter medlemstall, men i stedet etter hva som trengs av ansatte og gudshus for at ­menigheter dag for dag skal skapes over hele landet.

Medlemmer. Simonnes’ bruk av et perspektiv utenfra innebærer en helt annen betoning av medlemskap og medlemstall. Bakom hans betraktningsmåte­ ligger den støtteordning som ­andre tros- og livssynssamfunn nyter godt av.

Denne støtten gis som et tilskudd for hvert medlem. Størrelsen på tilskuddet fastsettes ved å dele de bevilgninger Den norske kirke får, på antall medlemmer. Det Simonnes foreslår, er å gi denne logikken en slags tilbakevirkende kraft, slik at den omdefinerer grunnlaget for framtidig støtte til Den norske kirke etter malen for støtte til andre tros- og livssynssamfunn. Også den skal dimensjoneres ­etter antall medlemmer.

Det innebærer at det må settes klare kriterier for medlemskap. Simonnes foreslår at medlemskap etableres ved dåp, men at det etter fylte 18 år må bekreftes ved at man betaler en ­årlig medlemskontingent. Det er også denne­ bekreftelsen som gir stemmerett ved kirkelige valg.

Tydeligere enn dette kan ingen gå inn for at kirken er en medlemsforening.

Det siterte synes å ha et svært kort historisk tidsperspektiv.

Det var først på 1920-tallet staten begynte å gi prestene en minimumslønn og det tok ennå lengre tid før de var på statsregulativet. Presteinntektene hadde før det vært avhengig av om det var et "feitt" prestekall. Noe som igjen var en konsekvens av kirkelemmenes antall og inntekter, samt prestegårdsinntekter og "stykkprisfinansierte" tjenester som dåp, vigsel og gravferd. Store deler av presteinntektene har m.a.o. vært avhengig av "medlemstallet".

Når det gjelder antall prester så har det også i en viss forstand blitt dimensjonert etter medlemstall. Per i dag virker det som det er et sentralt kriterium når bispedømmene reallokerer presteressursene.

Tilsvarende har kirkebygninger i store deler av Norges lutherske historie vært eid av private "medlemmer", etter den dansk-norske kongen tok kirkegodsene og solgte ut for å finansiere krigføring m.m.

Det synes å være meget svakt historisk grunnlag for å delegitimere medlemsbasert finansiering av kirkedriften. Som Trond Skard Dokka skriver: "Selvfølgelig hører det ikke med til kirkens vesen å motta økonomisk støtte fra stat og kommune."

Skard Dokka bruker betegnelsen medlemsforening ogStefan Fisher-Høyrem bruker betegnelsen interesseorganisasjon, begge øyensynlig i en nedsettende betydning i relasjon til trossamfunn/kirker. Det virker som de glemmer at de taler om organisasjoner i sivilsamfunnet som ønsker statlig finansiering av organisasjonenes økonomi. Staten må ha et objektivt grunnlag for utbetaling. Kirkene har alltids som alternativ å være selvfinansierte gjennom sine (med)lemmer.

Det er ingen historisk eller teologisk selvfølge at stat og kommune skal finansiere kirkesamfunn. Paulus var som kjent teltmaker. Jesus var tømmermann og hadde et følge som hjalp ham og de tolv med det de eide. Det anonyme takkofferet gitt av kirke(med)lemmer har fra odlkirken vært kirkens basale finansieringskilde.

Kommentar #4

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Reformasjonens ettervirkninger er infløkte

Publisert over 4 år siden

Innføringen av lutherdommen som senere la grunnlag for innføring av organisasjoner ledet av lekfolk, gjør det vanskelig å bli en hel kirke igjen.

I vår tid vet vi ikke vår arme råd hva vi skal gjøre med dette uekte barnet.

Rekatolisering hadde vært en løsning, men den ønsker vel ikke de fleste av oss lenger. Eller gjør vi det?

Kommentar #5

Bernt Torvild Oftestad

114 innlegg  159 kommentarer

Skard Dokka versus Simonnes

Publisert over 4 år siden

Helge Simonnes har forsøkt å  se på Den norske kirkes forhold til stat og samfunn ut fra frikirkenes perspektiv. Det han anbefaler, er en modernisering av Den norske kirkes forhold til det liberale demokrati. I Den norske kirke bør det være slik at de mange som er innlemmet i kirken av foreldrene ved barnedåpen, bør bekrefte sitt medlemskap ved en "egenmelding". Slik har jeg forstått Simonnes. For Trond Skard Dokka er det å innføre en foreningskirkelig ekklesiologi i Den norske kirke, som må avvises fordi den strider mot luthersk kirketenkning (VL 19.9)                                

Foreningskirken har som et av sine kjennetegn at dens medlemmer selv har valgt å slutte seg til fellesskapet. De opptas ut fra den forutsetning at de deler fellesskapets selvforståelse, målsetting og prinsipielt dets normer for livet innad og utad.                                                                            

Skard Dokka utvikler sin luthersk kirketenkning ut fra Confessio Augustana (CA). Han påpeker bl.a. at CA slår fast at det gis et embete som er innstiftet av Gud (CA V). Og "det består (..) i de kirkeskapende aktivitetene forkynnelse og sakramentforvaltning." Men Skard Dokka leser bekjennelsen selektivt. CA har flere embetsartikler enn art V. I CA XIV slås det fast at ingen er "tillat å preke evangeliet eller å administrere sakramentene offentlig i menigheten uten å være rettelig kalt." Dette er en læreartikkel i CA. "Rettelig kalt" må her bety å bli ordinert ved håndspåleggelse, Guds ord og bønn. Her gis ikke rom for "frie" selvkalte nådemiddelforvaltere. Skard Dokka hevder at "det å ha en organisert apostolisk prestetjeneste står for en luthersk kirke rett og slett ikke til forhandling." Om man følger CA, står det heller ”ikke til forhandling" at de personer som på rett vis er gitt denne tjeneste, har eneretten til å forvalte nådemidlene "offentlig i menigheten".                                                                           

I denne sammenheng har CA XIV en særlig relevans. For i Den norske kirke ble CA XIV lagt til side (i realiteten opphevet) under den liberaliseringsprosess som begynte ved midten av 1800-tallet. Den norske fikk da to legitime strukturer for nådemiddelforvaltning. For kirkens (leke) medlemmer ble det tillatt både å preke offentlig, fritt forvalte nattverd og dåp uten statskirkelig kall og ordinasjon. Verken statsstyre eller kirkeledelse kunne ad rettslig vei bestemme hvordan den "frie" nådemiddelforvaltning skulle organiseres. Den fikk naturlig nok sin foreningskirkelige forankring. Å argumentere ut fra Den norske kirkes ordning mot foreningskirkelighet blir derfor vanskelig. Foreningskirkeligheten er helt legitim i Den norske kirke. Jeg kan heller ikke se at Skard Dokka kan argumentere mot foreningskirkelighet ut fra sin oppfatning av presteembetet. Om en fri organisasjon på kirkelig legalt vis kaller, innvier og sender bestemte personer til å forkynne, døpe, holde nattverd, så er det vel en praksis "som nyskaper folk"" ved nådens midler? Det regner jeg med at Skard Dokka ikke vil betvile.                                                      

Det var lekfolket i Den norske kirke som ble "frigjort" fra embetsautoriteten. Men embetets stilling ble også grunnleggende forandret. Det fikk rådene med kirkelig oppdrag og myndighet ved sin side. I dag er embetsautoriteten dekonstruert til fordel for den demokratiske rådskirken. Å vise til Confessio Augustana som normativ kilde når det gjelder det kirkelige embete i Den norske kirke, er i dag umulig. I så henseende er bekjennelsen antikvert.                                                                                                 

Det er her interessant å se på den ekklesiologi som kom til uttrykk som premiss for det nylig avholdte kirkevalg. Som stemmerettskriterium ble det konsekvent og ensidig vist til det sakramentalt forankrede medlemskap i Den norske kirke. Alle døpte var likeberettigede til å påvirke kirkens lære og liv. De er "alle prester, biskoper og paver". Det man tydeligvis ville unngå var "tilleggskriterier" som satte skiller mellom de døpte betinget av liv og praksis. Å være døpt er en nødvendig betingelse, men ikke tilstrekkelig, man må i tillegg være medlem av Den norske kirke når det gjelder bestemmelsesrett i og for kirken? I den lutherske enhetsstat var spørsmål om kirkemedlemskap ikke relevant. I et liberalt demokrati er det en helt frivillig sak om man vil være medlem av Den norske kirke. Mange er ikke det. Den norske kirke har derfor allerede på grunn av demokratiet et viktig kjennetegn ved foreningskirkeligheten – den frivillige tilslutning. Men den skal ikke skje ved den voksnes "egenmeldig"         

Men nå er det heller ikke slik at dåpen er en nødvendig betingelse for å bestemme i og over Den norske kirke. I 2012 vedtok Stortinget at Den norske kirke foruten å være evangelisk-luthersk også skulle være en "folkekirke". Dette er et vedtak med et massivt teologisk innhold. Det ble gjort uten krav om at de som bestemte, var døpte eller medlemmer av kirken. Udøpte og ikke-medlemmer utøvde styringsrett over kirkens lære. Ut fra vanlig logikk blir det da slik: Følger man Stortingets kriterier for å kunne bestemme i og for Den norske kirke, burde alle norske borgere ha deltatt i kirkevalget. Om man følger kriteriene fra kirkevalget, har Stortinget trådt over grensene ved at ikke-medlemmer bestemmer over Den norske kirke. Jeg er stygt redd for at det kirkelige lederskap tenker som Ole Brumm: Ja, takk begge deler: Man vil være en av staten privilegert kirke som ikke-medlemmer bestemmer over, og samtidig skal man fremtre som en selvstendig sakramentalt bestemt medlemskirke. Dette er når alt kommer til alt, et dobbeltspill som svekker Den norske kirkes troverdighet.           

Skard Dokka bruker til sist den konflikten Oslo katolske bispedømme (OKB)har med statlige myndigheter om medlemstallet. Her ser han en katolsk avvisning av såkalt foreningskirkelighet.  Denne konflikten er ikke et egnet utgangspunkt for å forstå katolsk holdning til det foreningskirkelige. Det annet vatikankonsil la religionsfriheten til grunn for Kirkens forhold til statsmakten. Ved religionsfriheten, konstitusjonelt forankret, skal Kirken ha et rettslig sikret grunnlag for å kunne leve etter sin tro og lære i et sekulært samfunn, ja, i ethvert samfunn. Den katolske kirke vil - innen demokratiet - være en fri organisasjon/”forening” der konvertitter tas opp på grunnlag av ”moden overveielse” og forsikring om at de vil bli katolikker ”av fri vilje”. Skard Dokka har intet å hente fra Den katolske kirkes selvforståelse.                                                                              

Simonnes har kommet med et godt forslag. Skard Dokkas argumentasjon for å imøtegå ham, er ikke overbevisende.

Kommentar #6

Robin Tande

24 innlegg  3738 kommentarer

Ser man det!

Publisert over 4 år siden
Bernt Torvild Oftestad. Gå til den siterte teksten.
Å vise til Confessio Augustana som normativ kilde når det gjelder det kirkelige embete i Den norske kirke, er i dag umulig. I så henseende er bekjennelsen antikvert.

Før jeg leste det siterte hadde jeg skrevet følgende kommentar:

Jeg ser at dere i disse aktuelle diskusjonene stadig viser til CA, i dette innlegget til CA IV, CA V og CA VII.

I henhold til gjentatte meningsmålinger så er en stor del av Den norske kirkes medlemmer ugudelige. De tror ikke at det fins en Gud. Så glem nå ikke CA XVII:

"Lutherans believe that Christ will return to raise the dead and judge the world; the godly will be given everlasting joy, and the ungodly will be "tormented without end"".

Er det en avsporing å spørre om trådstarter har noen tanker om dette fenomenet, eller hva vi nå skal kalle det?

Mvh Robin Tande

Kommentar #7

Asgeir Remø

12 innlegg  329 kommentarer

prester, biskoper og paver

Publisert over 4 år siden
Bernt Torvild Oftestad. Gå til den siterte teksten.
Det er her interessant å se på den ekklesiologi som kom til uttrykk som premiss for det nylig avholdte kirkevalg. Som stemmerettskriterium ble det konsekvent og ensidig vist til det sakramentalt forankrede medlemskap i Den norske kirke. Alle døpte var likeberettigede til å påvirke kirkens lære og liv. De er "alle prester, biskoper og paver".

I en medlemsorganisasjon må en nødvendigvis benytte medlemskap som stemmerettskriterium. Det som likevel mangler i resonnementet er argumentasjonen som knytter organisasjonsdemokratiet til det foregitt teologiske argumentet om at "alle [er] prester, biskoper og paver".

Det såkalte allmenne prestedømmet blir bibelteologisk forankret i 1. Peter 2. Der kan vi lese en oppfordring til "den/dere som tror" på Jesus Kristus om å bli "et hellig presteskap". Her står det ingen ting om alle døpte. Det er de som tror som tiltales.

Påstanden om at det allmenne presteskapet gir grunnlag for et kirkedemokrati basert på dåp var en tid en gjenganger i Den norske kirkes dokumenter. Men det er ikke lett å se koblingen. Kan noen gi en bibelteologisk begrunnelse for hvorfor alle døpte er "prester, biskoper og paver"?

Kommentar #8

Dag Løkke

10 innlegg  2331 kommentarer

Publisert over 4 år siden

Det er et Luthersitat. "Alle som har krøpet ut av dåpens bad, er prest, biskop og pave!" sa Martin Luther. Det var vel for å understreke dåpens grunnleggende betydning.   

Kommentar #9

Asgeir Remø

12 innlegg  329 kommentarer

Det allmenne prestedømmet

Publisert over 4 år siden
Dag Løkke. Gå til den siterte teksten.
Det er et Luthersitat.

Takk til Dag Løkke for informasjon.

Spørsmålet gjaldt den bibelteologiske begrunnelsen. En må forstå sitatet som en spissformulering av hva som ligger i det allmenne prestedømmet. I kommentar #7 vises det til at det allmenne prestedømmet, slik det vanligvis berunnes bibelteologisk, ikke uten videre kan knyttes til dåpen.

1500-talls fyndord av Martin Luther er ikke en bibelteologisk begrunnelse. For å unngå misforståelser kan spørsmålet omformuleres slik: 

Kan noen gi en holdbar bibelteologisk begrunnelse for hvorfor alle døpte har del i det allmenne prestedømmet?
Kommentar #10

Dag Løkke

10 innlegg  2331 kommentarer

Begrunnelsen for det allmenne prestedømme

Publisert over 4 år siden

Jeg er enig i at et sitat fra Martin Luther i seg selv ikke er en bibeltelogisk begrunnelse for et standpunkt. Han sa jo litt av hvert, den karen! ☺ Jeg følte meg bare kallet til å bringe sitatets opprinnelse opp i dagen, men det er ikke mitt kall å besvare teologiske dybdespørsmål. (Du kjente antakelig sitatet fra før, Asgeir Remø, men du var likevel så hyggelig å takke meg for opplysningen!)

Jeg har noen ganger benyttet dette sitatet av Luther i kåserier. Det er mer min form. De dyptpløyende bibeltimer overlater jeg helst til teologene. Jeg har en mer "journalistisk" tilnærming. Men som troende og bekjennende har jeg likevel frimodighet til å forkynne det kristne evangeliet i en enkel og lett form. Jeg sier gjerne som Carl Fredrik Wisløff: "Jeg vet på hvem jeg tror".

Det er imidlertid flott om Asgeir Remø's spørsmål blir besvart av en av professorene på denne tråden, Trond Skard Dokka eller Bernt Torvild Oftestad. Kanskje helst av begge to?   

Kommentar #11

Bjørn Erik Fjerdingen

124 innlegg  7334 kommentarer

Det allmenne prestedømmet

Publisert over 4 år siden
Asgeir Remø. Gå til den siterte teksten.
Det såkalte allmenne prestedømmet blir bibelteologisk forankret i 1. Peter 2. Der kan vi lese en oppfordring til

Hadde vært fint om du kunne vise mer nøyaktig hva du viser til i 1. Pet 2.  Debatten er imidlertid interessant.  Jeg limer nedenfor inn et debattinllegg jeg sakset fra nettet:

Oddvar Moi

                                               Nåden og det allmenne prestedømmet. 
                                               Leserinnlegg i Dagen - mai 2005

Da jeg for en par uker siden siden skrev i Dagen om forholdet mellom katolsk og protestantisk kristendomsforståelse, var mitt hovedpoeng at selv om det er mange forskjeller mellom Den katolske kirke og ulike protestantiske kirker, så er det vel ikke her de kristne/ kirkelige hovedskillelinjene går i vår tid.

Når jeg så leser Anders Olav Bjørkavågs svar til meg, i Dagen 28/4, virker det ikke som han har forstått mitt hovedanliggende. Det virker også som Bjørkavåg ikke ønsker at en kirke skal ha noen autoritativ ledelse, men at det tvert imot skal være full frihet for den enkelte til å definere sin egen kristne tro. Slik forstår jeg det når han setter opp "frihetens evangelium" opp mot "trelldom under pavens autoritet". De fleste kristne har vel likevel en åndelig autoritet de lytter til, det være seg en pastor, en tilsynsmann, en biskop etc., og jeg har så langt ikke sett argumenter for at pavens autoritet er illegitim, mens andre åndelige lederes autoritet er legitim.

Om ikke annet så skulle bl.a. de siste ukers hendelser i Vatikanet ha fått protestantiske kristne til å innse både at vår tidligere pave levde i selvoppofrende tjeneste for Kristus og de troende, og at vår nyvalgte pave signaliserte det samme da han møtte verden med disse åpningsord: "Kjære brødre og søstre. Etter den store Johannes Paul II har kardinalene valgt meg, en enkel og ydmyk arbeider i Herrens vingård. Jeg trøster meg med det faktum at Herren vet hvordan han skal arbeide og handle, selv med utilstrekkelige redskaper, og jeg stoler særlig på deres bønner. I gleden over vår oppstandne Herre, i tillit til hans stadige hjelp, går vi fremover, sikre på Guds hjelp."

Den kristendomsformen som har vært dominerende i Norge etter reformasjonen, den lutherske kirke, har alltid ment at kirken må ha et tilsynsembede, selv om man ikke har sagt særlig tydelig hvordan dette tilsynet må organiseres. Den anglikanske kirke, som også er protestantisk, har vært mer presis i sin definisjon av dette tilsynet, dvs. bispeembedet. Den katolske kirke har også sitt klare syn på hvordan kirken må organiseres, og jeg kan ikke riktig forstå hvordan man aksepterer at den lutherske og den anglikanske kirke har et legitimt syn på dette (som man ikke nødvendigvis er enig i), mens man mener at den katolske kirkes syn er ubibelsk. F.eks. begrunner den katolske kirke sitt syn på apostlenes - og deres etterfølgere, biskopenes - autoritet med bl.a. disse bibelstedene: Lukas 6,12-16 og Johannes 20, 21-23.

I sist artikkel protesterte jeg på at Dagens leder sa at Den katolsk kirke ikke hadde plass til det man kaller det allmenne prestedømme. Og jeg protesterte med god grunn, sin Kirken alltid har hevdet at den enkelte troendes oppgave, misjon og prestedømme er helt avgjørende for kirken. I Den katolske kirkes katekisme (som finnes på Internett på www.katolsk.no/kkk) står det f.eks.:

1546. Kristus, yppersteprest og eneste mellommann, har gjort Kirken "til et kongelig folk av prester for Gud, sin Far" (Åp 1, 6). Hele fellesskapet av troende er i seg selv prestelig. De troende utøver sitt dåpsprestedømme ved å ta del i Kristi sendelse, Han som er prest, profet og konge, alt etter personlig kall. Det er ved dåpens og fermingens (konfirmasjonens) sakramenter de troende blir "viet til å utgjøre (...) et hellig presteskap".

1591. Hele Kirken er et folk av prester. I kraft av dåpen har alle troende del i Kristi prestedømme. Denne delaktigheten kalles "de troendes allmenne prestedømme". På grunnlag av dette prestedømme og for å tjene det finnes det en annen delaktighet i Kristi sendelse, nemlig den tjeneste som meddeles ved ordinasjonssakramentet, og som har til oppgave å tjene i fellesskapets midte, i Kristi, i hodets, navn og i Hans person.

Jeg protesterte også på at troen på at man blir frelst ved nåden alene ikke skulle være katolsk. Jeg kan ikke forstå hvordan man kan hevde noe slikt, men det sies fortsatt ofte. Et sitat fra vår katekisme vil også her være avklarende; der kalles nåden den uforskyldte velvilje, hjelp og inngripen:

1996. Vår rettferdiggjørelse kommer fra Guds nåde. Nåden er den velvilje, den uforskyldte hjelp som Gud gir oss til å besvare hans kall: bli Hans barn, få barnekår hos Ham, ha del i den guddommelige natur, i det evige liv.

1997. Nåden er å ha del i Guds liv, den fører oss inn i Treenighetens indre liv: gjennom dåpen har den kristne del i Kristi nåde, Han som er hode for legemet. Fordi han har fått "barnekår", kan han nå kalle Gud "Far", i forening med Hans enbårne Sønn. Han mottar Åndens liv som blåser kjærligheten inn i ham og danner Kirken.

1998. Dette kallet til evig liv er overnaturlig. Det avhenger helt og fullt av Guds uforskyldte inngripen, for bare Han kan åpenbare seg og gi seg selv. Det overgår alt hva mennesket, og alle andre skapninger, kan fatte og ville.

Nå skriver jeg ikke disse tingene for å få alle til å bli enige med meg, men for om mulig få slutt på den båstenkningen, der de to båsene alltid er protestanter og katolikker. To emner jeg har kommet inn på i mitt korte innlegg, embedssynet og dåpen, har f.eks. en annen "bås"inndeling; katolikker, anglikanere og lutheranere er her langt på vei enige, mens de mer frikirkelige menighetene ofte har helt andre syn. Og som Dagen også har nevnt tydelig i sine ledere; i kampen mot en liberal kristendomsforståelse, står katolikkene helt klart sammen med de andre som hevder et konservativt, klassisk syn på kristen tro og moral.

Oddvar Moi, 
katolsk prest, Bergen

Kommentar #12

Bernt Torvild Oftestad

114 innlegg  159 kommentarer

Noen ord om det alminnelige prestedømme

Publisert over 4 år siden

Luthers teologi om det alminnelige prestedømme og det kirkelige embete blir utviklet ved oppgjøret med katolsk embets- og sakramentteologi. I følge katolsk lære - da som nå - har presten ved ordinasjonssakramentet fått en uutslettelig åndelig karakter, som skiller ham fra lekfolket, og som gir ham en åndelige forutsetning til under messen å forvandle brød og vin til Jesu legeme og blod. Jesu legeme og blod under brødets og vinens ytre skikkelse bærer han frem for Faderen som et forsonende offer for menigheten, Kirken som helhet, ja, for hele verden. Den katolske prest er en offerprest. Å være prest består i å ofre. Luther utviklet sitt embetssyn ut fra og man kan si vel ved hjelp av den katolske tankestruktur, men omformer den samtidig radikalt.                        

Også for Luther er presten offerprest. Men for ham er alle troende i kraft av dåpen offerprester. I så henseende er det ingen forskjell mellom den døpte og troende lekmann og den katolske presten, han være biskop, kardinal eller pave. Den katolske presten får ved ordinasjonssakramentet en åndelig utrustning til å utføre en gyldig forsonende offertjeneste ved de forvandlede nattverdelementer. Det skiller ham fra lekfolket. Luther gjør på sin side dåpen til "ordinasjonssakrament".  Det betyr både at alle troende er prester offerprester, men ikke i katolsk forstand. Det er intet forsoningsoffer, men et takkoffer de bærer frem for Gud.

Som prester har alle de døpte troende derfor den nødvendige åndelige utrustning til å gjøre embetstjeneste i kirken. De trenger ingen annen sakramental innvielse enn dåpen for å bringes inn i den geistlige stand. De er i kraft av dåpen i geistlig stand. Derfor har de  alle forutsetningen  for og plikt til å fremme og preke evangeliet. Men her innfører Luther et viktig skille: Den troende er født (ved dåpen) til prest, men han blir gjort til minister, dvs. en tjener i og for evangeliet i kirken. Det kirkelige embete er tjeneste. Å kalle det et presteembete er ikke treffende og kan forvirre.

Man blir gjort til minister av andre, primært av menigheten. Kollektivet av "prester" som alle har åndelig utrustning til å være tjenere/ministere velger en (eller flere) som på deres vegne skal bære tjenesten med evangeliet som de alle har plikt å forkynne (Luther viser bl.a. til 1. Pet. 2,9 og Åp.5,10). Dette er en begrunnelse av embetet så å si "nedenfra".

Men når menigheten gir kallet til bestemte personer, så er det ingen ren delegasjon. For den embetstjeneste det kalles til, er gitt som ordning i kirken, innstiftet av Kristus har selv som et Ordets og sakramtenes embete. I så henseende står ministeren i og overfor menigheten. Å ivareta en slik embetstjeneste i og for menigheten er det bare de valgte og kalte personer som har rett til. Men "i nøden" har alle rett og plikt til å preke evangeliet og døpe. Tanken om noen nødnattverd finnes ikke hos Luther. 

Denne embetsteologi reflektere i Confessio Augustana. Men et viktig punkt mangler: menigheten som et alminnelige prestedømme. Det gjorde det lettere for den lutherske øvrighetskirke å underlegge det kirkelige embete den kongelige embetsstruktur. Menighetens rolle ved kall til tjeneste forsvant        ganske fort. 

1800-tallets lavkirkelige reformbevegelse hentet inn en demokratisk oppfatning av det alminnelige prestedømme for å bryte ned den gamle statskirkens hierarkiske embetsordning. Men bruk av det liberale demokratiet som forståelseshorisont for kirkesyn og embetsteologi oppløser den reformatoriske tradisjonen. Dagens lutherske kristne får nå kalle seg hva de vil for meg, men lutherske i genuin forstand er de ikke.

Kommentar #13

Dag Løkke

10 innlegg  2331 kommentarer

Takk

Publisert over 4 år siden

Tusen takk, Bernt Torvild Oftestad, dette var interessant og svært opplysende!

Kommentar #14

Asgeir Remø

12 innlegg  329 kommentarer

Alle troende er i kraft av dåpen takkofferprester

Publisert over 4 år siden
Bernt Torvild Oftestad. Gå til den siterte teksten.
Også for Luther er presten offerprest. Men for ham er alle troende i kraft av dåpen offerprester.

Takk til Bernt Torvild Oftestad for en kunnskapsrik innføring i temaet. Kommentaren gir grunnlag for en rekke interessante spørsmål, men en får prøve å holde seg til innleggets tema som jeg oppfatterer er kirkesyn, kirkeordning, kirkestyre m.m.

Oftestads kommentar styrker inntrykket av at Den norske kirkes ensidige vektlegging av dåpen som kvalifiserende kriterium for deltaking i kirkestyret ikke har bibelteologisk hold. Grunnlaget i den lutherske tradisjonen, som i seg selv er et memento når Skriften alene skal være rettesnor, finnes i Martin Luthers tanker om at alle troende i kraft av dåpen er takkofferprester.

Men Luthers tanke var altså at det var de troende som utgjorde det allmenne prestedømme, i kraft av dåpen. Det var ikke alle døpte som utgjorde det allmenne prestedømme. Dette står i en klar motstrid til slik vi finner det allmenne prestedømme omtalt f.eks. i NOU 2006:2 "Staten og Den norske kirke" (Gjønnes-utvalget). I kap. 5.6.5 Demokratiske ordninger finner vi denne formuleringen:

"Grunnlaget for demokratiet i kirken er noe annerledes enn for demokrati i staten. Det statlige demokratiet er begrunnet i folkesuverenitetsprinsippet, dvs. at all legitim myndighet stammer fra folket selv, vanligvis utøvd gjennom valgte representanter. Folket er fritt til å bestemme i egne anliggender. Demokratiet i kirken kan begrunnes ut fra prinsippet om det allmenne prestedømmet som likestiller alle kirkens medlemmer. Det kirkelige demokratiet er dessuten basert på dåpen alene som grunnlag for medlemskap og stemmerett i kirken, og bare begrenset av en lav stemmerettsalder." (uthevinger tilføyd)

I Stortingsmelding nr. 17 (2007-2008) refereres Kirkemøtets høringssvar til NOU-en bl.a. slik:

Kirkemøtet deler utvalgets forståelse av at det kirkelige demokrati begrunnes ut fra prinsippet om det allmenne prestedømmet som likestiller alle kirkens medlemmer d.v.s. alle døpte."

I innstillingen fra Bakkevig II-utvalget ("Styrket demokrati i Den norske kirke». Innstilling fra en arbeidsgruppe oppnevnt av Kultur- og kirkedepartementet i 2008) er temaet ytterligere utviklet og det skrives bl.a. at "... alle døpte har del i det allmenne prestedømme ...". Kirkerådet følger opp med et høringssvar der det det bl.a. skrives at "Det kirkelige demokratiet begrunnes ut fra det allmenne prestedømme som likestiller alle kirkens medlemmer, d.v.s. alle døpte.".

I denne prosessen har en fullstendig droppet Luthers forutsetning om at det er alle troende som i kraft av dåpen er takkofferprester. Det bibelteologiske grunnlaget der dåpen ikke er nevnt som premiss, men kun troen på Jesus Kristus, er heller ikke med i vurderingene.

Når det gjelder kirkeordning og valgordninger har dette medvirket til at en har sett bort fra poenget med å åpne valget i tilknytning til en gudstjeneste og avholde det i kirkelige lokaler. Det er selvsagt problematisk, jf. kommentar #1 ovenfor her.

Mer problematisk er konsekvensene denne forestillingen om at det ikke er troen, men alene dåpen som kvalifiserer for det allmenne presteskapet, får for den praktiske teologien og forkynnelsen. I en situasjon der dåpsandelen er fallende er inntrykket at utfordringen til tro stilner. En har gjort dåpen til en form for magi ved at den virker til å innlemme et menneske i det allmenne prestedømme uavhengig av tro. Den logiske konsekvensen er at den også frelser uavhengig av tro. Dermed er en også utenfor bekjennelsen der det i CA XIII er sagt at "sakramentene skal brukes slik at troen slutter seg til, nemlig troen på de løfter som blir tilbudt og vist oss ved sakramentene". Den norske kirke bruker dåpen i sin kirkeordning som om troen ikke er nødvendig. Hvordan kan den da i sin fokynning kalle til tro?

Kommentar #15

Birger Løvlie

15 innlegg  11 kommentarer

Kirke mellom teologi og juss

Publisert over 4 år siden

Vårt Lands redaktør Helge Simonnes har gjort et forsøk på å vise hvordan Den norske kirke kan innta en definert plass i det norske sivilsamfunnet i framtida. Han vet nok at kulturdepartementet arbeider med et utkast til felles religionslov for kongeriket, og regner med at Den norske kirke blir en del av denne loven.Helge Simonnes tegner et riss der Den norske kirkes selvforståelse blir ivaretatt med at dåpen er kriteriet for medlemskap. Organiseringen bør/kan få som basis at man stadfester medlemskapet med å betale kontingent. Dette fikk Trond Skard Dokka til å hevde at Simonnes framstiller kirken som en medlemsforening, et ord han uthever, sannsynligvis for å få fram at han ikke liker det.

Trond Skard Dokka framstår som en talsmann for en kirke som kort og godt har å sørge for ordets og sakramentenes tilstedeværelse, og han begrunner dette i den lutherske bekjennelse, særlig CA VII. Samtidig ser det ut til at han ikke har lest bekjennelsesskriftene særlig godt. Bekjennelsesskriftene «starter ikke med dem som kirken måtte bestå av», sier han, men i den artikkelen han holder seg til, sies det at «kirken er de helliges samfunn». Bekjennelsen starter med det som konstituerer kirken, sier han, nemlig forkynnelsen og sakramentene. Derfor er det egentlig presteembetet som konstituerer kirken. Uten det, ingen kirke.

Hans kirke framstår som en embetskirke, der presten betjener et folk som bør forholde seg passivt mottagende, lydig og umyndig. Det får så være, men det er slitsomt å se dette som en utleggelse av den lutherske bekjennelse, uansett om Inge Lønning gjøres til autoriteten bak tolkningen.

Det Skard Dokka kaller den lutherske lære om presteembetet, er noe uhyre enkelt. Det handler om en tjeneste som har til oppgave å forkynne klart og rent. Evangeliet skal læres rett, og den som lærer og lever annerledes enn Guds ord lærer, han profanerer Guds hellige ord mellom oss. Dette er bokstavelig talt barnelærdom, Den lille katekismes forklaring til den første bønn i Fadervår.

Trond Skard Dokka kunne med fordel ha lest litt av en av dem som har ry for sine grundige nytestamentlige studier av kirken, nemlig Nils Alstrup Dahl. Han sier: «Evangeliet er en proklamasjon av Kristus og skaper dermed kirke. Mennesker blir kalt sammen. Hvor evangeliet lyder, skapes et skille mellom dem som gir Gud rett og tror hans ord, og dem som avviser budskapet. Selv om skillet mellom menigheten og verden ikke utvortes kan fastlegges, må menighetsformen gi uttrykk for at det er der. Kristus er hode for all makt og myndighet, men det er kirken – ikke verdensaltet – som er hans legeme» (Luthersk kirketidende 1970, s. 437)

Trond Skard Dokkas kirke ser ut til å være en ånd uten legeme, det norske folk organisert omkring presteembetet. Simonnes kan trøstig arbeide videre med mer fruktbare tanker i grenselandet mellom teologi og lovgivning.

Kommentar #16

Helge Simonnes

928 innlegg  59 kommentarer

Ingenting er gratis – heller ikke for kirken

Publisert over 4 år siden

Fredag før kirkevalget (11. september) skrev jeg en kommentar om den sunne fremtidskirken. Jeg tillot meg å tenke bredt, i erkjennelsen av at «alt avhenger av alt».

Teologiprofessor Trond Skard Dokka meldte seg på i debatten. Hans kronikk (Vårt Land 18. september) er utelukkende en teologisk argumentasjon. Det virker ikke som at han tar høyde for at dette handler om mer enn teologi. Litt nedlatende setter han merkelappen «foreningskirken» på mitt anliggende.

Andre har tatt tak i den rene, teologiske diskusjonen. Innlegget av emeritus Birger Løvlie (Vårt Land 24. september) er verdt å lese. Likeså de mange kommentarene til Skard Dokkas innlegg på Verdidebatt.no

Jeg skal nøye meg med å komme med en observasjon: Det er lett å være teologisk prinsipiell når det offentlige betaler store deler av Den norske kirkes utgifter.

Jeg har forsøkt å legge opp til en diskusjon om hvor fornuftig det er av Den norske kirke å lene seg så tungt på stat og kommune som regningsbetaler.

Livet har lært meg at ingen ting er gratis. En sponsor har som regel syn for den saken han støtter, men han søker også gjenytelse i en eller annen form. Jeg tror det også er slik for politikere. De må kunne rettferdiggjøre sin pengebruk.

Når det gjelder reformene i Den norske kirke har politikerne valgt en ganske så enkel regnskapsføring. Større valgdeltakelse ved kirkevalg er et uttrykk for at demokratiet forbedres. Det er en finurlig og en effektiv styringsmekanisme, som det bør stilles noen kritiske spørsmål ved.

Kirkens ledelse bør i hvert fall våge å tenke­ hvor lenge kirken vil kunne leve ­under så gunstige, økonomiske rammebetingelser.

(FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 25.09.2015)

Kommentar #17

Trond Skard Dokka

7 innlegg  1 kommentarer

Noe er gratis – derfor fins kirka

Publisert over 4 år siden

I sitt innlegg «Ingenting er gratis – heller ikke for kirken» (VL 25. sept.) hevder Helge Simonnes at min kronikk utelukkende var en teologisk argumentasjon, og mente det virket som jeg ikke tok høyde for at dette handler om mer enn teologi. Her støtter han seg til Birger Løvlies fantasifulle diagnose av min kirke som «ånd uten legeme». Men selv om teologi var hovedsaken i mitt innlegg, skrev jeg faktisk langt mer om det kirkelige «legeme» i min kronikk enn Simonnes har skrevet om dens «ånd» i noen av sine innlegg. I påvente av at Simonnes skal medgi at kirkeorganisering og finansiering også har med teologi å gjøre, og i et forsøk på å være konstruktiv, vil jeg nå benytte anledningen til å si litt mer om finansiering og medlemskap.

Som nevnt i mitt opprinnelige innlegg tilhører det ikke kirkas vesen å motta økonomisk støtte fra stat og kommune. Det er den større samfunnsmessige konteksten som avgjør om dette er naturlig eller ikke. I et moderne samfunn må det være de demokratisk valgte organer som avgjør dette, både om det skal ytes støtte og på eventuelt på hvilket grunnlag.

Skal det være naturlig å gi tilskudd til tros- og livssynssamfunn, må det rimeligvis være fordi disse bidrar på verdifull måte til samfunnet. Bidrag som i et generelt samfunnsperspektiv kan tenkes å komme i betraktning spenner over et vidt register, fra direkte tjenesteyting på vegne av stat eller kommune, til nettverksbygging, verdibasert sosialisering, diakoni i mange former, videreføring av kulturelle og historiske tradisjoner, krise- og sorgbearbeiding, hjelp til identitetsbygging og livstolkning, for bare å nevne noen muligheter.

Når det spesielt gjelder Dnk, viser arven fra den gamle statskirkeligheten seg i at Dnk lenge har hatt en bevilgningsøkonomi. Dette har virket naturlig fordi en har oppfattet det slik at Dnk bidro til samfunnstotaliteten, selv om ikke absolutt alle var medlemmer. Spør en etter begrunnelsen for bevilgningenes størrelse, har den viktigste enkeltfaktor, i et kort perspektiv, lenge vært de forutgående års bevilgninger. Men det som dypere sett har ligget bak bevilgningsnivået, og fortsatt gjør det, er de kostnadene drift av Dnk medfører, først og fremst knyttet til de stillinger og bygninger som behøves til virksomheten. Begge utgiftstypene henger sammen med forventete, i noen grad forordnete, aktiviteter, i nyere tid med spesifiserte mål for aktiviteten – som det så i neste omgang skal rapporteres i forhold til. Omfanget av aktivitetene, og dermed av de kostnader som må dekkes, er naturligvis ikke uberørt av medlemstall, men de er ikke en direkte funksjon av antall medlemmer. Kostnadene ved en høymesse for 100 mennesker er ikke 10 ganger så store som om det kom 10. Ved den videre fordeling av budsjettmidler på sokn er det da også mange andre faktorer enn antall medlemmer i soknet som spiller inn. Skulle lokalt medlemstall aleine være avgjørende, ville vi knapt hatt noen kirke i grisgrendte strøk.

Heller ikke den samfunnsmessige verdien av kirkelig aktivitet er en funksjon av medlemstall aleine. Verdien av gravfølger på 100 deltakere avhenger i liten grad av hvor mange prosent av de frammøtte som var medlemmer. Ikkemedlemmer går på kirkekonserter og søker sjelesorg. Går vi til kirkas rolle ved ulykker og katastrofer, er det overmåte tydelig at kirkas samfunnsmessige verdi ikke kan sees som en funksjon av medlemstall. Greit at verdien av Dnks aktivitet er vanskelig å måle, men klart er det at bruksfrekvens, brukertall, nærvær og tilgjengelighet i mange tilfelle er vel så viktige faktorer som antall medlemmer.

Den relativt nye ordning vi har fått for tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn, innebærer på den ene side en fortjent anerkjennelse av den verdi disses nærvær og virksomhet har for det norske samfunnet. På den annen side valgte man altså en tilskuddslogikk som er prinsipielt forskjellig fra den som hittil har vært gjeldende for Dnk, nemlig tilskudd pr medlem. Selv om dette tilskuddet, i det minste i prinsipp, skulle være på nivå med bevilgningene til Dnk (omregnet til bevilgning pr medlem), er det vanskelig å fri seg fra at det ligger rester av et dissenter-stempel i ordninga. Man synes å ha ment, om ikke uttalt, så ved implikasjon, at disses aktivitet var mer eksklusivt medlemsrettet, og dermed i mindre grad gagnet allmennheten enn det som var tilfelle med Dnk's aktivitet.

En kan undres over grunnene til at det ble medlemstall, og medlemstall aleine, som skulle avgjøre disse tilskuddenes størrelse. Myndighetene hadde klart et behov for enkle og håndterbare kriterier, og da var selvfølgelig medlemstall en mulighet. (At dette seinere har vist seg å ikke være så enkelt og klart, er en annen sak.) Men det var, og er, vitterlig bare en blant flere muligheter. Andre relevante størrelser å basere seg på kunne være aktiviteter, oppslutning om aktivitetene, antall ansatte, antall kirke- og aktivitetsbygg, gjerne i en eller annen kombinasjon, muligens også i kombinasjon med medlemstall. En stønadsordning som eksklusivt baserer seg på medlemstall, favoriserer tros- og livssynssamfunn med mange medlemmer og få aktiviteter. Jeg for min del har vanskelig for å se at en slik favorisering av medlemskap over aktivitet kan være i samfunnstotalitetens interesse. Den harmonerer jo, for den saks skyld, heller ikke med den rådende tendensen til å gjøre offentlige budsjetter stadig mer resultatbaserte.

Men det kan jo også ha vært andre enn teknisk/administrative forhold som talte for en reint medlemsbasert tilskuddsordning. De frivillige kristelige organisasjonene og de fleste av våre kirkesamfunn utenom Dnk har sin rot i, eller er avgjørende formet av, 1800-tallet, de frivillige organisasjoners og medlemskontingenters store hundreår. Mange av de organisasjoner og kirkesamfunn som da vokste fram, var i tillegg preget av en ideologi om at medlemmene skulle skille seg skarpest mulig ut fra allmennheten. Medlemskap og klart sekteriske drag gikk ofte hånd i hånd. Er det ikke, sant å si, noe i denne kulturen som gjorde det naturlig for alle parter å tenke et eventuelt tilskudd som et tilskudd til medlemmene, til dem som skilte seg ut? Men ville det ikke nå, for kirkesamfunn utenom Dnk, være en ide å se etter tilskuddsordninger som ikke i samme grad bygger på gamledagers sekt-logikk?

Nå er svært mye forandret, og svært mye står til forhandling, blant annet altså finansiering av Dnk. For egen del regner jeg det som urealistisk at Dnk i framtida skulle bli tilnærmet helfinansiert av stat og kommune. Her må det betydelige egne midler til, i praksis mer fra ofringer og givertjenester. Når det gjelder framtidige offentlige tilskudd, mener jeg altså at hovedsynspunktet må være at de dimensjoneres etter det Dnk yter til samfunnet. Det er som påpekt vanskelig å måle, men det kan hverken være i samfunnets eller i Dnk's interesse at medlemstall blir den eneste indikator på Dnk's verdi for samfunnet. Jeg har nevnt en del andre muligheter over, og med litt fantasi går det sikkert an å finne fler. Men om nå medlemstall skulle bli en indikator, aleine eller sammen med andre, ser jeg ingen grunn til å definere medlemskap som betalt årskontingent. Et slikt kontingentkravet butter for sterkt imot hva det for meg vil si å være innlemmet i den kristne kirke.

Min kritikk av Simonnes utkast til finansieringsmodell innebærer ikke at jeg skulle mene Dnk burde få alt gratis av stat og kommune. Det betyr at jeg går inn for en annen måte å tenke om finansiering og om medlemskapets rolle på. For å sette det hele litt på spissen: Under forutsetning av at det er frivillig og ikke gir meg fordeler framfor folk som av en eller annen grunn ikke betaler, er jeg mer enn villig til å betale tiende for å bidra til å finansiere Dnk. Men kontingent? Aldri i livet! Den kristne kirke lever jo av troen på at det virkelig er noe som er gratis.

Mest leste siste måned

Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
9 dager siden / 1779 visninger
Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
29 dager siden / 1690 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
29 dager siden / 1301 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
25 dager siden / 1176 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
19 dager siden / 829 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 756 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere