Kirke uten menighet?

Kristin Gunleiksrud Raaum forsøker i sitt svar til meg i Vårt Land 8/9 å overbevise meg om hvor viktig saken om vigsel for likekjønnede par i Den norske kirke er. Det hadde hun ikke behøvd. Som det fremgår av min kronikk 5/9 er jeg helt på linje med Raaum og Åpen folkekirke i denne saken.

Når jeg likevel hevder at Åpen folkekirke har blåst saken ut av proporsjoner, så er det fordi jeg mener de med sin retorikk gjør vigselssaken til en symbolsak for hele folkekirkens fremtid. I Åpen folkekirkes univers ser det ut som om man enten er for en åpen, inkluderende og raus kirke der dåpen er eneste kriterium, eller man er for en lukket, ekskluderende og dømmende kirke. Men med en sånn retorikk avviser man viktige spørsmål om hvordan vår kirke skal se ut i fremtiden. Hva skal vi med lokalmenighetene? Hvor blir det av nattverden og den gudstjenestefeirende menigheten i deres kirketenkning? Er det like bra å gå på skitur en søndag formiddag som å gå i kirken? Er det like bra å bake kake til kirkekaffen som å la det være?

Jeg skulle ønske Åpen folkekirke og Raaum kunne ta utfordringen og si noe om hvorfor de til stadighet fremstiller medlemmene i Den norske kirke som redde for å gå i kirken. Hvem er det i tilfelle som skremmer dem bort? Kan det være at det de ynder å kalle undring og tvil i mange tilfelle burde kalles unnfallenhet og likegyldighet? Eller er det forbudte spørsmål som fratar mennesker deres verdighet bare i kraft av å bli stilt?

Det er interessant at Raaum understreker at kandidatene på Åpen folkekirkes lister har lang fartstid i kirken. Dette må vel bety at hun mener erfaring og kirketilknytning er avgjørende når man skal sitte i kirkens øverste valgte organ. Jeg er i tilfelle helt enig. At Kirkemøtet og Kirkerådet skal ha så stor makt og innflytelse som de har i dag på bekostning av lokalmenighetene, det er det derimot god grunn til å diskutere.

Når Åpen folkekirke gang etter gjentar at kirken skal være for alle, også for dem som bare stikker innom på en kirkekonsert i løpet av året, da tror jeg journalisten jeg snakket med her om dagen er inne på noe når hun spurte: Er benkesliterne i Den norske kirke glemt i dette valget? Ja, det er de. Og det er tragisk. For ingen kirker, heller ikke Den norske, er kirke uten menighet.

Og apropos surrogati: Selv om også heterofile par benytter seg av dette, så er ikke dette noen grunn til å la være å uttale seg om saken. Snarere tvert i mot!

PÅ TRYKK I VÅRT LAND 11.09.15