Trond F. Aarre

Psykiater
1

Korthuset som ramlar i psykiatrien

Verdiane som ligg til grunn for pasientens helseteneste, går ikkje i hop med planen om å lage pakkeforløp i psykiatrien­. Politikarar og brukarorganisasjonar må vere på vakt.

Publisert: 16. sep 2015  /  181 visninger.

I kronikken sin (Vårt Land 14. september) hevdar Peter Kinderman at det er ein myte at symptom på psykiske lidingar skuldast hjernesjukdom.

Han hevdar at psykiske plager i hovudsak har sosiale, ikkje biologiske, årsaker. Difor bør ­tenestene ikkje prøve å behandle «sjukdom» eller «lidingar», men i staden støtte folk som har det vanskeleg på grunn av vilkåra dei lever under eller på grunn av måten dei reagerer på desse vilkåra.

Kinderman meiner dette også gjeld alvorlege psykiske lidingar, som psykoselidingar. Han peikar på at forsking finn klårt samband mellom tidlege traume og seinare alvorlege psykiske problem. For Kinderman er det vi i dag ser på som sjukdom ikkje anna enn tilpassingar til overveldande røynsler.

Kinderman vil at me skal slutte å sjå psykiske plager som uttrykk for lidingar vi kan setje ein ­diagnose på. Han meiner at enkle og greie skildringar av dei problema folk slit med, vil vere eit godt grunnlag for å planlegge behandling og tenesteutvikling.

Radikale. Kinderman vil gå frå medisinske til psykososiale løysingar. Han tilrår radikale endringar i forståinga av psykiske problem og korleis me utviklar og organiserer tenestene. Han utfordrar klinisk psykologi og psykiatri både med omsyn til årsakene til det vi kallar psykiske­ lidingar og kva som skal styre dagleg praksis: sjukdom eller ­individet sine eigne røynsler.

Høver tankane til Kinderman i den norske kliniske kvar­dagen? Helsestyresmaktene har bede helsetenesta om å ta pasientane sine ynskje og verdiar på større alvor og arbeide for meir friviljug behandling og medisinfrie alternativ. Helsetenesta skal ­endre arbeidsformer og organisering og ta utgangspunkt i meistring og ressursar, og ikkje berre symptom og diagnosar. Så langt er alt vel.

Men styresmaktene har ein tosidig dagsorden – og dei to ­sidene går ikkje i hop. På den eine sida skal me ta utgangspunkt i kva den einskilde ynskjer, på den andre skal me følgje nasjonale retningsliner.

Standardisert. På den eine sida skal me fremje pasientens helseteneste (eit prisverdig initi­ativ frå statsråd Bent Høie), på den andre skal me utvikle standardiserte pakkeforløp for psykiske lidingar.

Pakkeforløpa skal standardisere, ikkje individualisere, tilbodet. Tanken er, seier statsminister Erna Solberg, at det skal redusere unødig venting og sikre at alle får behandling «basert på en standard forankret i den beste­ kunnskap vi har om hva som hjelper». Det vert vist til Danmark, der pakkeforløp er innført – ut frå den kliniske diagnosen.

Dersom pakkeforløpa nøyer seg med å definere ventetider og skildre samhandlinga i helsetenesta, er alt vel. Men ein skal også standardisere behandlinga – ut frå diagnosar. Alt

Kinderman seier, tyder på at dette ikkje kan føre fram. Han har tvillaust rett i at diagnosane stort sett ikkje avgrensar pasientgrupper som treng den same behandlinga.

Depresjon. Det er ikkje opplagt at ein bør gje same behandling til alle som har til dømes depresjon, for årsakene til ­depresjon kan vere mange og samansette. Då blir det i beste fall meiningslaust med slike forløp. I verste fall får det skadelege følgjer for dei som blir pressa inn i standardi­serte løysingar som kanskje, kanskje ikkje, høver for vanskane dei strir med.
Kinderman hevdar at sjølv omgrep som schizofreni og bipolar liding er dårlege utgangspunkt for å planleggje behandling for individet. Han har nokså rett.

Dei nasjonale retningslinene seier til dømes om schizofreni at «om lag 25 prosent har èn sykdomsperiode, mens 25 prosent får et kronisk, livslangt forløp. De resterende 50 prosent har et forløp mellom disse ytterpunktene».

På vakt. Kan det same pakkeforløpet vere tenleg for personar med så ulike forløp? Ved mildare­ psykiske lidingar er forløp og trong for behandling endå meir varierande. Det er ikkje gode utgangspunkt for standardisering.

Verdiane som ligg til grunn for pasientens helseteneste, kan ikkje sameinast med pakkeforløp. Difor er det viktig at politikarar og brukarorganisasjonar er på vakt.

I verste fall skal det no lagast reglar for korleis pasientar og klinikarar skal innrette seg, ­reglar som tek frå dei handlefridom og kreativitet. I verste fall vert pakke­forløpa maksimumsgrensa for kva pasientane kan vente seg – ut frå diagnosen dei har.

Dersom Kinderman har rett, så ramlar dette korthuset i lag med diagnosesystemet som det byggjer på. Alt me har lært av brukarane våre, tyder på at dei ønskjer å medverke i avgjerda om kva som skal vere mål og middel i behandlinga deira.

Det er på tide å kjempe for pasienten sin rett til individualitet og fagfolka sitt høve til å vere fagfolk. Helsehjelpa må vere tilpassa det som er i vegen – og ikkje berre kva diagnose som er sett.

Trond F. Aarre
Psykiater, Nordfjord psykiatrisenter
Mehdi Farshbaf
Psykolog og doktorgradsstipendiat, Nordfjord psykiatrisenter

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16.09.2015

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Dersom pakkeforløp innebærer et maks antall timer behandling, slik som vi ser i Danmark, blir det en katastrofe. Fra hodet synes jeg og huske at antall timer for EUP er 40. Dersom man ikke er i mål da så overføres man til fastlege.

40 timer er ikke på langt nær nok i mange tilfeller.

Dette er også en gruppe som ofte vil kunne diagnostiseres med ettervirkninger av alvorlige traumer, overgrep, missbruk, vold. Personer vi åpenbart har medfølelse for, helt til de ber om hjelp for å håndtere det de har opplevd, hvor man da kanskje ender opp med et standardisert forløp som eventuelt ikke tar hensyn til individuelle forskjeller og alvorlighetsgrad.

Vi får se hva som menes med standardisert, men frykter det verste.

Kommentar #2

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Det viktigste av alt tenker jeg må være å bygge ut lavterskeltilbudene i kommunene, slik at en gryende psykisk lidelse kan avhjelpes så raskt som mulig.

Kommentar #3

Mort1 Bøn

3 innlegg  313 kommentarer

Flaut.

Publisert over 3 år siden

Hvorfor alle disse henvisningene til hva denne Kinderman måtte mene, sagt, følt, synes eller tenkt? Eller drømt?

Hvor er referansene? Forskningen? Dokumentasjonen?

Kindermans kronikk er nok noe av det svakeste som er presentert på VD. Praktisk talt hver eneste setning kan utfordres. Innlegget mangler totalt dokumentasjon, logisk stringens, argumentativ kraft og intellektuell styrke. 

Et godt råd: underbygg synspunktene deres med forskning og skikkelig dokumentasjon. Det krever selvfølgelig noe mer arbeid enn å bare lene seg til et tilfeldig navn. Gurudyrkning er uansett flaut.

Så har ikke jeg med dette tatt stilling til "pakkeforløp", "korthus i psykiatrien", eller andre påstander/forslag i Aarres innlegg.

Mest leste siste måned

Kristen gutt-syndromet
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 2765 visninger
Uten Gud i Guds hus
av
Linn Stalsberg
12 dager siden / 2346 visninger
Den avgjørende barmhjertigheten
av
Ingebjørg Nesheim
11 dager siden / 2243 visninger
KrF svikter den kristne presse
av
Vårt Land
7 dager siden / 2130 visninger
Fløyene på Kirkemøtet
av
Vårt Land
21 dager siden / 2076 visninger
Kirkenes framtid
av
Berit Hustad Nilsen
5 dager siden / 1632 visninger
Unnfallenhet er ikke en dyd
av
Hilde Frafjord Johnson
11 dager siden / 1450 visninger
Når pressen svikter
av
Vårt Land
21 dager siden / 1428 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere