Ellen Hageman

Teolog
77

Kirke uten menighet?

Hvor blir det av nattverden og den gudstjenestefeirende menigheten i Åpen folkekirkes kirkeforståelse? Kan det være at det de ynder å kalle undring og tvil i mange tilfelle burde kalles unnfallenhet og likegyldighet?

Publisert: 11. sep 2015

Kristin Gunleiksrud Raaum forsøker i sitt svar til meg i Vårt Land 8/9 å overbevise meg om hvor viktig saken om vigsel for likekjønnede par i Den norske kirke er. Det hadde hun ikke behøvd. Som det fremgår av min kronikk 5/9 er jeg helt på linje med Raaum og Åpen folkekirke i denne saken.

Når jeg likevel hevder at Åpen folkekirke har blåst saken ut av proporsjoner, så er det fordi jeg mener de med sin retorikk gjør vigselssaken til en symbolsak for hele folkekirkens fremtid. I Åpen folkekirkes univers ser det ut som om man enten er for en åpen, inkluderende og raus kirke der dåpen er eneste kriterium, eller man er for en lukket, ekskluderende og dømmende kirke. Men med en sånn retorikk avviser man viktige spørsmål om hvordan vår kirke skal se ut i fremtiden. Hva skal vi med lokalmenighetene? Hvor blir det av nattverden og den gudstjenestefeirende menigheten i deres kirketenkning? Er det like bra å gå på skitur en søndag formiddag som å gå i kirken? Er det like bra å bake kake til kirkekaffen som å la det være?

Jeg skulle ønske Åpen folkekirke og Raaum kunne ta utfordringen og si noe om hvorfor de til stadighet fremstiller medlemmene i Den norske kirke som redde for å gå i kirken. Hvem er det i tilfelle som skremmer dem bort? Kan det være at det de ynder å kalle undring og tvil i mange tilfelle burde kalles unnfallenhet og likegyldighet? Eller er det forbudte spørsmål som fratar mennesker deres verdighet bare i kraft av å bli stilt?

Det er interessant at Raaum understreker at kandidatene på Åpen folkekirkes lister har lang fartstid i kirken. Dette må vel bety at hun mener erfaring og kirketilknytning er avgjørende når man skal sitte i kirkens øverste valgte organ. Jeg er i tilfelle helt enig. At Kirkemøtet og Kirkerådet skal ha så stor makt og innflytelse som de har i dag på bekostning av lokalmenighetene, det er det derimot god grunn til å diskutere.

Når Åpen folkekirke gang etter gjentar at kirken skal være for alle, også for dem som bare stikker innom på en kirkekonsert i løpet av året, da tror jeg journalisten jeg snakket med her om dagen er inne på noe når hun spurte: Er benkesliterne i Den norske kirke glemt i dette valget? Ja, det er de. Og det er tragisk. For ingen kirker, heller ikke Den norske, er kirke uten menighet.

Og apropos surrogati: Selv om også heterofile par benytter seg av dette, så er ikke dette noen grunn til å la være å uttale seg om saken. Snarere tvert i mot! 

PÅ TRYKK I VÅRT LAND 11.09.15

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

I pose og sekk

Publisert rundt 4 år siden

Det fremstår som om Hageman vil ha i pose og sekk. Hun vil ha både kaffekokere og likekjønnet vigsel. Blir ikke det A og B - lags medlemmer så vet ikke jeg.

Den ene gruppen skal servere den andre og samtidig hold munn. Den andre gruppen kan kose seg på alle måter samtidig som de slenger dritt på sine tjenere.

Hvordan kan Hageman forsvare et sånnt syn?

Kommentar #2

Heidi Terese Vangen

58 innlegg  1462 kommentarer

Publisert rundt 4 år siden

Igjen, mange betimelige spørsmål! Jeg har også lurt på hva som ligger i romantiseringen av perifere og inaktive medlemmer, ved å anta at de nødvendigvis er undrere eller ofre, mens benkesliterne (en gruppe jeg ikke selv tilhører) i stedet for å roses for innsatsen i menighetslivet, implisitt tildeles rollen som dem som driver resten - folket - bort.

Kommentar #3

Mette Solveig Müller

55 innlegg  4939 kommentarer

Å bli ett i Kristus

Publisert rundt 4 år siden
Ellen Hageman. Gå til den siterte teksten.
Hvor blir det av nattverden og den gudstjenestefeirende menigheten i Åpen folkekirkes kirkeforståelse?

Tillat meg en liten bemerkning fra utsiden. - Nå har jeg selv deltatt på alterringen i mange ganger;-  en viktig handling vi har utført for at vi aldri må glemme vårt mål som menneskehet; - Å bli ett i Kristus, - i Sannhet!  - Med ett hjerte og en hjerne, slik vi var ett i Adam før vi spiste av eplet. - Jeg fasineres av hvordan det viktigste i troen er blitt tatt vare på i de kristne sakramentene, for at vi aldri må glemme målet?

Men i  dag er hele vår jord kastet ut omfattende konflikter og megastore folkevandringer; - der begrepene vi og dem florerer. Da spør jeg meg, om vi ikke nå har nådd det stadium av lammende konflikt, da det viktigste ikke lenger blir å ligge på kne på alterringen, men å brette opp ermene og møte hverandre der vi er? - Vi er i dag der, at vi ser og overskuer, at vi bare er én menneskehet på denne jord, og at det ikke kan herske noen som helst tvil om, at vi alle tilhører den samme éne Gud. - Selv om lærerne og profetene Han har sendt ned til til oss har kommet med ulike ord. I dag handler det mer om hvordan vi skal ordne vårt mellomværende i henhold til sannhet og rettferd? Som åndsmennesker (av Gud) er vi utrustet til å skape vår verden om på ny, -  i henhold til Jesu idealer. - Vitenskapen har vi  utviklet til et viktig verktøy i en ny og moderne sivilisasjon! - Det handler kanskje mer om organisasjon?

Benkesliterne all ære! - De har holdt budskapet høyt fram til denne dag!

Vennlig hilsen Mette

PS. Jeg liker godt din forkleaksjon. Forklet er et nydelig symbol på "tjenerskap", slik det nå handler om å bli hverandres tjenere.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere