Utsikten fra mitt ståsted.

Da jeg så partilederdebatten forleden tenkte jeg at livet ser ut til å oppleves litt lysere fra Grande og Hareides ståsted. De nærmest kvitrer når de snakker, så ivrig, optimistisk, om hva "vi" kan få til. De ser faktisk ut til å tro på det selv. - Jeg ønsker meg og et varmere samfunn. Våger jeg å sette min lit til dem? Ikke fordi jeg vil stemme på dem, men kanskje kan de guide meg mot "det rette valget".

Erna virker stødig og trygg. En viktig kvalitet for den som er satt til å holde kursen. Siv ser så stram og streng ut. Kanskje tynget av ansvaret for å målbære Norges strengeste asyl og flyktningpolitikk? Skepsis kan nok tære litt på kontoen for entusiasme og glede. Jeg deler noen synspunkter med Siv og Erna, men neppe nok til å overse uenighetene på viktige områder, som f.eks arbeidsliv og omfattende privatisering.

Vedum når ikke frem til meg, men jeg deler Sps skepsis til EU og EØS. Hansson snakker om et grønt skifte, men troverdigheten sprekker når han vil nedlegge tusenvis av arbeidsplasser uten å ha noe konkret å erstatte de med. Vi kan ikke leve av etikk og moral og å klippe hverandres hår; men JA til økt satsing på forskning, kunnskap og teknologi.

Lysebakken er nok en SV leder som, for en tidligere SVer, blir en blek erstatning for Hanna Kvannmo. Han vekker ingen entusiasme i meg når han sier at flykningpolitikken bør styres med samme dugnadsånd som hos de som samler inn dukker. Ikke fordi jeg ikke ønsker det kunne være slik, men jeg tror ikke på det. - Du ser så blek og tungsindig ut Jonas. Er du syk, eller ligger forklaringen i Aarebrots glimrende formidling av forskjellen på hva store partier kan tillate seg. De må tross alt tenke på gjennomføringskraft, kontra små, som kan tillate seg å love ting de likevel ikke behøver å holde?

To ganger har jeg forsøkt Aftenpostens valgomat. Begge ganger endte jeg med Rødt på første, fulgt av SV og Ap. Jeg har alltid likt Moxnes og ønsker absolutt at han skal ha en plass i norsk politikk, men etter å ha hørt han i går sitter jeg igjen med spørsmålet: Hvordan er det mulig å minske forskjellene mellom folk, samtidig som man har reduserte inntekter og økende utgifter, med mindre man har planer om mindre velferd og en kraftig skatteøkning for alle?

Det er utvilsomt flyktningkatastrofen som har satt størst preg på denne valgkampen. Selv har jeg beveget meg fra å være for et åpent og fargerikt fellesskap til skepsis. Skepsisen kommer ikke fra intet, men betyr ikke at jeg mangler empati for mennesker i nød. Kan det være at dere som ikke deler denne skepsisen ville fått oss skeptikere over på deres side om dere, i stedet for å angripe vårt menneskesyn og hjertelag, hadde forsøkt å forstå vår skepsis?  Ville ikke alle vært bedre tjent med at vi sammen kunne jobbe med å begrense grunnlaget for skepsisen, fremfor å markere avstand og skape rom for et stadig mer splittet samfunn? Hvorfor bruker f.eks Marianne Borgen mer energi på å akke seg over Frps "hjerteløshet" enn på å si noe om hvordan SV vil gjøre skepsisen til skamme?

Innvandringsskeptikere blir stadig kritisert for å være fokusert på monetære ressurser, med hjerter av stein og kalkulator til hjerne. Likevel har jeg inntrykk av at kritikerne er vel så opptatt av hvilken plass deres hjertesaker har fått i statsbudsjettet. Hvordan kan dette forklares, om penger er så uvesentlig? Er det bare noe skeptikere tror; at statsbudsjettet er en fordeling av monetære ressurser, mens det egentlig handler om noe helt annet? Tror de at skeptikerne er opptatt av penger for pengenes skyld? Noen er sikkert det, men for de fleste er vel penger kun et byttemiddel som kan omsettes i andre verdier. Det er disse verdiene vi ikke er enige om. Vi behøver heller ikke være enig om alt, men i størst mulig grad om det som berører grunnlaget for vårt samfunn. Selve limet som forhindrer det totale kaos. Jeg skulle ønske noen kunne gi meg en begripelig forklaring på hvordan man kan unngå at mer til noe vil bety mindre til noe annet. Med tanke på dagens realitet med en økonomi som peker nedover, uten snarlige utsikter til oppgang, kan jeg vanskelig forstå annet enn at vi har noen vanskelige prioriteringer i vente.

Har sansen for Halse. Det må bli slutt på politikerstyrt segregering og ghettofisering ved at nye landsmenn bosettes på bakgrunn av hvor boligprisene er lavest. Slik blir den viktigste integreringen; inkludering og sosialisering, i hovedsak, lagt på de minst bemidlede, mens de rike, mer eller mindre upåvirket av hva som skjer, kan leve i sine homogene "enklaver". Staten må bygge flyktningmottak og boliger også (bla) i Holmenkollåsen og på Nesøya. Eiendommene bør eies av staten, slik at vi ikke får enda flere som skor seg på andres elendighet ved å kunne kreve staten for skyhøye leieinntekter. Jeg er i det hele tatt for mer statlig eierskap av ressurser som har betydning for fellesskapet.

Nei, nå står ikke væla te påske. Hvem hadde sett for seg at ordvekslingen mellom NOAS, ved Line Khateeb, og Frps Kallmyr skulle gå så fredlig for seg. Jeg fikk tiltro til Khateeb. Hun hørtes ut å være åpen for å diskutere de mer problematiske sidene ved stor innvandring. Jeg ser poenget hennes med å gi asylsøkere mulighet til å arbeide, men hvor realistisk er det at et nedadgående arbeidsmarked skal ha plass til arbeidstakere som ikke kjenner hverken språk eller kultur? Samtidig vet vi om faren for rekruttering til arbeidslivets mørkere sider av gråtoneskalaen. Er det noen tvil om at utlendinger/ fremmedkulturelle er overrepresentert her? En fortsatt vekst i de ødeleggende mafiatilstandene i arbeidslivet vil neppe minske skepsisen til innvandring. Man kan forstå at de tar det som byr seg, men bør grundig opplyses om de alvorlige konsekvensene for norsk arbeidsliv og samfunn. Konsekvenser som også vil ramme dem selv, langt utover tapt anseelse.

Ingen forklaring på radikalisering har truffet meg som Assidiqs. Ikke fordi han sier noe jeg ikke har hørt før, men han fremstår så personlig og troverdig når han forteller om den sårbarheten man opplever når man blir frosset ut av fellesskapet og hvor lett man da kan bli bytte for en person som tilbyr omsorg og veiledning. Han var heldig som hadde minnene om en god og trygg oppvekst og en familie som var trygt forankret i sin kultur.

Jeg forstår at det må oppleves vanskelig og vondt å være født her og likevel bli regnet som innvandrer; men, med mindre man samtidig får høre at man ikke hører hjemme her, behøver det vel ikke nødvendigvis handle om rasisme? Å spørre noen, på bakgrunn av utseende/ hudfarge, "hvor kommer du fra?" kan vel like gjerne handle om interesse som skepsis eller rasisme? Jeg trodde det fargerike fellesskapet handlet om at forskjellige kulturer skal integreres i hverandre, i den forstand at vi tilstreber å ha et felles verdigrunnlag i bunnen og utover det er vi fri til å være oss selv. Kan det være at mye av skepsisen til stor innvandring ligger i opplevelsen av at verdigrunnlaget, mer enn før, står på vaklende føtter?

Om det virkelig er en realitet at flertallet går inn for en raus "dugnad" for flyktningene burde det ha en rimelig sjanse til å lykkes; men det holder ikke å si: Velkommen. Vi snakker her om mennesker med større og mindre traumer, fra en helt annen kultur. De skal ha bolig, velferd, undervisning og arbeid. Om prosjektet mislykkes vil det medføre alvorlige konsekvenser for hele samfunnet. Vi vet heller ikke om det er snakk om en dugnad. Det kan bli et svært langvarig prosjekt.

Jeg vil også være optimist. Jeg ønsker å bidra til et varmere samfunn; men da trenger jeg hjelp til å forstå hvordan vi skal få det til, ikke beskjed om at jeg mangler empati og hjertelag.

GODT VALG!